Løragrisen - folkevise fra Bærum

En folkevise fra Bærum - det er vel knapt til å tro!

Det var Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling fra Bærum. Han skrev ned noen vers i 1852 og noen i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som riktig vet. Visa er også skrevet ned i Telemark og Setesdal, men Bærums-versjonen ser ut til å være den eldste. Her er flere versjoner.
Noen kaller grisen og visa Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris.

Vi Søstrene lærte den av en gammel Bærumslærer for mange år siden. Hun sang Løragris, så da har vi fortsatt med det. Under her står Bærums-versene om Løragrisen. Og her finner du noter.


Løragris fra 1852
Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken
Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.
-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan
Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang
Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort
Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet
Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

Vers fra 1882
Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,
Som største Prestens Stue, ja Stue
-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,
Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,
Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter
Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster
Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegning: Th. Kittelsen fra eventyret Grisen og Levemåten hans. 

Hosle og Bekkestua, gården ved gutua og stua ved bekken

Bekkestua er stua ved bekken.
Den het egentlig bare Bækken - eller Bechen - og var husmannsplass under Øvre Stabekk, eller Ring-Stabekk som den ble kalt da Ole Ring overtok gården i 1839.

Forbi Bekkenstua rant Bekkestu-bekken. Den er øvre del av Ramstad-bekken som renner ut i Solvikbukta og var grensebekk mellom Nadderud og Øvre Stabekk.
Gamle Ringeriksvei gikk over bekken ved Bekkenplassen og Bekken ga bervertning til folk som reiste på Gamle Ringeriksvei mot Verk, over Krokskogen til Ringerike. Det ble nok servert en og annen dram i den stua ved bekken.


1801 bodde kanskje en av husmennene på Øvre Stabæk på Bekken? I 1865 var Martin Pedersen
Husmand uden Jord. Han bodde sammen med kona si Dorthea Arnesdatter, barna Line Martinsdatter 9 år, Mathilde Martinsdatter 5 år, Dorette Martinsdatter 3 år og Frederikke Martinsdatter 1 år. De hadde også en Logerende, en leieboer, fra Christiania som het Frederikke Ek og sønnen hennes Frederik på 13. Da var det nok folksomt i den vesle Bekke-stua!



I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla - Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene i østre Bærum, ryddet i eldre jernalder.

I 1801 var gården delt i Østre og Vestre Hosle. Da bodde det 20 mennesker på gårdene. Husmannsplasser og bruk under Hoslegårdene: Furu, Ommen, Bekkeløkka, Hoslehøyden, Skottebråtan, Petersborg, Jonstykket, Gran, Hosletoppen, Bråten, Nordli, Toppås og Lønnås. Gjennom Hoslegårdene gikk Hoslegata - Hoslegutua - kirkeveien til Haslum kirke. Der gikk folk på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda.

Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hosle ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.

Fortsatt er det almestyvinger langs Hoslegutua. Alm har store blader med masse næring til kuene om vinteren. Av alm kan du også lage barkemel. Almebarken reddet mange fra å sulte i hjel i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet. Egentlig bruker du ikke barken, men basten eller silvevet - den lyse litt slimete innerbarken. Det beste er bast fra litt tynne to-tre år gamle greiner. 

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg. Bruk dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk deig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Bilder: Å kjøre på hjul, Johannes Flintoe 1827. Alm fra Bilder ur Nordens Flora, C. A. M. Lindman,

1917-1926.

Løkeberg og Stabekk, et berg med løk og en rett bekk

Løkeberg kommer fra laukr og berg,
gården ved berget der det vokser løk. Det var kanskje ramsløk, eller bjørnelauk som folk kalte den. Gården ble kanskje ryddet i folkevandringstien. I 1801 bodde det 20 mennesker på Løgeberg. Folk flest kalte gården for Lauka’bær.

På den tiden var Løkeberg en stor gård med egen drengestue, 3 tjenestegutter og 5 tjenestejenter. På gården var det kalkberg og kalkovn som ga penger i kassa. Ved Bjørnkollen var det gråsteinbrudd. Og i Løkebergelva som nå kalles Øverlandsevla var det både sag ved Sagfossen og kvern som het Løkeberkvenna ved Kvernfossen. Løkeberg hadde fiskerett i elva og i Engervannet og setret på Løkebergseter i Bærumsmarka sammen med Ramstad. I 1826 hadde gården 7 hester, 22 kuer og 27 sauer.

Ikke langt fra Løkeberg ligger Dælivannet og Fleskum gård. Fleskumsommeren 1886 bodde flere kunstnere på Fleskum hos Christian Skredsvik og Maggi Plathe på Fleskum: Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland og Erik Werenskiold. Flere kjente malerier er fra den sommeren, blant annet Kitty Kiellands Sommernatt fra Dælivannet. Fleskum - Flæskeimi - kommer kanskje av flesk og heim, fleskheim.

Stabekk kommer kanskje fra stadr og bekk - en rett eller rolig bekk. På 1800-tallet ble navnet skrevet Stabæk. Da var det fire Stabekk-gårder.

Store Stabekk er antagelig den eldste og ble kanskje ryddet i vikingtiden. Våningshuset og låven på gården er fra 1670. I 1801 eide Madam Karen Roverud gården.

Østre Stabekk ligger nederst ved jernbanen. I 1801 bodde det seks husmenn uten jord der. I 1805 solgte Peder Anker på Bogstad gården til Madam Roverud på Store Stabekk. Peder Anker beholdt Stabekk skog og Myraplassen, der hvor Lysaker skole ligger. I 1824 overtok grev Herman Wedel Jarlsberg skogen, da ble den kalt Greveskogen eller Grevestøkket.

”Akte deg du!”, fra Bærum
Engong kom en mann kjøranes fra by’n, han kjørte fort, og hadde nær kjørt på en gammal krokete mann og ei kjærring, som kom gåanes opp bakken ved Myraplassen ved Stabekk. Den gamle krokryggen blei sinna og skreik etter han som kjørte: ”Akte deg du, så du itte kjører nasan av deg!” Og det var itte langt han kom før begge sælapinna flau ut av olene og hesten for sin vei og mannen og vogna reste i renna.

Tidlig på 1800-tallet gikk to store veier gjennom Bærum: Gamle Drammensvei mellom Christiania og Drammen og Gamle Ringeriksvei  fra Stabekk over Krokskauen til Ringerike og videre til Bergen. Veien gikk gjennom tunet på Østre Stabekk. Gården var skysstasjon og gjestegiveri for reisende. I 1872 ble Drammensbanen åpnet og jernbaneansatte begynte å bygge seg hus langs linja. Stabæk stoppested ble åpnet i 1884 med en liten billettkiosk. Stasjonsbygningen kom i 1904.

På Øvre Stabekk bodde det 14 mennesker i 1801. I 1814 bodde bodde Paul Frederik Michael Heltzen på gården. Da ble gården kalt Skriver-Stabæk, for Heltzen var sorenskriver. Han var også varepresentant på Eidsvoll og representant for Akershus på det første overordentlige Storting i 1814. Da Jens Ring kjøpte gården i 1839 ble den kalt Ring-Stabekk. Det var han som bygget Slottet i 1851. 

Skallum var en ganske liten gård som tidligere hadde vært seter. I 1801 bodde det bare 6 mennesker der. Navnet ble skrevet Skjelme-Stabæk eller Stabek Skalme og kommer kanskje fra skalm eller skolm som er en todelt frøbelg. Her kan du lese om Stabekk-gårdene, om Store Stabekk,  om Østre Stabekk, om Ringstabekk 

og Skallum.  

Bilder: Kitty Kielland Sommernatt 1886. Stabekk, avfotografert maleri. Den kulturhistoriske Utstlling i Kristiania 1901.

Grav og Jar - Graff og Jaer

Grav skole har navnet sitt etter Grav gård, ble ryddet en gang i jernalderen og tidligere skrevet Graff. Navnet kan komme fra av at gården lå i en fordypning i landskapet, eller kanskje fra gravvin, beitemarka ved dyregravene. Gården ligger der ennå, med hovedbygning og drengestue fra 1805 og stabbur fra 1661. Nå er det Steinerskolen som holder til på tunet.

I 1801 bodde det i alt 30 mennesker på Grav. I drengerstuen bodde nok tjenestedrengen Jørgen på 14 år og Anne, tjenestepige på 13 år.

Til gården hørte fire husmannsplasser uten jord. En av dem var Malerstua. Der bodde Hans Erichsen, krøbling og mahler. En annen husmannsplass var Eikeli hvor Eikeli skole ligger. Og så var det skredder Peder Andresen som forpaktet en plass med jord. Der bodde spinnersken Giertrud Finbosdatter til huse. Gravgården var dragonkvarter og hadde kalkovn innunder Liomåsen. Den het egentlig Limovnåsen som betyr kalkovnåsen. I Hagabråten er det rester etter kalkbrudd.

I 1826 var det 4 hester, 17 kuer og 20 sauer på Grav. Grav hadde seter på Gravsvollen. I Bærum dro folk til seters i begynnelsen av juni, etter Skoklefallsdagen 3. juni på primstaven. På setra ble de til slutten av september. Etter Mikkelsmess 29. september var det ikke trygt for folk på setra, for da flyttet huldrefolket inn i størhuset. Da var det blitt så kaldt å springe barbeint i skauen at gjeterungene måtte tråkke oppi nylagde kuruker eller stikke beina innunder når kua tissa for å få litt varme i tærne sine.

Jar skole ligger på gamle Jar gård. Den ble ryddet en gang i jernalderen. Navnet kommer av jadarr, betyr kant, som jarekant på stoff, fordi gården lå ved elva Fåd, på grensen mellom Bergheim og Aker. Nå heter elva Lysakerelva og Bergheim heter Bærum.

I 1801 ble Jar skrevet Jaer. Da bodde det 70 mennesker på Jar. 8 av dem var saugmæstere. I 1826 var det 4 hester, 12 kuer og 32 sauer, sag og mølle på Jar. Det viktigste på Jar var den store Jarfossen. Hvis du hadde foss på gården, kunne du få malt kornet ditt og du kunne male korn for gårder som ikke hadde foss. På Jar var det kvern som malte korn for Bærumsgårdene helt fra 1600-tallet og senere en stor mølle. Sag var det fra rundt 1550.

Tidlig på 1800-tallet var Jar en del av Peder Ankers store eiendom. Da var det bygget en stor mølle med to etasjer, ti par kvernsteiner og seks vannhjul som dro dem rundt. Det var to dammer og en 200 meter lang vannrenne som førte vannet til vannhjulene, det var sagbruk og vannhjul til sagene. Enda kan man se rester etter driften, like ved skolen.

Bilde: Drengestua på Grav, eget. Lysakerfossen ved Fåbro,  Léon Jean Baptiste Sabatier, mellom 1842 og 1856.

Rykkinn, Bryn og Hammerbakken

Rykkinn var en liten husmannsplass under Berger gård. Navnet ble skrevet Røchind, men folk flest sa Røkkinn.  Rykk inn, betyr det. Rykkinn var en plass hvor folk rykket inn og tok seg en hvil.

Plassen lå ved ved den gamle Gruveveien langs Eineåsen hvor malmen fra Busoppkastet ble fraktet til Verket tidlig på 1600-tallet. Etter at Verket fikk malm med båt fra Arendal og Kragerø til Malmskrivergården i Sandvika ble veien kølavei fra Kjaglidalen, Bjørumskogen og Isimarka.


I kølkjøringa i februar kunne det stå kølkjørere i kø fra Isigrenda til Busopp og enda lengre. Da passet det bra å ta seg en hvil på Røkkinn. Køllassene var digre kurver, kørjer, av treflis på meier, med magre gamper foran og en sotsvart kølkjører som holdt i tømmene.

Det gikk med utrolige mengder køl til den digre masovnen på Verket. På et kart fra 1780 er det 11 kølaveier fra Bærums skoger til Verket, fra over 600 miler hvor det ble brent kull. I den travleste tiden om vinteren kom det et køllass  hvert annet minutt gjennom gata på Verket, rundt 15 000 lass til sammen. På den tiden var ikke Verket rent og fint som nå! Og det er derfor inngangen til de små arbeiderboligene i Verksgata ligger på baksiden - så ikke folk skulle få så mye skitt inn i stua.

Berger ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer av berg. Det er ikke så rart, sånn som den ligger - rett under Gommerudåsen og like ved Kolsås. Før sa folk flest Bærjer. Bergerkuene dro til Avtjennsetra om sommeren. Gommerud ble ryddet i middelalderen. Navnet kommer av Gudmundrud – Gudmunds rydningsgård. Gommerud var en av de fire første gårdene var en av de fire første gårdene som kongen i Danmark-Norge, Christian Kvart, lot Verket få bruke i starten i 1610. De som bodde i arbeiderboligen og husmannsplassene på Gommerud jobbet på Bærums Verk.

Junta og Juntekjærka, Arne Mohus 
Juntekjærka er en stor stein i Gommerudåsen. Steinen ligger på en kirke - derav navnet. I Gommerudåsen bodde Jotuntrollet. Juntekjærka hørte henne til. 
Junteåsen heter kollen ovenfor helseheimen. Olav Kristensen Gommerud ble dratt på kjelka av mor sin. De skulle til skomakeren i Røkenkroken. Da de kom et stykke på veien, ropte gutten til moren: "Se den sværingen som krabber opp over åsen. Se den fine stakken hun har, og kjeppen." 

Bryn kommer fra Bruvin, bru og vin, gården ved brua. Den ble ryddet i eldre jernalder. Bryn setret på Kvernhusdalen i Kjaglidalen og senere på Avtjenna. Brynsfolket brente køl og kjørte malm for Bærums Verk og måtte holde i stand sin del av veien mellom Verket og Sandvika.

På slutten av 1700-tallet var det travelt på brua ved Bryn, Løken bru. Lass på lass med jernmalm ble frakta på vogner og sleder langs Malmveien mellom Verket og Ladestedet Sandviken. Veien gikk fra Malmskrivergården i Sandvika, opp de bratte Evjebakkene, videre til Rud, over Lomma ved Vøien eller om Løken og brua ved Bryn, opp bakkene mot Verket, over Danielsbrua og inn Verksgata. På vegen tilbake var det ovner, ferdigsmidde og støpte ting av jern og rujern på lasset. I 1800 bygde Peder Anker ny bru, Kølabrua, like ved vadestedet over Isielva. I 1861 ble Bryn kirke bygd på Klosterjordet på Bryn. Navnet kommer nok fra 1400-tallet, da Bryn hørte til Tanum kirke og Nonneseter kloster.

Lefse-Lars og huldrefjøset, Reidar Holtvedt
Dom fortælte om en som hette Lefse-Lars innante Kjaglia. En gong lå'n på ei ta Belsetbønna og brende ei mile, men midt på natta hadde'n vakne ta det tusle utføre. Og brått var'e ei fremmen kjerring som lokte på koiedøra te'n. 
- Du mann, du svir håret ta ryggen på likeste kua mi! sa'a og hadde vøri så ærj at det gnistre ta'a.
Huldrefjøset hadde løggi like underan mila, da måtru. Men han Lars kunne itte gjøra noenting, han, mila kunja itte fløttast, hu, etter at hu var tent, hu måtte brenne ferdig. Detta hadde'n sagt tel'a au, begripeligen - men huldrekjerringa hadde hemne seg - han Lars hadde støtt vøri sjuk etterpå, og det var itte lenge, så døe'n.

Hammerbakken ligger omtrent så midt i Bærum som du kan komme, like ved Glitredammen som blir regnet som Bærums geografiske midtpunkt. Skolen har navn etter hammeren på spikerverket i Lomma. Der var det vannhjul i fossen Spikerbruksfallet, også kalt Hammerfallet, og hammersmie med spikerhammer. Spikerhammeren hamret rujern til spiker. Den var mindre og raskere enn den digre stangjernshammeren på Verket, men bråkte fælt for det. I 1818 arbeidet 6 mann og 12 gutter på Spikerbruket.

Det var også en husmannsplass som het Hammerbakken som hørte til en av Løkengårdene. Navnet Løken kommer fra leik og vin, så Leikvin var kanskje et gammelt kultsted for allslags idrettsleker for mannfolk. Andre vin-gårder i nærheten er Bryn og Vøien. Løken var også en av de fire første gårdene under Verket. Verkets hester og kjørere ble innkvartert på Løken. Tidlig på q1800-tallet var gården solgt fra Verket og delt i tre Løkengårder: Søndre, Nordre og Mellem i midten. Løkenfolket setret også på Avtjenna - Avtjernsetra - i Holmevannsalmeningen.

På Kolsåstoppen bakom Løken og Hammerbakken var det brannvarde, eller vete. Vardebrenning på toppene var et varslingssystem som ble brukt helt fra folkevandringstiden. Når det var fare for krig, måtte vardevakta opp på Kolsås for å holde utkikk mot Vettakollen og Skaugumsåsen. Hvis det lyste på en ås måtte han i all hast tenne varden. Det var melding til alle våpenføre mannfolk om at de måtte finne fram sabler og gevær og dra avgårde for å forsvare landet. I 1814 brant varden på Kolsås.

Heksene på Kolsås, fra Budstikka

Dette hendte under krigen mot svenskene i 1716. Svenskekongen Karl XII tok Christiania og prøvde å beleire Akershus festning. Norske styrker lå i Asker og Bærum og gjorde seg klare til å falle fienden i ryggen. Svenskekongen sendte folk utover mot Drammen med avstikkere opp i Bærum. Budstikkene gikk fra gård til gård og vardene ble tent på de høyeste toppene.

På Kolsås sto varden klar. Det gjaldt bare å få den tent og få satt ut vakt døynet rundt. Det var ikke lett, for alle visste hva slags styggedom som huserte der om natta. Men så var det ’n Busteru’n som tjente på Løken. Han var stor og sterk. Ikke var han redd heller. Med tung bør på ryggen la han i vei opp skrentten. Rikelig med proviant måtte han ha med seg, og godt med klær. Det var i slutten av mars, dette, men ennå full vinter med snø og is. 

Utpå ettermiddagen kom han fram til varden øverst på Kolsås. Han fikk tent varden, fikk seg no mat og ordnet seg til for natta. Og sovna ganske raskt, trøtt og sliten som han var.

Men rett som det var våknet han av snakk og spetakkel. Like ved ser han trollfolk! De hujer og skriker, danser og slåss! Mest er det gamle kjerringer og unge jenter. Flere og flere kommer, opp av sprekker og gjennom lufta. 

Busteru’n ble redd, kan du vel skjønne. Men da ser han ei han kjenner i flokken. Det er a Kari fra klufta, tjenestejenta på Kolsberg. 

”Ikke vær redd, Busteru’n” sier Kari. ”Je kjenner døm alle i hop, ser’u. Je ska passe på at døm itte gjør dei no. Kom og bli me, da vel!” 

Jo da, Busteru’n var ikke vond å be. Det ble flust med mat og drikk og mangeslags moro, så han våkna ikke før langt utpå lyse dagen. Da var alle borte.

Bilde:  Johannes Flintoe,Hvor  er skyssen? - Trumf! 1816. Løken bro på Brynsveien i Bærum, kirken i bakgrunnen er Bryn kirke, bildet er tatt ca 1900, fotograf: Thorkel Jens Thorkelsen. Heksene på Kolsås, Th. Kittelsen. 

Lysaker, på den lyse åkeren

Lysaker - Lysager - skrevet Liuszagger på 1500-tallet, kanskje Ljósakr fra gammelt. Navnet betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder. På 1800-tallet var Lysaker en ganske liten gård. Husene på gården lå omtrent der hvor stasjonen ligger nå.

Lysaker hadde både mølle og sag i den store Fåbrufossen, fossen i elva Fǫð som Lysakerelva het før. Saga gikk om natten og mølla om dagen. Fossen ble også kalt Lysakerfossen, Sagfossen og Møllefossen.

I 1809 hadde Peder Anker fått bygget Kjerraten i Åsa. Det var en innretning som dro digre tømmer fra Steinsfjorden og opp til Damtjern. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest til Storflåtan, fløtet nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelva til Peder Ankers sag ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget opp til planker og fraktet til Vækerø. Det er et vers som plankekjørerne sang:

Jeg går og stanker
og bærer planker
for kammerherre Anker,
for litt brennevin og litt øl
og litt kobber og litt sølv.

Brennevin og øl fikk de kjøpt hos Ole Torgersen i Lysaker gjestgiveri, et gult fint murhus bygget i 1808. På den tiden drakk folk mye mer brennevin enn kaffe, fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det var livlig i vertshuset på Lysaker, fullt av reisende og plankekjørere og arbeidsfolk og bønder på bytur, som drakk øl og brennevin, sang drikkeviser, spilte kort, fortalte skrøner og sloss. Værtshuset var antagelig i drift til 1816.

Fra skjenkestua på Lysaker, Historier fra Krokskauen, Reidar Holtvedt
Makan tel kjempekar som Anders Hønni har visst aldri vært i Bærom. Engong kom'n tel skjenkestua på Lysaker og skulle ha seg en pel brennevin som skikka var når dom var på bytur. Det var fullt ta følk som ståka og bærte seg og slogs. Det var et stort følje ta hallinger og  vallerser, måtru.
- Ja, kunne du greie detta for meg, så skulle du ha takk au, sa verten te'n Anders, og så gjekk'n inn tel dom og sa at nå fekk dom te seg som følk, og så fata'n en halling og slo rundt seg med, og rødda stua så døm kom huestups ut gjennom døra allihop!

22. januar 1866 ble Lysaker skole åpnet i et nytt fint skolehus på Myraplassen, med skolestue og lærerbolig for lærer Ivar Gustav Pedersen. Det var 100 elever, fordelt på tre trinn. Hvert trinn gikk på skolen to dager i uka, lørdag også. Tilsammen ble det bare to-tre måneder skole i året. En skoledag var 6 timer med en time hver av katekisme, bibelhistorie, salmesang, lesing, skriving og regning.

De ungene som hørte til på den nye Lysaker skole kom fra skolekrets nr. 5: Ramstad, Høvig, Ballerud, Stabæk store, Stabæk nordre, Stabæk skog, Skallum-Stabæk, Stabæk østre, Woll, Jahr, Lysaker, Fornebo, Lilleøen, Storøen, Snarøen, Oustøen og Malurtaasen. Tilsammen 100 børn, kan vi lese i festskrift for Lysaker skole 100 år. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 

7. oktober 1872 ble Christiania–Drammenbanen åpnet. I Bærum ble jernbanen finansiert ved at kommunen og privatfolk kjøpte aksjer. Ved åpningen var det bare stasjonene i Sandvika og Lysaker som var ferdig bygget. Høvik og Slependen stasjoner åpnet raskt, men Stabekk stasjon åpnet først i 1884. Blommenholm stasjon kom etter århundreskiftet. Her kan du lese mer om Lysaker og her kan du lese om kunstnerne i Lysakerkretsen. 

Bilder: Lysaker mølle malt av Hans Ditlev Franciscus Linstow, 1813. Lysaker stasjon rundt 1872.

Bærums Verk og Lesterud, om mønsterskolen på jernverket og køl

Skolen på Verket er Bærums eldste skole.  I Anna Kreftings tid som principalinne på jernverket var det omgangsskole for verksungene. Men da Conrad Clausen ble verkseier og Principal i 1773 ble det fast skole på Verket. Sogneprest Vogelius skrev en omstendelig skoleplan og Carl Fredrik Ruge ble ansatt som skolemester for 82 unger fra Verket og nederst i Lommedalen.

Peder Anker lot bygge et skjønt og rummelig skolehus på i Verksgata. Han lot residerende kappelan Jacob Neumann utarbeide en ny Reconeret Plan for den i Aaret 1802 nyotganiserte Skole paa Bærums Jernværk  blant om skolefagene og skolehusets indvendige indretning. Lars Wold ble ansatt som skolemester for 83 barn fra 6 år til konfirmasjonsalder. Skolen fikk eget bibliotek med 128 bøker som både læreren, elevene og arbeiderne på Verket fikk låne. Verksskolen var i det hele tatt en foregangsskole og mønsterskole i hele prestegjældet og i videre  kredser, ja, også i Danmark roste man skolen!

I 1860 var det 108 skolepliktige barn på Verket. 25. januar 1861 ble derfor en ny skolebygning innviet, en toetasjes mursteinbygning ved Lommedalsveien, oppført av baron Harald Wedel Jarlsberg. Storskolen brant i 1934.

20. august 1900 ble et nytt skolehus innviet, Småskolen, bygget av barondøtrene Harriet og Caroline. Det året var det 77 unger på Verket. Her finner du Verkensunger, i folketellingen fra 1801 og 1865. I Trygve M. Davidsens bok Min barndoms dal kan du lese mer om skolen på Verket. 

Nå ligger Bærums Verk skole der hvor Helset gård lå - Helgi eller Helga sin gård som ble ryddet i vikingtiden. Før sa Bærumsfolk Hærsett. Helset lå under Bærums Verk fra rundt 1700 og ble drevet sammen med gårdsbruket på Verket.

Lesterud var husmannsplass under Skollerud.  Skolli er det gamle ordet for rev og rud er rydning. Gården ble ryddet en gang i middelalderen. Lesterud kommer av lest og rud. Kanskje bodde det en skomaker der som brukte skomakerlest når han laget sko. Noen kaller også sokkene sine for lester. Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kull å gjøre - eller køl som Bærumsfolk sa før.

Ihvertfall ble det brent køl på Lesterud, til den store masommen på Verket, og på plassen Kølabånn like ved og på alle husmannsplasser og finneplasser i nærheten. Ordet lest kommer av av last og er et hulmål. En lest kunne være 12 tønner korn, 16 tønner malm eller 18 tønner kull og salt. I Bærum var en køllest 9 tønner. Det er rundt 1,45 m³, eller omtrent så mye som en hest kunne greie å trekke. Det gikk en lest køl oppi en kølkørj.

Det var hundrevis av kølabønner i Bærums skoger. Om du kommer til en flat fin plass i skogen og sparker litt i bakken og finner helt kølsvart, feit jord, da står du på en gammel kølabånn hvor det har vært kølmile. En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn.

Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne en mile. Først reiste du kongen, en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs kongen var det en tennkanal.

Når mileveden var på plass måtte mila bares og jordes - dekkes med granbar og jord. Mange kølabrennere pjutret på mila før de tente - leste fra skrifta eller svarteboka eller et vers, og kastet på litt av julematen for at mila skulle bli god. Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker, midt på svarte vinteren, og kølabrenneren måtte passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Så måtte mila slokkes med vann, døpes. Da var det ofte ei vassmerr, et kvinnfolk som bar vann.

Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp. Det hendte at kølmiler brant opp og kølabrenneren mistet hele årslønna. Det hendte at kølbrennere datt i mila også.

Pinnebønn, fra Bryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Engong for lang ti’ sea blei det borte ei jente i Bærom. Folk mente hu var ”hau’tien.” Og dom ringte med klokkene i både Haslom og Tønnomkjørka, men det hjælpte itte, hu blei borte. Engong no’n var ute og lette etter’a og satt på en kølabånn og hvilte, kom det en gammal tusseladd ruslandes, han stavra seg fram med stokk i handa. Han helste på følket som satt der, og fekk greie på å dom gikk etter. Da tok’n to pinner og la i kors på bønn og tok så te å mana. Best det var, kom jenta farandes opp tor bakken så klølastomp og støv gauv om’a. Da dom så spørt a’ å a’ hadde vøri henne, sa a’ at a’ ”hadde vøri hos no’n følk og hatt det så gildt atte.” Og den kølabønn heter ”Pinnebønn” den dag i dag.

I Arne Mohus Husmannsplasser i Bærum 3, Lommedalen står det både om Lesterud og Skollerud.
Lesterudplassen ble tidlig nedlagt. Her er folketelling for Skollerud 1801 og 1865. 

Bilder: Peter Christian Frederik Wergmann: Bærums Jernverk 1836-37. fra boken "Norge, fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen". Kølmile antagelig fra Elverumskanten, foto Erling Syringen.