Løragrisen - folkevise fra Bærum

En folkevise fra Bærum - det er vel knapt til å tro!

Det var Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling fra Bærum. Han skrev ned noen vers i 1852 og noen i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som riktig vet. Visa er også skrevet ned i Telemark og Setesdal, men Bærums-versjonen ser ut til å være den eldste. Her er flere versjoner.
Noen kaller grisen og visa Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris.

Vi Søstrene lærte den av en gammel Bærumslærer for mange år siden. Hun sang Løragris, så da har vi fortsatt med det. Under her står Bærums-versene om Løragrisen. Og her finner du noter.


Løragris fra 1852
Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken
Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.
-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan
Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang
Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort
Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet
Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

Vers fra 1882
Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,
Som største Prestens Stue, ja Stue
-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,
Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,
Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter
Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster
Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegning: Th. Kittelsen fra eventyret Grisen og Levemåten hans. 

Hosle og Bekkestua, gården ved gutua og stua ved bekken

Bekkestua er stua ved bekken.
Den het egentlig bare Bækken - eller Bechen - og var husmannsplass under Øvre Stabekk, eller Ring-Stabekk som den ble kalt da Ole Ring overtok gården i 1839.

Forbi Bekkenstua rant Bekkestu-bekken. Den er øvre del av Ramstad-bekken som renner ut i Solvikbukta og var grensebekk mellom Nadderud og Øvre Stabekk.
Gamle Ringeriksvei gikk over bekken ved Bekkenplassen og Bekken ga bervertning til folk som reiste på Gamle Ringeriksvei mot Verk, over Krokskogen til Ringerike. Det ble nok servert en og annen dram i den stua ved bekken.


1801 bodde kanskje en av husmennene på Øvre Stabæk på Bekken? I 1865 var Martin Pedersen
Husmand uden Jord. Han bodde sammen med kona si Dorthea Arnesdatter, barna Line Martinsdatter 9 år, Mathilde Martinsdatter 5 år, Dorette Martinsdatter 3 år og Frederikke Martinsdatter 1 år. De hadde også en Logerende, en leieboer, fra Christiania som het Frederikke Ek og sønnen hennes Frederik på 13. Da var det nok folksomt i den vesle Bekke-stua!



I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla - Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene i østre Bærum, ryddet i eldre jernalder.

I 1801 var gården delt i Østre og Vestre Hosle. Da bodde det 20 mennesker på gårdene. Husmannsplasser og bruk under Hoslegårdene: Furu, Ommen, Bekkeløkka, Hoslehøyden, Skottebråtan, Petersborg, Jonstykket, Gran, Hosletoppen, Bråten, Nordli, Toppås og Lønnås. Gjennom Hoslegårdene gikk Hoslegata - Hoslegutua - kirkeveien til Haslum kirke. Der gikk folk på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda.

Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hosle ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.

Fortsatt er det almestyvinger langs Hoslegutua. Alm har store blader med masse næring til kuene om vinteren. Av alm kan du også lage barkemel. Almebarken reddet mange fra å sulte i hjel i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet. Egentlig bruker du ikke barken, men basten eller silvevet - den lyse litt slimete innerbarken. Det beste er bast fra litt tynne to-tre år gamle greiner. 

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg. Bruk dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk deig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Bilder: Å kjøre på hjul, Johannes Flintoe 1827. Alm fra Bilder ur Nordens Flora, C. A. M. Lindman,

1917-1926.

Løkeberg og Stabekk, et berg med løk og en rett bekk

Løkeberg kommer fra laukr og berg,
gården ved berget der det vokser løk. Det var kanskje ramsløk, eller bjørnelauk som folk kalte den. Gården ble kanskje ryddet i folkevandringstien. I 1801 bodde det 20 mennesker på Løgeberg. Folk flest kalte gården for Lauka’bær.

På den tiden var Løkeberg en stor gård med egen drengestue, 3 tjenestegutter og 5 tjenestejenter. På gården var det kalkberg og kalkovn som ga penger i kassa. Ved Bjørnkollen var det gråsteinbrudd. Og i Løkebergelva som nå kalles Øverlandsevla var det både sag ved Sagfossen og kvern som het Løkeberkvenna ved Kvernfossen. Løkeberg hadde fiskerett i elva og i Engervannet og setret på Løkebergseter i Bærumsmarka sammen med Ramstad. I 1826 hadde gården 7 hester, 22 kuer og 27 sauer.

Ikke langt fra Løkeberg ligger Dælivannet og Fleskum gård. Fleskumsommeren 1886 bodde flere kunstnere på Fleskum hos Christian Skredsvik og Maggi Plathe på Fleskum: Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland og Erik Werenskiold. Flere kjente malerier er fra den sommeren, blant annet Kitty Kiellands Sommernatt fra Dælivannet. Fleskum - Flæskeimi - kommer kanskje av flesk og heim, fleskheim.

Stabekk kommer kanskje fra stadr og bekk - en rett eller rolig bekk. På 1800-tallet ble navnet skrevet Stabæk. Da var det fire Stabekk-gårder.

Store Stabekk er antagelig den eldste og ble kanskje ryddet i vikingtiden. Våningshuset og låven på gården er fra 1670. I 1801 eide Madam Karen Roverud gården.

Østre Stabekk ligger nederst ved jernbanen. I 1801 bodde det seks husmenn uten jord der. I 1805 solgte Peder Anker på Bogstad gården til Madam Roverud på Store Stabekk. Peder Anker beholdt Stabekk skog og Myraplassen, der hvor Lysaker skole ligger. I 1824 overtok grev Herman Wedel Jarlsberg skogen, da ble den kalt Greveskogen eller Grevestøkket.

”Akte deg du!”, fra Bærum
Engong kom en mann kjøranes fra by’n, han kjørte fort, og hadde nær kjørt på en gammal krokete mann og ei kjærring, som kom gåanes opp bakken ved Myraplassen ved Stabekk. Den gamle krokryggen blei sinna og skreik etter han som kjørte: ”Akte deg du, så du itte kjører nasan av deg!” Og det var itte langt han kom før begge sælapinna flau ut av olene og hesten for sin vei og mannen og vogna reste i renna.

Tidlig på 1800-tallet gikk to store veier gjennom Bærum: Gamle Drammensvei mellom Christiania og Drammen og Gamle Ringeriksvei  fra Stabekk over Krokskauen til Ringerike og videre til Bergen. Veien gikk gjennom tunet på Østre Stabekk. Gården var skysstasjon og gjestegiveri for reisende. I 1872 ble Drammensbanen åpnet og jernbaneansatte begynte å bygge seg hus langs linja. Stabæk stoppested ble åpnet i 1884 med en liten billettkiosk. Stasjonsbygningen kom i 1904.

På Øvre Stabekk bodde det 14 mennesker i 1801. I 1814 bodde bodde Paul Frederik Michael Heltzen på gården. Da ble gården kalt Skriver-Stabæk, for Heltzen var sorenskriver. Han var også varepresentant på Eidsvoll og representant for Akershus på det første overordentlige Storting i 1814. Da Jens Ring kjøpte gården i 1839 ble den kalt Ring-Stabekk. Det var han som bygget Slottet i 1851. 

Skallum var en ganske liten gård som tidligere hadde vært seter. I 1801 bodde det bare 6 mennesker der. Navnet ble skrevet Skjelme-Stabæk eller Stabek Skalme og kommer kanskje fra skalm eller skolm som er en todelt frøbelg. Her kan du lese om Stabekk-gårdene, om Store Stabekk,  om Østre Stabekk, om Ringstabekk 

og Skallum.  

Bilder: Kitty Kielland Sommernatt 1886. Stabekk, avfotografert maleri. Den kulturhistoriske Utstlling i Kristiania 1901.

Grav og Jar - Graff og Jaer

Grav skole har navnet sitt etter Grav gård, ble ryddet en gang i jernalderen og tidligere skrevet Graff. Navnet kan komme fra av at gården lå i en fordypning i landskapet, eller kanskje fra gravvin, beitemarka ved dyregravene. Gården ligger der ennå, med hovedbygning og drengestue fra 1805 og stabbur fra 1661. Nå er det Steinerskolen som holder til på tunet.

I 1801 bodde det i alt 30 mennesker på Grav. I drengerstuen bodde nok tjenestedrengen Jørgen på 14 år og Anne, tjenestepige på 13 år.

Til gården hørte fire husmannsplasser uten jord. En av dem var Malerstua. Der bodde Hans Erichsen, krøbling og mahler. En annen husmannsplass var Eikeli hvor Eikeli skole ligger. Og så var det skredder Peder Andresen som forpaktet en plass med jord. Der bodde spinnersken Giertrud Finbosdatter til huse. Gravgården var dragonkvarter og hadde kalkovn innunder Liomåsen. Den het egentlig Limovnåsen som betyr kalkovnåsen. I Hagabråten er det rester etter kalkbrudd.

I 1826 var det 4 hester, 17 kuer og 20 sauer på Grav. Grav hadde seter på Gravsvollen. I Bærum dro folk til seters i begynnelsen av juni, etter Skoklefallsdagen 3. juni på primstaven. På setra ble de til slutten av september. Etter Mikkelsmess 29. september var det ikke trygt for folk på setra, for da flyttet huldrefolket inn i størhuset. Da var det blitt så kaldt å springe barbeint i skauen at gjeterungene måtte tråkke oppi nylagde kuruker eller stikke beina innunder når kua tissa for å få litt varme i tærne sine.

Jar skole ligger på gamle Jar gård. Den ble ryddet en gang i jernalderen. Navnet kommer av jadarr, betyr kant, som jarekant på stoff, fordi gården lå ved elva Fåd, på grensen mellom Bergheim og Aker. Nå heter elva Lysakerelva og Bergheim heter Bærum.

I 1801 ble Jar skrevet Jaer. Da bodde det 70 mennesker på Jar. 8 av dem var saugmæstere. I 1826 var det 4 hester, 12 kuer og 32 sauer, sag og mølle på Jar. Det viktigste på Jar var den store Jarfossen. Hvis du hadde foss på gården, kunne du få malt kornet ditt og du kunne male korn for gårder som ikke hadde foss. På Jar var det kvern som malte korn for Bærumsgårdene helt fra 1600-tallet og senere en stor mølle. Sag var det fra rundt 1550.

Tidlig på 1800-tallet var Jar en del av Peder Ankers store eiendom. Da var det bygget en stor mølle med to etasjer, ti par kvernsteiner og seks vannhjul som dro dem rundt. Det var to dammer og en 200 meter lang vannrenne som førte vannet til vannhjulene, det var sagbruk og vannhjul til sagene. Enda kan man se rester etter driften, like ved skolen.

Bilde: Drengestua på Grav, eget. Lysakerfossen ved Fåbro,  Léon Jean Baptiste Sabatier, mellom 1842 og 1856.

Rykkinn, Bryn og Hammerbakken

Rykkinn var en liten husmannsplass under Berger gård. Navnet ble skrevet Røchind, men folk flest sa Røkkinn.  Rykk inn, betyr det. Rykkinn var en plass hvor folk rykket inn og tok seg en hvil.

Plassen lå ved ved den gamle Gruveveien langs Eineåsen hvor malmen fra Busoppkastet ble fraktet til Verket tidlig på 1600-tallet. Etter at Verket fikk malm med båt fra Arendal og Kragerø til Malmskrivergården i Sandvika ble veien kølavei fra Kjaglidalen, Bjørumskogen og Isimarka.


I kølkjøringa i februar kunne det stå kølkjørere i kø fra Isigrenda til Busopp og enda lengre. Da passet det bra å ta seg en hvil på Røkkinn. Køllassene var digre kurver, kørjer, av treflis på meier, med magre gamper foran og en sotsvart kølkjører som holdt i tømmene.

Det gikk med utrolige mengder køl til den digre masovnen på Verket. På et kart fra 1780 er det 11 kølaveier fra Bærums skoger til Verket, fra over 600 miler hvor det ble brent kull. I den travleste tiden om vinteren kom det et køllass  hvert annet minutt gjennom gata på Verket, rundt 15 000 lass til sammen. På den tiden var ikke Verket rent og fint som nå! Og det er derfor inngangen til de små arbeiderboligene i Verksgata ligger på baksiden - så ikke folk skulle få så mye skitt inn i stua.

Berger ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer av berg. Det er ikke så rart, sånn som den ligger - rett under Gommerudåsen og like ved Kolsås. Før sa folk flest Bærjer. Bergerkuene dro til Avtjennsetra om sommeren. Gommerud ble ryddet i middelalderen. Navnet kommer av Gudmundrud – Gudmunds rydningsgård. Gommerud var en av de fire første gårdene var en av de fire første gårdene som kongen i Danmark-Norge, Christian Kvart, lot Verket få bruke i starten i 1610. De som bodde i arbeiderboligen og husmannsplassene på Gommerud jobbet på Bærums Verk.

Junta og Juntekjærka, Arne Mohus 
Juntekjærka er en stor stein i Gommerudåsen. Steinen ligger på en kirke - derav navnet. I Gommerudåsen bodde Jotuntrollet. Juntekjærka hørte henne til. 
Junteåsen heter kollen ovenfor helseheimen. Olav Kristensen Gommerud ble dratt på kjelka av mor sin. De skulle til skomakeren i Røkenkroken. Da de kom et stykke på veien, ropte gutten til moren: "Se den sværingen som krabber opp over åsen. Se den fine stakken hun har, og kjeppen." 

Bryn kommer fra Bruvin, bru og vin, gården ved brua. Den ble ryddet i eldre jernalder. Bryn setret på Kvernhusdalen i Kjaglidalen og senere på Avtjenna. Brynsfolket brente køl og kjørte malm for Bærums Verk og måtte holde i stand sin del av veien mellom Verket og Sandvika.

På slutten av 1700-tallet var det travelt på brua ved Bryn, Løken bru. Lass på lass med jernmalm ble frakta på vogner og sleder langs Malmveien mellom Verket og Ladestedet Sandviken. Veien gikk fra Malmskrivergården i Sandvika, opp de bratte Evjebakkene, videre til Rud, over Lomma ved Vøien eller om Løken og brua ved Bryn, opp bakkene mot Verket, over Danielsbrua og inn Verksgata. På vegen tilbake var det ovner, ferdigsmidde og støpte ting av jern og rujern på lasset. I 1800 bygde Peder Anker ny bru, Kølabrua, like ved vadestedet over Isielva. I 1861 ble Bryn kirke bygd på Klosterjordet på Bryn. Navnet kommer nok fra 1400-tallet, da Bryn hørte til Tanum kirke og Nonneseter kloster.

Lefse-Lars og huldrefjøset, Reidar Holtvedt
Dom fortælte om en som hette Lefse-Lars innante Kjaglia. En gong lå'n på ei ta Belsetbønna og brende ei mile, men midt på natta hadde'n vakne ta det tusle utføre. Og brått var'e ei fremmen kjerring som lokte på koiedøra te'n. 
- Du mann, du svir håret ta ryggen på likeste kua mi! sa'a og hadde vøri så ærj at det gnistre ta'a.
Huldrefjøset hadde løggi like underan mila, da måtru. Men han Lars kunne itte gjøra noenting, han, mila kunja itte fløttast, hu, etter at hu var tent, hu måtte brenne ferdig. Detta hadde'n sagt tel'a au, begripeligen - men huldrekjerringa hadde hemne seg - han Lars hadde støtt vøri sjuk etterpå, og det var itte lenge, så døe'n.

Hammerbakken ligger omtrent så midt i Bærum som du kan komme, like ved Glitredammen som blir regnet som Bærums geografiske midtpunkt. Skolen har navn etter hammeren på spikerverket i Lomma. Der var det vannhjul i fossen Spikerbruksfallet, også kalt Hammerfallet, og hammersmie med spikerhammer. Spikerhammeren hamret rujern til spiker. Den var mindre og raskere enn den digre stangjernshammeren på Verket, men bråkte fælt for det. I 1818 arbeidet 6 mann og 12 gutter på Spikerbruket.

Det var også en husmannsplass som het Hammerbakken som hørte til en av Løkengårdene. Navnet Løken kommer fra leik og vin, så Leikvin var kanskje et gammelt kultsted for allslags idrettsleker for mannfolk. Andre vin-gårder i nærheten er Bryn og Vøien. Løken var også en av de fire første gårdene under Verket. Verkets hester og kjørere ble innkvartert på Løken. Tidlig på q1800-tallet var gården solgt fra Verket og delt i tre Løkengårder: Søndre, Nordre og Mellem i midten. Løkenfolket setret også på Avtjenna - Avtjernsetra - i Holmevannsalmeningen.

På Kolsåstoppen bakom Løken og Hammerbakken var det brannvarde, eller vete. Vardebrenning på toppene var et varslingssystem som ble brukt helt fra folkevandringstiden. Når det var fare for krig, måtte vardevakta opp på Kolsås for å holde utkikk mot Vettakollen og Skaugumsåsen. Hvis det lyste på en ås måtte han i all hast tenne varden. Det var melding til alle våpenføre mannfolk om at de måtte finne fram sabler og gevær og dra avgårde for å forsvare landet. I 1814 brant varden på Kolsås.

Heksene på Kolsås, fra Budstikka

Dette hendte under krigen mot svenskene i 1716. Svenskekongen Karl XII tok Christiania og prøvde å beleire Akershus festning. Norske styrker lå i Asker og Bærum og gjorde seg klare til å falle fienden i ryggen. Svenskekongen sendte folk utover mot Drammen med avstikkere opp i Bærum. Budstikkene gikk fra gård til gård og vardene ble tent på de høyeste toppene.

På Kolsås sto varden klar. Det gjaldt bare å få den tent og få satt ut vakt døynet rundt. Det var ikke lett, for alle visste hva slags styggedom som huserte der om natta. Men så var det ’n Busteru’n som tjente på Løken. Han var stor og sterk. Ikke var han redd heller. Med tung bør på ryggen la han i vei opp skrentten. Rikelig med proviant måtte han ha med seg, og godt med klær. Det var i slutten av mars, dette, men ennå full vinter med snø og is. 

Utpå ettermiddagen kom han fram til varden øverst på Kolsås. Han fikk tent varden, fikk seg no mat og ordnet seg til for natta. Og sovna ganske raskt, trøtt og sliten som han var.

Men rett som det var våknet han av snakk og spetakkel. Like ved ser han trollfolk! De hujer og skriker, danser og slåss! Mest er det gamle kjerringer og unge jenter. Flere og flere kommer, opp av sprekker og gjennom lufta. 

Busteru’n ble redd, kan du vel skjønne. Men da ser han ei han kjenner i flokken. Det er a Kari fra klufta, tjenestejenta på Kolsberg. 

”Ikke vær redd, Busteru’n” sier Kari. ”Je kjenner døm alle i hop, ser’u. Je ska passe på at døm itte gjør dei no. Kom og bli me, da vel!” 

Jo da, Busteru’n var ikke vond å be. Det ble flust med mat og drikk og mangeslags moro, så han våkna ikke før langt utpå lyse dagen. Da var alle borte.

Bilde:  Johannes Flintoe,Hvor  er skyssen? - Trumf! 1816. Løken bro på Brynsveien i Bærum, kirken i bakgrunnen er Bryn kirke, bildet er tatt ca 1900, fotograf: Thorkel Jens Thorkelsen. Heksene på Kolsås, Th. Kittelsen. 

Lysaker, på den lyse åkeren

Lysaker - Lysager - skrevet Liuszagger på 1500-tallet, kanskje Ljósakr fra gammelt. Navnet betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder. På 1800-tallet var Lysaker en ganske liten gård. Husene på gården lå omtrent der hvor stasjonen ligger nå.

Lysaker hadde både mølle og sag i den store Fåbrufossen, fossen i elva Fǫð som Lysakerelva het før. Saga gikk om natten og mølla om dagen. Fossen ble også kalt Lysakerfossen, Sagfossen og Møllefossen.

I 1809 hadde Peder Anker fått bygget Kjerraten i Åsa. Det var en innretning som dro digre tømmer fra Steinsfjorden og opp til Damtjern. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest til Storflåtan, fløtet nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelva til Peder Ankers sag ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget opp til planker og fraktet til Vækerø. Det er et vers som plankekjørerne sang:

Jeg går og stanker
og bærer planker
for kammerherre Anker,
for litt brennevin og litt øl
og litt kobber og litt sølv.

Brennevin og øl fikk de kjøpt hos Ole Torgersen i Lysaker gjestgiveri, et gult fint murhus bygget i 1808. På den tiden drakk folk mye mer brennevin enn kaffe, fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det var livlig i vertshuset på Lysaker, fullt av reisende og plankekjørere og arbeidsfolk og bønder på bytur, som drakk øl og brennevin, sang drikkeviser, spilte kort, fortalte skrøner og sloss. Værtshuset var antagelig i drift til 1816.

Fra skjenkestua på Lysaker, Historier fra Krokskauen, Reidar Holtvedt
Makan tel kjempekar som Anders Hønni har visst aldri vært i Bærom. Engong kom'n tel skjenkestua på Lysaker og skulle ha seg en pel brennevin som skikka var når dom var på bytur. Det var fullt ta følk som ståka og bærte seg og slogs. Det var et stort følje ta hallinger og  vallerser, måtru.
- Ja, kunne du greie detta for meg, så skulle du ha takk au, sa verten te'n Anders, og så gjekk'n inn tel dom og sa at nå fekk dom te seg som følk, og så fata'n en halling og slo rundt seg med, og rødda stua så døm kom huestups ut gjennom døra allihop!

22. januar 1866 ble Lysaker skole åpnet i et nytt fint skolehus på Myraplassen, med skolestue og lærerbolig for lærer Ivar Gustav Pedersen. Det var 100 elever, fordelt på tre trinn. Hvert trinn gikk på skolen to dager i uka, lørdag også. Tilsammen ble det bare to-tre måneder skole i året. En skoledag var 6 timer med en time hver av katekisme, bibelhistorie, salmesang, lesing, skriving og regning.

De ungene som hørte til på den nye Lysaker skole kom fra skolekrets nr. 5: Ramstad, Høvig, Ballerud, Stabæk store, Stabæk nordre, Stabæk skog, Skallum-Stabæk, Stabæk østre, Woll, Jahr, Lysaker, Fornebo, Lilleøen, Storøen, Snarøen, Oustøen og Malurtaasen. Tilsammen 100 børn, kan vi lese i festskrift for Lysaker skole 100 år. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 

7. oktober 1872 ble Christiania–Drammenbanen åpnet. I Bærum ble jernbanen finansiert ved at kommunen og privatfolk kjøpte aksjer. Ved åpningen var det bare stasjonene i Sandvika og Lysaker som var ferdig bygget. Høvik og Slependen stasjoner åpnet raskt, men Stabekk stasjon åpnet først i 1884. Blommenholm stasjon kom etter århundreskiftet. Her kan du lese mer om Lysaker og her kan du lese om kunstnerne i Lysakerkretsen. 

Bilder: Lysaker mølle malt av Hans Ditlev Franciscus Linstow, 1813. Lysaker stasjon rundt 1872.

Bærums Verk og Lesterud, om mønsterskolen på jernverket og køl

Skolen på Verket er Bærums eldste skole.  I Anna Kreftings tid som principalinne på jernverket var det omgangsskole for verksungene. Men da Conrad Clausen ble verkseier og Principal i 1773 ble det fast skole på Verket. Sogneprest Vogelius skrev en omstendelig skoleplan og Carl Fredrik Ruge ble ansatt som skolemester for 82 unger fra Verket og nederst i Lommedalen.

Peder Anker lot bygge et skjønt og rummelig skolehus på i Verksgata. Han lot residerende kappelan Jacob Neumann utarbeide en ny Reconeret Plan for den i Aaret 1802 nyotganiserte Skole paa Bærums Jernværk  blant om skolefagene og skolehusets indvendige indretning. Lars Wold ble ansatt som skolemester for 83 barn fra 6 år til konfirmasjonsalder. Skolen fikk eget bibliotek med 128 bøker som både læreren, elevene og arbeiderne på Verket fikk låne. Verksskolen var i det hele tatt en foregangsskole og mønsterskole i hele prestegjældet og i videre  kredser, ja, også i Danmark roste man skolen!

I 1860 var det 108 skolepliktige barn på Verket. 25. januar 1861 ble derfor en ny skolebygning innviet, en toetasjes mursteinbygning ved Lommedalsveien, oppført av baron Harald Wedel Jarlsberg. Storskolen brant i 1934.

20. august 1900 ble et nytt skolehus innviet, Småskolen, bygget av barondøtrene Harriet og Caroline. Det året var det 77 unger på Verket. Her finner du Verkensunger, i folketellingen fra 1801 og 1865. I Trygve M. Davidsens bok Min barndoms dal kan du lese mer om skolen på Verket. 

Nå ligger Bærums Verk skole der hvor Helset gård lå - Helgi eller Helga sin gård som ble ryddet i vikingtiden. Før sa Bærumsfolk Hærsett. Helset lå under Bærums Verk fra rundt 1700 og ble drevet sammen med gårdsbruket på Verket.

Lesterud var husmannsplass under Skollerud.  Skolli er det gamle ordet for rev og rud er rydning. Gården ble ryddet en gang i middelalderen. Lesterud kommer av lest og rud. Kanskje bodde det en skomaker der som brukte skomakerlest når han laget sko. Noen kaller også sokkene sine for lester. Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kull å gjøre - eller køl som Bærumsfolk sa før.

Ihvertfall ble det brent køl på Lesterud, til den store masommen på Verket, og på plassen Kølabånn like ved og på alle husmannsplasser og finneplasser i nærheten. Ordet lest kommer av av last og er et hulmål. En lest kunne være 12 tønner korn, 16 tønner malm eller 18 tønner kull og salt. I Bærum var en køllest 9 tønner. Det er rundt 1,45 m³, eller omtrent så mye som en hest kunne greie å trekke. Det gikk en lest køl oppi en kølkørj.

Det var hundrevis av kølabønner i Bærums skoger. Om du kommer til en flat fin plass i skogen og sparker litt i bakken og finner helt kølsvart, feit jord, da står du på en gammel kølabånn hvor det har vært kølmile. En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn.

Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne en mile. Først reiste du kongen, en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs kongen var det en tennkanal.

Når mileveden var på plass måtte mila bares og jordes - dekkes med granbar og jord. Mange kølabrennere pjutret på mila før de tente - leste fra skrifta eller svarteboka eller et vers, og kastet på litt av julematen for at mila skulle bli god. Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker, midt på svarte vinteren, og kølabrenneren måtte passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Så måtte mila slokkes med vann, døpes. Da var det ofte ei vassmerr, et kvinnfolk som bar vann.

Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp. Det hendte at kølmiler brant opp og kølabrenneren mistet hele årslønna. Det hendte at kølbrennere datt i mila også.

Pinnebønn, fra Bryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Engong for lang ti’ sea blei det borte ei jente i Bærom. Folk mente hu var ”hau’tien.” Og dom ringte med klokkene i både Haslom og Tønnomkjørka, men det hjælpte itte, hu blei borte. Engong no’n var ute og lette etter’a og satt på en kølabånn og hvilte, kom det en gammal tusseladd ruslandes, han stavra seg fram med stokk i handa. Han helste på følket som satt der, og fekk greie på å dom gikk etter. Da tok’n to pinner og la i kors på bønn og tok så te å mana. Best det var, kom jenta farandes opp tor bakken så klølastomp og støv gauv om’a. Da dom så spørt a’ å a’ hadde vøri henne, sa a’ at a’ ”hadde vøri hos no’n følk og hatt det så gildt atte.” Og den kølabønn heter ”Pinnebønn” den dag i dag.

I Arne Mohus Husmannsplasser i Bærum 3, Lommedalen står det både om Lesterud og Skollerud.
Lesterudplassen ble tidlig nedlagt. Her er folketelling for Skollerud 1801 og 1865. 

Bilder: Peter Christian Frederik Wergmann: Bærums Jernverk 1836-37. fra boken "Norge, fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen". Kølmile antagelig fra Elverumskanten, foto Erling Syringen.

Høvik og Høvik Verk i høyvika

Høvik betyr høyvika, vika der de sanket høy. Gården ble ryddet i eldre jernalder. På 1800-tallet sa folk gjerne Hevik. Da var gården delt i Søndre og Nordre Høvik og husmannsplasser. Både Høvik og Høvik Verk skole ligger på Søndre Høvik.

Tidlig på 1800-tallet eide Marcus Pløen Søndre Høvik. På gården lå Bærums første villa, bygget av slottsprest Sverdrup i Christiania på slutten av 1700-tallet. Villaen ligger der enda.

Pløen eide også en del av Nordre Høvik og Ballerud, så eiendommen var en stor lystgård, med hager og parker etter engelsk mønster. Pløen var glad i alt som var engelsk. Han hadde engelske møbler og fikk sendt klær fra London etter siste engelske mote.

Lord Høvik, som han ble kalt, pleide å flytte fra Christiania og ut på landet til Høvik tidlig om våren og bli boende til jul. På landet levde han som grand signeur, en riktig stormann, og holdt åpent hus for venner og bekjente fra byen. Villaen på Høvik hadde ikke noe ordentlig kjøkken, så til store fester ble all maten laget i Pløens hus i Rådhusgaten 12. Derfra ble den fraktet til Høvik med hest og vogn langs den sølete og humpete Drammenske Kongevei - Gamle Drammensvei - som går rett forbi Høvik skole.

Om sommeren kunne Bærumsfolk ofte se Lord Høviks bygjester promenere - gå tur - eller spille battledoor and shuttlecock - badminton - i hagen. Grand signeuren selv red ofte rundt på den store eiendommen sin sammen med stallmesteren på gården og puddelen Tyrk som hver morgen løp til baker Bølling i Christiania med en kurv i  munnen for å hente ferske rundstykker. Pløen døde på Høvik i 1836.

Høvik hadde flere husmannsplasser: Gullbakken, Saltbuvollen, Høvikoddden, Ommen, Myrenga og Holtet. På Holtet bodde Elling Holst som lagde Norsk Billedbog for Børn. Der står blant annet Kjerringa med staven.

Tidlig på 1800-tallet var det bare noen små husmannsplasser i viken der hvor Høvik Verk skole ligger nå.
På husmannsplassen Høvikommen, eller bare Ommen var det kalkovn. Plassen lå ved sjøen ved Høvikstranden. Der ble kalksteinen brent til kalk - lim - til å mure med. På Ommenplassen var det også havn for båtene som fraktet stein fra kalkbrudd på Bjerkholmen.
Båtstø var en liten husmannsplass hvor småbåter la inn. Husmannen på Båtstø levde for det meste av å fiske.
I 1854 bygget engelskmannen Thomas Graham Smith en glasshytte på Høvikstranden for å produsere ølflasker.
I 1859 bygget skotten Robert Watson en helt ny glasshytte med åtte smelteovner og en 36 meter høy skorstein ble bygd. Det kom også nye arbeiderboliger, og skotske glassblåsere med familier bosatte seg der sammen med norske arbeiderfamilier. Senere ble det produsert lamper og lampeglass.
I 1873 ble det skole i tre små hus på Svartodden for 28 unger fra glassverket. Mer om Høvik Verks historie kan du lese her. Og her er en bok om Høvik Glasverk. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 


Bilder: Villaen på Søndre Høvik. Forsiden på boken om Høvik Glasverk.

Skui på kanten og Levre kjempelever

Skui kommer kanskje skandini eller skand som betyr kant og vin som betyr beitemark. Kanskje var det fangstboplass på Skui for 6000 år siden!

I 1801-folketellingen står det Skuj. Gården var delt Søndre og Nordre Skui og Øvre og Nedre Sand og husmannsplassene Tysland, Jammerdal og Sagbakken. I 1865 var det mange småbruk og plasser.

Skui setret på Stovivollen eller Ståvisetra i Vestmarka sammen med Ståvi, Kveise, og Butterud. Setra er en av de aller eldste bevarte setrene i Norge.
Skui hadde skog på Risfjellet i Vestmarka. Før gikk veien til skogs opp Risfjellkastet. Det var der Peder Olsen Ringeneie drepte kona si i 1846. Historien står her. Risfjellkastet var så bratt at det var umulig å komme fram med hest og slede, så tømmeret ble kastet utfor åsen og fraktet videre fra bunnen av lia. Det var mange slike tømmerkast i Vestmarka.

Røverne på Jaren, fra Bærum
Mellom Gotland og Risfjellkastet ligger en liten ås som kalles ”Røverkolåsen.” For noen hundre år siden skal det ha holdt til en del røvere der, sju store fordypninger i jorden skal ennå vise hvor de hadde jordhyttene sine. Mannen som eide hele Jaren på denne tiden, bodde i et lite hus, som bare hadde et lite blyvindu. 
Da de holdt på å stelle til bryllup for datteren, kom røverne og tok både henne og bryllupsmaten med seg. Men de tok for mye av ølet samtidig, og derfor ble de fulle. En av dem ble liggende borti Skuikleivene. Da folk kom og fant denne ene røveren, ble han truet til å si hvor de andre var, og så ble de fanget alle sammen. 

På Isi var det ulvestue. Hvordan en ulvestue virker kan du lese om i Asbjørnsen og Moe sitt eventyr "Han far sjøl i stua, der det både er en rev og en ulv og en bamse og ei gammal kjerring - ikke ulik Karine Mosedotten - som havner i ulvestua. Det var mye ulv i Bærum for 200 år siden. ”Ulvene ofte tute i flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse” skrev sogneprest Neumann i 1817. Ofte kom skrubben helt innpå gårder og husmannsplasser og åt opp gårdshunder. Om vinteren løp den på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver på jordene på Ringi.


På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar - lever - kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Før sa folk i Bærum Lævre. På 1800-tallet var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 

Levre setret på Avtjerna sammen med Belset, Berger, Bryn, Kolsberg og Løken. Gården hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.
Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Asker og Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor Bærum har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet. Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Levre leverte kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk utover på 1800-tallet. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger. Mer om kalkbrenning i Asker og Bærum kan du lese her.

Bilder: Ulvestua på Isi, tegnet av M. Brochmann. Kolsås og Levre 1910. Fotograf John Bernhard Rekstad.

Kommuneblomster i Asker og Bærum

Jeg lurer på om det er sånn at alle kommuner i Norge har
kommuneblomst? I hvert fall har vi kommuneblomster i Asker og Bærum.

I Asker er det selvfølgelig ask. Fraxinus excelsior heter den på latin. Asker har navn etter ask. Det er masse askekaller der, som sogneprest Vogelius fikk plantet langs Kirkeveien, til vinterfôr for kuer. Det er derfor det er askekaller i Askers kommunevåpen.

Ask er nyttig til mye annet enn kufôr, for eksempel til å varsle sommerværet: Eik før ask gir plask, ask før eik gir steik. Den ble brukt som medisin mot sår og benbrudd, magesyke og ormebitt. Gikk du med askeblad i lomma lot ormen deg i fred. Vikingene trodde til og med at verdens første mann ble laget av en askestamme!








I Bærum er det gulveis som er kommuneblomst. Anemone ranunculoides heter den på latin, Den ser ut som gul hvitveis, bare at blomsten har fem blomsterblader som er litt lodne på utsiden. Ranunculoides betyr lik Ranunculus - og Ranunculus er smørblomst på latin.

Gulveisen kan ikke brukes til noe som helst - hele planten er faktisk giftig. Men den lyser som en liten gul sol i skogen. Og den er veldig sjelden. Du finner den i Kjaglidalen i Skuiområdet og nedover langs Sandvikselva, og på Tanum, blant annet ved Ringi kalkovn.

Både gulveis og ask trives godt i edelløvskogen som vokser i Asker og Bærum, sammen med andre arter som liker varme og god jord - alm, lind, lønn,  hassel, eik, bøk og svartor og masse blomster, insekter, fugler og dyr.

Bilder: Ask fra Flora batavia, Jan Kops 1893. Gulveis fra Flora Batava, Jan Kops, 1832.

Emma Hjort på Tokis rydning og Tanum på tunet ved kirken

Emma Hjorth skole ligger på gamle Tokerud gård. Rud kommer av rjódur som betyr en åpning i skogen. Gårder som ender på rud blir kaldt for rydningsgårder. Gården ble kanskje ryddet en gang mellom vikingtiden og svartedauden av en mann som het Tóki eller en dame som het Tóka. Skolen har navn etter fru Emma Hjorth som kjøpte begge Tokerudgårdene tidlig på 1900-tallet.

Bærumsfolk sa gjerne Tukeru’. I
1801 bodde en familie på 6 og en tjenestepike på Tokerud. I 1826 hadde de 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Tokerud hadde fiskerett i Sandvikselva - lakseelva Løxa - to teinesteder som het Tokerudfisket. Det er fortsatt fisk i Sandvikselva.  

I 1865 var gården delt i Østre og Vestre Tokerud og flere plasser. Da bodde det gårdbrukere og håndverkere med familier der - en tømmermann, en snekker, en murer og en skomaker.

Kuene på Tokerud dro til seters på Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, sammen med kuer fra Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud og Billingstad og Aastad i Asker. Haugsvollen er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største. I 1774 setret ni gårder på vollen. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året.

Tanum skole har navn etter Túnheimr,  fra tun og heimr, gården med gjerde, med inngjerdet jord. På Tanum har det bodd folk fra steinalderen. Folk flest sa Tønnom. På 1800-tallet var gården delt i Søndre og Nordre Tanum og flere husmannsplasser, blant annet Tanumbråten, Sylta, Krogløkken, Lagerud, Kruggedalen og Holstkleiva - eller Jonasberget - hvor skolen ligger. I 1801 bodde det 34 mennesker på Tanum gårdene. I 1826 hadde de til sammen 6 hester, 24 kuer og 34 sauer. Her er folketellingen fra 1865.

Tanumgårdene skar is i Ståvivann. De hadde ishus nord for kirken og seter på Tanumvollen i Vestmarka. Der var det mye ulv tidlig på 1800-tallet. Værste ulveårene var i 1835 til 1840. Det hendte ulven løp på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver over jordene på Ringi!

På begynnelsen av 1800-tallet var det Peder Anker på Bogstad som eide Tanum kirke. Tanum var annekskirke for Vestre Bærum kirkesogn i Asker prestegjeld hvor Jacob Neumann var sognepres. Bærum kommune kjøpte den i 1850. Til Tanum kom folk fra gårdene og plassene i Vestre Bærum, Bærums Verk og Lommedalen.

Etter gudstjenesten samlet folk seg på kjærkesletta for å å høre nyheter. Der sto det hester på rad og rekke, det var unger som lekte, kjerringer som sladret og ungdommer som fant seg kjæreste. Det var militæreksersis utover hele 1800-tallet og gapestokk og tremærr for avstraffelse av lokale bråkmakere og ulydige dragoner. Utenfor kirken ligger fortsatt Brudesteinen hvor bruden sto på når hun skulle opp og ned fra hesten. Hvis du hører godt etter kan du høre at det synger i den steinen!

Ved kirken er det en eldgammel eik og flere gravhauger fra eldre jernalder. Fire av dem er store, så Tanum var et viktig sted hvor folk dyrket de gamle gudene i jernalderen og vikingtiden. Det var nok derfor kirken ble bygget akkurat der og viet til Jomfru Maria 9. mars en gang tidlig på 1100-tallet. Det var ikke helt lett å få bygget den, sier et gammelt sagn:

Sagnet om Tanum kirke, fra Bærum
Egentlig skulle kirken vært på ”Kirkehaugen” på Vøyen. Her var det tidligere en stor rund haug. En del byggematerialer var alt kjørt på plass, men en natt ble de flyttet opp til der hvor gården Kirkerud ligger nå. Heller ikke der skulle kirken ligge, for en natt senere ble materialene ført opp til Tanum, og der ble kirken bygget. Maktene greide ikke å bli enige om kirken skulle ligge nord-sør eller øst-vest. Derfor blir av og til hele kirken løftet rett opp i lufta og snudd nord-syd – og satt på plass igjen som den er nå. Det er spådd at kirken skal rase sammen og synke i jorda en første pinsedag, men hvilket år det skal skje vet ingen.  

Bilder: Histoire naturelle des poissons , Marcus  Elieser Bloch, 1796. Kadetter utenfor Tanum kirke 1890, ukjent fotograf digitalt.museum. 

Studenternes Opstigning på Kolsaas

Jeg tenker det var stor oppstandelse i Bærum da studentene fra Uppsala toget opp Evjebakken i flokk og følge den 27. juni 1852! Iført sine hvite studenterluer hadde de steget i land i Sandviken. På Evjehøyden, på den plassen som senere fikk navnet Studenterbraaten var det friluftsfest. Så besteg studentene Kolsåstoppen og saa derfra ud over Bærums og Askers rige Bygder. Man var til Overmaal begeistret, står det i En Christianiensers erindringer fra 1850- og 60-Aarene. Og i Trygve M. Davidsens Min barndoms dal kan man lese beskrivelsen av turen som sto i Illustreret Nyhetsblad fra 1852.



Det var et studentertog i 1851 også. Da gikk utflukten med hest og  vogn over Haslum, med dets spidse trætekte  Kirkespiir, med utsikt over Sandvigen, forbi Kolsaasen som lukker for Bærumdalen og så til Jernværket. På Jonsrud 580 Fod over Havfladen fikk studentene servert øl og Smørrebröd og diktet Ved Foden af Jonsrudkleven af C. P. Riis omdeeltes, før turen gikk videre til fots til Krokkleven og Ringerige. Reisen er detaljert og entusiastisk beskrevet i Studentertog til Christiania 1851 fra Lund og Kjöbenhavn. Hele programmet står her. Fornøyelig lesning!

Bilde: Studenternes Opstigning på Kolsaas 27. juni 1852. Illustrasjon hentet fra boken "En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene" av Yngvar Nielsen, Gyldendal, Kristiania, 1910.

Evje i elvebukta, Jong i hestevika

Evje skole ligger på den gamle Effuien eller Effe 
gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra norrønt efja, elvebukt, bakevje. Folk folk flest sa gjerne Evju eller Ivju. Fra 1400-tallet til 1840 hørte gården til Vor Frelsers kirke i Christiania. I 1826 hadde de 1 hest, 4 kuer og 6 sauer på gården og fiskerett i Sandvikselva. Løxa het elva i gammel tid, lakseelva.

Studenterbraaten var husmannsplass under Evje. Den fikk navn etter at studenter fra Uppsala hadde friluftsfest i Evjehøga før de besteg Kolsåstoppen, den 27. juni 1852.

I folketellingen fra 1801 skrives navnet Evju og i
1815 Eviue. I 1865 var gården delt i flere bruk. Martin Halvorsen på den ene. Både han og to sønner var steinbrytere. De hadde en ku. På den andre bodde Anders Hansen, han var gårdbruker og Former ved B. J. V., Bærums Jern Verk, og hadde 5 kuer og 4 sauer. Noe var solgt til Løkke. Et stykke udyrket jord og noe løvskog i Evjebakken var solgt til Bærum kommune i 1860 til skoletomt.

11. januar 1865 ble den første faste skolen i Bærum åpnet, bygget etter baron Harald Wedel Jarlsbergs tegning. Bygningen indeholdt i 1. etage skolestue og lærerbolig bestaaende av 2 værelser og kjøkken, i 2. etage 2 kvistværelser, som hørte med til lærerboligen, kan vi lese i Skolevæsen. De faste skoler fra Bærum : en bygds historie. 

Den første læreren var Jens Martin Kristofersen. Til sammen var det 122 elever som gikk på skolen 2 dager i uka. Skoledagen var 6 timer, en time hver av sånt som elevene måtte lære til konfirmasjonen - katekisme, bibelhistorie og salmesang - og lesing, skriving og regning. Skoleåret startet 1. mai og fulgte onnene og gårdsarbeidet. Til sammen ble det ikke mer enn 36 uker skole i året. Elevene kom fra Evje, Løken, Kulsberg, Hauger, Dæhli, Gjettum, Levre, Helgerud, Løkke, Hamang, Dønski, Rud, Gyssestad, Ødehamang, Kjørbo, Bjørnegaard, Jong, Blommenholm, Sandvigen, Valler og Solberg.

Fastskolen på Evje var en stor forbedring fra omgangsskolen og den halvfaste skolen som hadde været forsøkt et aar eller 2 paa Levre og i Sandviken. I 1824 hørte barn fra Snarøen til Gommerud til samme omgangsskoledistrikt. I hele dette distriktet med en omreisende lærer var det bare 100 skolepliktige barn. Av disse skulle 20 ha lært å skrive og 6 ha lært å regne, kan vi lese i Evjes festskrift fra 1985. På Evje skoles hjemmeside er det mer skolehistorie.

I riktig gammel tid het Jong Jórangr. Hestvika betyr det - fra Jór som betyr hest og angr som betyr vik. Det har bodd folk på Jong fra eldre jernalder. I 1801 var Jong delt i Østre og Vestre. I 1814 var det tre Jong-gårder: Østre Jong, Vestre Jong og Mellom-Jong, som også ble kalt Grå-Jong. I 1865 var det 13 familier som bodde på Jonggårdene, småbruk og husmannsplasser. Jong hadde kalkovn, kølabånn på Jongsbånn og seter på Haugsvollen i Vestmarka.

Fredag 22. oktober 1847 skjedde det noe dramatisk på en løkke på Østre Jong. Da ble øksemorderen Peter Olsen Ringeneie henrettet. Det var den siste henrettelsen i Asker og Bærum. Historien kan du lese i her i Stein Ryans bok Hustrudrapet i Risfjellkastet : om Peter Olsen Ringeneie : en kriminalhistorie fra Bærum 1846. Eller her og her. 

Høksvollen som folk sa før, er en av de eldste setrene i Vestmarka, og den største. I 1774 var det ni gårder som setret på vollen - Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud, og Billingstad og Åstad i Asker. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året. Setertiden i Bærum var lang, fra rundt Skoklefallsdagen 3. juni på primstavkalenderen. Den dagen var våronna slutt, åkrene var pløyd, kornet var sådd, hesten skulle spennes fra skjekene - skoklene - og du skulle sitte med henda i fanget. Da ruslet buskapen fra Jong seterveien - fereksla - mot Vestmarka, eller Setermarka som folk sa før. Der ble de hele sommeren, kanskje helt til Mikkelsmess 29. september.

Det var mye som var farlig i skauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, underjordiske, tusser og troll. Og hulder, eller Ulera som Bærumsfolk kalte henne. Ulera var en pen, ung jente med lang, lys flette. Og hale! Ulera hadde kurompe under stakken! Og fine, feite kuer. Fikk du tak i ei huldreku, da hadde du alltid nok melk. På Høksvollen var det en seterkjerring som het Kari som traff ei huldreku.

Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommerdagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott.  

I Historielagets fine bøker Vestmarka - seterliv og kølabrenneng og Vestmarka - veifar og vandring kan du lese om setermarka. Og i Brent kalk kan du lese mer om kalkbrenning, om kalkovnen på Slependen, ladestedet og Slæben Tollsted hvor Slæbendkalk - kalk fra Asker og Bærum - ble skipet ut. Slæben eller Slepa var farvannet innenfor øyene der hvor vinterveien til byen gikk over isen, fra enden på slepa - Slep-enden.

Bilder: Mellom- Jong. "I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård" - Erik Werenskiold, 

illustrasjon til De tre Kongsdøtre i Berget det blaa, P. Chr. Asbjørnsen, Eventyrbog for Børn III. Norske Folkeeventyr, København 1887. ABC-Bog af Hans Jacob Grøgaard Med et Udtog af "Skolelærerforeningens ABC" Bergen 1859. 

Blommenholm og Haslum - oksehode og hasselheim

Blommenholm skole ligger på gamle Oxhoved gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr oksehode, så kanskje det var et eldgammelt offersted på gården. Eller kanskje fikk den navnet fordi Sandviksåsen lignet ryggen på en okse med hodet på Oxehoved. I folketellingen fra 1801 kalles gården Oxud. I matriklen fra 1818 er det visstnok forandret til Blomesholm.

På begynnelsen av 1800-tallet bodde Madam Ingeborg og Johannes Engebretsen på Oxud. Ingeborg var 58 år og Johannes 49. Det var de som ga gården navnet Blommenholm. Datteren Kirsti på 26, tre tjenestedrenger, to tjenestepiger, en legdegutt, en huskone og enda to mannfolk bodde på gården. Og en nisse.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua.” 

På husmannsplassen Milesten var det vertshus og hvilestue for reisende på Den drammenske kongevei til Sandvika og Drammen. Nå heter veien Gamle Drammensvei. Milesten lå akkurat en gammel norsk miil - 11,295 km - fra Christiania torv. Milesteinen står der enda. På Milstejn i 1865 bodde Ole Olsen på 31 år. han Handler Kaffe, Sigarer og Øl står det i folketellingen og bodde sammen med moren Anne Evensdatter på 70 år som Understøttes af Fattigvæsenet og Ole Svendske på 40 som er Inderst og Dagarbejder. På Blommenholm i 1865 var det 10 mennesker og 20 kuer. Oxehoved hadde kalkovn i Bjerkåsen og ved Sjøholmen. Rett ved skolen ligger en gammel låve. Kanskje muren er murt med kalk fra kalkovnen?

Haslum skole ligger på gamle Haslum gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra hassel og elva Hasla som nå heter Øverlandselva. Heim er gård eller hjem. Haslum er gården ved Hasla hvor det vokser hassel. Før sa Bærumsfolk Haschlom. Navnet har blitt skrevet Hasllæim, Hazlin, Haslim og Haslom.
Haslum hadde sag og kvern i Øverlandselva, seter på Haslumseter sammen med Ramstad og Nordby og egen kalkovn som leverte kalk til byggingen av slottet i 1834. Husmannsplasser var Haslumhøyden, Haslumekret, Tveter, Åsterud, Åsteløkken, Lille-Garlaus (Godthaab) og Holtet.

På 1800-tallet var Haslum delt i Østre og Vestre Haslum.
Østre Haslum var enkesete for Asker prestegjeld. I 1801 bodde Mutter Vogel på gården. Mor Fugl betyr det. Mutter Vogel var enke etter sogneprest i Asker og Bærum Franz Vogelius. Madam Salig Vogelius, eller Fru Catharina Marie Vogelius som hun het, var 79 år og drev Østre Haslum gård sammen med to husjomfruer, to tjenestepiker, en tjenestedreng og Nils Gundersen som var tjenestedreng og soldat. Skolen ligger på Østre Haslom.

Haslum kirke ble bygget på slutten av 1100-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet eide Peder Anker kirken. Til Haslum kirke kom folk fra hele Østre Bærum og fra Sørkedalen.

Like ved Haslum kirke ligger det en gravhaug. Kirken ble kanskje på et gammelt gudehov for vikingguder? I vikingtiden var hasselbusken hellig. Den var tordenguden Tor sitt tre og beskyttet mot lynnedslag. Når vikingene holdt ting ble tingvollen merket med hasselkvister. Innenfor hasselringen fikk ingen bære våpen og den som brøt ringen ble lyst fredløs.

Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis noen delte en dobbeltnøtt med kjæresten sin, kom kjærligheten til å vare evig. En hasselnøtt i lomma kunne beskytte mot ulykker og trolldom, hjelpe mot tannverk og vondt i ryggen. Hasselkvister kunne holde orm borte og var de beste ønskekvistene når man skulle lete etter vann.

Bilder: Milestenen på Milesten, eget. Hassel fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885, Gera, Germany.

Gullhaug og Lommedalen, med gull i haugen og lom

I gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år siden. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærum. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Eine gård. Den ble ryddet i middelalderen, en gang mellom vikingtien og svartedauden. Navnet kan komme av at den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

Einer er bra mot nesten alt: løs mage, hard mage, promping, tannverk, hodeverk, forkjølelse, kikhoste, lungesyke, gikt, feber og flass, utslett og sår som skal gr. Den er fin til ølbrygging og brennevin, til å vaske med og strø på gulvet. Einerbark er bra mot ormebitt og einebær verner mot hekser og underjordiske og trollpakk!

På 1800-tallet hørte Eine gård til Bærumsverket. På Eines husmannsplasser, Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen, bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er St. Olaven. Det var der Olav den hellige ga hesten sin vann da han hoppet fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. 

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen, til blåsebelger og hammere på Bærums Verk og til spikerhammeren på spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.

Lommedalen var som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trusju, som folk sa før. 

Gårdene i Lommedølene brente kull - køl- til Bærums Verk. Overalt i Bærums skoger er det navn på kølabånner som forteller om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn og  Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner som datt i mila og brant opp. På Hansinebånn fødte en som het Hansine en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni hogget de kølaved. I juli var det slåttonn. I august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant de mila og i februar kjørte de køl til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester køl som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers om dem som folk brukte si på Ringerike:  

"Du Lommedøling 

du kølabælj,

Du holder søken, 

men inga helj."

Og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Ringeriking 

din ertesekk,

du går å lepjar 

i hvær en bekk!"

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I Lommedalen er det mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampenjegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller! Det kan nok hende ungene var redde for både ulv og bjønn på skoleveien og i gjeterskauen. Og så var det jo underjordiske og huldra - ulera - som folk sa i Bærum. 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum

To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Bilde: Einer fra Bilder ur Nordens Flora, Carl Axel Magnus Lindman, mellom 1917 og 1926. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. 

Snarøya, Storøya og brua over Hundsund

Før var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen Hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.

Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar - av busker, kratt og småskog. Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792.

I folketellingen fra 1801 står det at det bodde 20 mennesker på Nesøen hovedgård, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. Catharine Hermine var Norges første kvinnelige maler og Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med upassende reiseantrekk: med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle hun ble overfalt av sinte hunder.

I 1867 kjøpte Valentin Fürst hele Snarøya og grunnla Snarøen Brug. Høvleriet var den største industri-arbeidsplassen i Bærums, ja i hele Akershus, med 240 mann i arbeid, egen landhandel og skole, egen skole - Bergvang - sykekasse for arbeiderne, arbeiderboliger og hornorkester!  Snarøens Høvleri og Sagbrug var i drift til 1906.

Storøya er en del av Fornebulandet. For lenge siden da havet sto høyere var det en øy. Storøya ble også kalt Store Oxenøen eller Oxøy. På Storøya lå Storøen gård, også kalt Store Oxenøen gård. I gammel tid var Store Oxenøen gård en del av storgården Fornebu, sammen med Lille Oxenøen - Lilleøya - Langodden og Rolfsøya.
Hva Fornebu betyr vet ingen sikkert. Kanskje det kommer fra Fornabu - Fornis bosted, eller fra Fornabuðir - gamle buer. Kanskje det var buer til saltkoking. Det ble ihvertfall kokt mye salt i Asker og Bærum i gammel tid, både på Saltbuvollen - Sarbuvollen - og på Holmsbu ved Holmen i Asker. Og kanskje på Kjarrbu - Kjørbo?

Storøya var en ganske liten gård. Rundt 1814 var den krongods, tillagt stattholder Christian Frederik, han som Eidsvollsmennene valgte til konge i Norge i Grunnlovsåret. Christian Frederik lot oberstløytnant Müller med frue få bo på gården. I 1865 eide en familie fra Asker Storøya. Det var mor Anne M. Kristoffersdatter og barna Hans Olsen på 23 som hjælper til med gaardsbr., Magnus Olsen på 15, Josefine Olsdatter på 18 og Constanse Olsdatter på 6. De hadde 1 hest, 10 kuer, 5 sauer, litt over 3 tønner såkorn og 16 tønner settepotet.

Mellom Fornebolandet og Snarøen gikk Hunnesunnbrua. Brua var et sted hvor det skjedde merkelige og mystiske ting, forteller et gammelt sagn fra Bærum:

Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar.

På Fornebulandet ligger
Koksabukta og Storøykilen naturreservat. Der er det tørreng, hagmark, sivskog, våtmark ved sjøen, strandeng og forskjellig slags skog. Det er observert nesten 300 forskjellige fuglearter, rundt 700 plantearter og masse insekter der.

Der ligger også Lilløyplassen som er nasjonalt våtmarkssenter. Før het den plassen Oxenøen lille eller Lil øya og var husmannsplass under Fornebu.

Bilder: Snarøen Hovedgård, malt av Catharine Hermine Kølle. Og Lilløyplassen.

Eik i lia og på Eik sin mark

Nå er den store digre turneen til alle førsteklassinger i hele Bærum i gang, med kjempehyggelig start på Eikeli og Eiksmarka. Både Eiksmarka og Eikeli har navn fra eiketreet og den eldgamle gården Eik som kan ha blitt ryddet en gang i eldre jernalder. Gården er helt borte nå.

Det var sikkert mye eik på Eikgården. Jeg vet ikke om det er noen gamle eiker i området nå, men på Eikeli har de plantet et nytt lite eiketre rett utenfor skolen. Eikelielevene kan lett få vite hvordan sommerværet blir.

Værtegn fra eik og ask
Eik før ask gir plask
Ask før eik gir steik

Spretter eik før ask
får sommeren plask.
Spretter ask før eik
blir sommærn bleik.

Eika vokser i 500 år og dør i 500 år, sies det. Gamle eiketrær kan være fra vikingtida! Eika var Tor med hammeren sitt tre. På latin heter det quercus. Det betyr styrke.

Det er viktig å ta vare på gamle eiker. De gir mat og hus til dyr og planter. Opptil 1500 forskjellige arter kan holde til i gamle hule kjempedigre eiker. Mange av artene er på Norges rødliste. Minst 120 billearter, 98 sopparter og 5 lavarter på rødlisten er tilknyttt eik. Gamle hule eiker er en av Norges fem utvalgte naturtyper. Her står det om hule eiker i Asker og Bærum og her fra Harvest.

Eikeli var husmannsplass under Grav gård. Kuene på Grav dro til seters på Gravsvollen. I folketellingen fra 1801 er det tre husmannsplasser. Hvilken som var Egelie er ikke godt å si. Husmannen lånte hus og jord av bonden på Grav i bytte mot å arbeide på gården når bonden trengte det. I våronna var det travelt for Eikelihusmannen, for da måtte han få korn og potet i jorda både hos Gravbonden og hos seg selv.

Husmannen på Egelie måtte kanskje hugge stein og brenne kalk også, for Grav hadde kalkovn i Liomåsen. Liomåsen betyr kalkovnåsen. Det gamle ordet for kalk var lim. Kalk ble brukt til å lime sammen stein til mur. I Bærum hadde mange gårder kalkovn. Det er derfor Bærum har en kalkovn i kommunevåpenet sitt. I folketellingen fra 1865 leser vi at det bor en husmann med jord, kone, to oppfostringsbarn, en tjenestepike og et barn Udsadt af Christiania Fattigvæsen på Ekeli.

Eiksmarka skole ligger på Eik sin mark, skogen og utmarka til Eik. Kuene fra Eik dro til seters i Bærumsmarka, kanskje der det kalles Eiksbakk. Fra 1670 hørte Eik til Bogstadgodset sammen med blant annet Fossumgårdene. Fossum kommer fra Fossimi, av foss og heim, altså gården ved fossen, øverst i elva Fåd fra Fådvannet. Nå heter elva Lysakerelva og vannet Bogstadvannet.
På Fossum var det jernverk fra 1788 til 1874, med hammer og masovn skole for verksungene.

I folketellingen fra 1801 leser vi at det bodde det 20 mennesker på Eeg. I folketellingen fra 1865 for Ek østre og Ek vestre finner vi en husmann uten jord og en leidlending. De første bæringene som utvandret til Amerika var fra Eik. I 1851 dro Tore Ingebretsen Eik og kona Hele Nilsdatter med fire unger. Uken etter var det 21 bæringer fra Eik, Østern, Dæli og Fossum og Isi som dro til Amerika.

Bilder: Eik - Quercus robur - fra  Deutschlands Flora in Abbildungen, 1796. Hammeren på Fossum, Georg Haas for Christian August Lorentzen, mellom 1792 og 1796.