Steinerskolen, Mellom-Nes og Nes Bru, 2 Mile fra Christiania

I dag har vi vært sammen med førsteklassinger fra Mellom-Nes og andre- og tredjeklassinger fra asker Steinerskole som ligger på Landøya og Øvre Nes. Både Øvre Nes og Mellom-Nes har navn etter den gamle Nes-gården og Landøya var husmanns-plass under Nes. Gården var en av de eldste gårdene i Asker. Det er funnet saker og ting der fra både steinalderen, bronsealderen og vikingtiden, så på Nes har det bodd folk lenge!

Like i nærheten av skolene ligger Nesbru og den gamle Nes Bru, akkurat der hvor Drammensveien, den gamle Kongeveien som var hovedveien mellom Oslo og Drammen, gikk over Neselva i gamle dager. 

Det har vært bru på Nes fra 1600-tallet. Den som ligger der nå ble bygget i 1800, akkurat 14 år før vi fikk Grunnloven. Langs kanten av brua er det store stabbesteiner. De står der for at folk ikke skal falle i vannet. 

Ved siden av brua er det en milestein. Den viser at du er akkurat 2 mil fra Christiania, eller Oslo, og 1 mil fra milesteinen på Blommenholm. På steinen står det "2 MILE FRA CHRISTIANIA", så er det Den norske løve og et posthorn, sånn som postrytterne brukte når de kom ridende med posten mellom Christiania og Drammen og videre til Stavanger. 



Å ri med post i gamle dager var nesten som en stafett. De som var postryttere var gjerne bønder som bodde langs postveien. Når en postrytter nærmet seg stedet der en ny postrytter skulle overta, blåste han i posthornet for å varsle at nå måtte nestemann gjøre seg klar. Posthornet var også bra å ha når postrytteren kom ridende i full galopp, over Nes Bru for eksempel, så folk kom seg unna i en fart og ikke datt på hodet i Neselva!  

Bilder: Egne. Postrytteren tegnet postkontrollør Jens Schanche i 1775. 

Måsa i grauten

Om våren i gamle dager, når det var nesten tomt for mel i melbingen, da ble det lite graut i gryta. Da måtte mor finne noe mer å ha oppi grauten og vellinga. For eksempel kunne hun lage mel av mose og koke måsagraut.

Den beste mosen til graut og velling er ikke mose, men en type lav som heter islandslav. Den kalles også islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose og grisemose. Kjært barn har mange navn, som en sier.

Det går også an å spise trollskjegg. Det er sånt brunt skjegg som vokser på trær. Både islandslav og trollskjegg må lutes og kokes før du kan spise det. Her står det hvordan du får bort den bitre smaken. 

Navlelav kan du spise rett fra skogen. Og her er en lang liste over andre saker og ting du kan spise i skog og mark. 

Her og her står det mer om graut og på 1814-bloggen vår står det mer om islandslav.  

Bilde: Islandslav - matmose - fra Flora Danica, 
en gang mellom 1761 og 1883.   

Søstrene på Værket kommer på besøk!

I morgen braker det løs! Da skal vi to gamle kjerringene på tur, for da begynner den store digre turneen til alle førsteklassinger på alle barneskoler i hele Asker og Bærum!

Vi skal fortelle om hvordan det var i bygdene her i gamle dager, for 150 år siden og mer, på den tiden da det nesten bare var jorder og gårder og kuer og trær, da ungene gikk på omgangsskole og gjette kuer og det var både ulv og bjørn. Og troll!

Flyttelasset er pakket og klart: Kinna og konta og kørja og krakkene og kartet og kubjella og luer og hatter og bukker og troll og bunding og hva det nå er alt sammen. Til og med en potet og en sildebete. Og et bjørkeris. Og en stein.

Gjett om vi gleder oss!

Grautkjerring

Kjerring er en som roter med nesa si i grua, et eldre kvinnfolk fra de lavere samfunnslag, fattig og fillete, lita, gammal og låghalt. 
Du trodde kanskje kjerring hadde noe med kjær å gjøre? Å nei! Det kommer fra norrønt karl som betyr kar eller kall. Så ble kar til kerling, altså en liten kar, og dårligere også vil nok mange si. I Nynorskbibelen fra 1921, der hvor Gudfader lager Eva av et av ribbeina til Adam, der står det svart på hvitt: "Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.”

Det er mange slags kjerringer: Kaffikjerring, sladrekjerring, trollkjerring, fantekjerring, torgkjerring, legdekjerring, skravlekjerring, signekjerring, husmannskjerring, gardkjerring, grautkjerring. Kjølsvinet på en båt kalles også kjerring, og den kjeppen du henger kaffekjelen på.

Det fins dugelige kjerringemner. Og kjerringer som gjør deg et morsstykke igjen, som du savner når alt går på tverke sånn som med mannen som skulle stelle hjemme og datt på hue i grautgryta, og grepa grautkjerringer som Gonil i visa som setter grautgryta på bordet så ikke unga skal gå sultne, mens gamle Gullbrand er vrien og vrang og bare tenker på seg selv. Å nei, vi greier oss ikke uten kjerringer.

Gamle Gullbrand 
Gamle Gullbrand, Gamle Gullbrand 
tru om trolli vi taka deg, 
fe han æ no så vrang og vrien, 
han tenkjer berre på sjave seg.

Gamle Gonil, kok no grauten 
gje no bonni koss' noko mat 
kom med skeii og et med saupen 
set fram gryta me treng 'kje fat.

Gamle Gonil, kok no grauten 
stampe klumpane vel ut 
gje no bonni ein liten biti 
so dei ikkje svelt ut.

No hev me eti og æ så mette 
og grauten va' no så framifrå
No vi me leggje konn, 
no æ me trøytte, 
i ei seng så varm utav
halm og strå. 

Bibelord i Nynorskbibelen 1921 er fra 1. Mosebok 2,23. Her kan du høre Har du sett noko te kjærringa mi. Bilde: Kjerringa ved peisen, Th. Kittelsen.

Sengegraut

Graut i senga? Er det dynegraut, sånn risengrynsgraut som godgjør seg noen timer i sengevarmen? Neida. Sengegraut er barselgraut, graut til barsøl - eller barns-øl - barselsgilde.

I middelalderen var barseltiden 40 dager. Mor ble regnet som uren og udøpt i ukene fra fødselen til første kirkegang når hun skulle være inngangskone og følges til alteret av presten og ungen skulle døpes. I den tiden måtte mor og barn beskyttes mot onde makter og trollpakk. Hvis en ikke passet på kunne det plutselig ligge en bytting i vogga.

I barseltiden kom sendingskjerringene. Det var naboer og slektninger som kom med mat og hjelp. Mora skulle hvile, ikke koke og streve. Kjerringene hadde med seg sengegraut - fint pyntet rømmegraut, kanskje med sukker og kanel i rutemønster på toppen eller med hardkokt egg og sviske eller rosin. Grauten ble også kalt feitegraut. Mora trengte mye fett for å komme til hektene. Og hvile. Å føde barn i gamle dager var som å stå med en fot i grava.

Fettet i sengegrauten var også fint å smøre på såre barnerumper. Men det kunne bli mye sengegraut. Så sent som i 1957 var det en kone fra Byneset som fikk 30 sendinger med rømmegraut.

Det er mange måter å koke rømmegraut på. Her er noen gamle oppskrifter. På midten av 1700-tallet spiste folk Marias sengegraut første juledag.På Færøyene heter sengegraut nornagreytur - nornegraut. Og hvis ei jente svir grauten blir hun ikke gift det året.

Her er en interssant artikkel: Barselomsorg i et tverrkulturelt og historisk perspektiv. 

Bilde: Grautkjerringer, Th. Kittelsen, 1904.

Nissegraut

Den viktigste grauten i gamle dager var kanskje den som som ble servert under tuntreet eller på låven hver torsdag og på julekvelden - grøtofferet til til forfaren i haugen, rudkallen, gadrvorden, godbonden - til nissen på låven, han som passet på gård og grunn og dyr i fjøs og stall. Fikk han ikke grauten sin kunne det gå galt, sånn som på Ramstad.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
"Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua."


På låvinn med graut åt nisså, fra Nordmør
Det va ei vekje så skull ga på låvinn med graut åt nisså. Så tøkt 'å grauten va så god, å så åt 'å 'n opp. Åre ette att kom vekjå att med graut. Da tok 'n 'å, å dansa 'å i hel. Å mea song 'n:

Dompen å du, å dompen å du,
Å no ska vi dans, å no ska vi snu,
for du åt opp rømmegrauten i fjor.
Dompen å du, å dompen
Domp, dompe, dompedomp domp
Domp, domp, domp.
For du åt opp rømmegrauten
For dompedulla du, å dompen.

Bilde: Nisen og katten, Th. Kittelsen 1887.
På låvinn med graut åt nisså, Segner – Gåter – Folketru Frå Nordmør, Edvard Langset.

Mere graut

Tenk at vi nordmenn har spist graut flere tusen år! Ikke rart det var mange grauter:

Det var ottegraut, dugurdsgraut og kveldsgraut. 
Det var vassgraut,
gryngraut,
helegrynsgraut,
havregraut, 
byggmjølsgraut,
risengrynsgraut,
fløtegraut,
rømmegraut,
smørgraut, 
mjølkegraut
og kjærnemelksgraut.

Det var graut til alle høytider: 
Sendingsgraut,
barselgraut, 
brudegraut, 
dåpsgraut, 
konfirmasjonsgraut og gravølsgraut.
Og så var det var 
julegraut, 
feitetirsdagsgraut, 
jonsokgraut  
olsokgraut  
barsokgraut
og mikkelsmessgraut. 
På første juledag var det Jomfru Marias sengegraut. Det var sågraut, slåttegraut og skuragraut, bufarsgraut, nedfarsgraut og tekkargrøt. 


Mest var det vassgraut. Varm og kald, tykk og tynn, tynn kaldgraut smurt på brødleiven, kald 
tjukkgraut i nistetina, stekt tjukkgraut i skiver, kokt på øl og med gammalost. Men til fest og høytid var det rømmegraut med hardkokt egg og sviske eller rosin og sukker og kanel og MYE fett, sånn som Tommeliten druknet i. Eller sånn som i sangen om Mass og 'n Lasse: 

Lass han koka ein rjomegraut,
tre heile dagar til ende.
Så femten kjerringar i smøret flaut.
"Han er feit!" sa han Mass,
"han er heit," sa han Lass.
"Seier du det!" sa han Mass til han Lasse.

Hurra for graut! Jeg sier som Margrethe Munthe sa for rundt 100 år siden:

Jeg spiser velling og melk og brød, 
og aldri grøten jeg vraker. 
For jeg vil gjerne bli frisk og rød, 
med runde deilige kjaker.


Her og her og her kan du lese mer om graut. I Norge feirer vi Grøtdagen 23. oktober. 
Bilde: Fra Norsk Billedbog for Børn, Elling Holst, tegning Eivind Nilsen, 1890. 

Graut

I går var det om velling, så da får det handle om graut i dag. Graut har vi spist her i landet i flere tusen år. Ordet graut kommer fra norrønt grautr som betyr grovmalt eller grovkornet. Det engelske ordet great kommer visst også fra grovmalt. Ja, grauten er sannelig storartet!

På 1800-tallet spiste alle graut, høy og lav, fattig og rik, gammel og ung, morgen, middag og kveld. Oftest var det vassgraut, kokt på vann og grovt mel av bygg, rug eller havre.

Grauten kunne være så tjukk at du kunne spise den med neven. Da ble du både mett og trøtt. Den som spiser seg mett på graut, han går ikke langt før han sovner, sa de. Hvis ei jente svei grauten, da ble hun ikke gift det året, sa de også.

Det ble gjerne kokt så mye kveldsgraut at det var nok både til neste morgen og mere til. Når grauten sto utildekket natten over ble det skorpe oppå. Under den skorpa holdt grauten seg fin i mange dager selv om skorpa var aldri så muggen og fæl. Når det var mat, brettet du bare bort skorpelokket og så la du den pent på plass etterpå. Grauten var god til mye. Du kunne lage deg grøtomslag til å legge på verk og sår, sting og tannpine.

Gikk du på frierføtter og fikk servert vassgraut, da var det ikke mye håp. Og grautstellet i huset kunne fortelle mye. Det var en gutt som skulle fri og som gjerne vil finne ut om de var renferdige eller lortvelte i huset. Så ballet han ene hånda inn i duker og plagg og sa at det hadde gått vasstroll i den. Hvordan det gikk? Det kan du lese her: Sju år gammal graut. 

Bilde: Th. Kittelsen, Syv Aars gammel Gröd, 1904. 

Velling

Den vellinga i ellinga vellinga er
nok tynn vassgraut. På 1800-tallet åt folk gjerne graut eller velling flere ganger om dagen. Og når det var lite mjøl i mjølbingen kunne det være mosemel i vellinga fra matmose, lutet islandslav. Så fikk du metta di den dagen.

Det var velling Mumle Gåsegg skreik på mens han lå i gåsegget: "Sild og velling, graut og mjølk!"  Ja, det var kar som gjorde vei i vellinga! Prinsesse fikk han også, og hele kongeriket.

Bilde: Fra eventyret Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen 1907.

En regle fra Asker

Her er en regle fra Asker. Den er fryktelig fin, for du si ditt eget navn i steden for Knut og Elin. Reglen er sånn:

Knut fut kadde vadde vut
Kadde vadde vinkel stinkel stut.

Elin stelin kadde vadde velin
kadde vadde vinkel stinkel stelin.  

Når jeg sier  Karine Mosedotten i den, da blir den sånn:

Karine parine kadde vadde vine, 
kadde vadde vinkel stinkel stine. 

Mosedotten posedotten kadde vadde vosedotten, 

kadde vadde vinkel stinkel stosedotten. 

Haha! Ser jeg ikke ut som en skikkelig Parine Posedotten kanskje?


Bilde: Barnas Turlag Dnt Sæteren

En elling fra Bærum

Gikkori gakkori
Arra barra dindo
Då bissi beisi
Sia sia sindo
Sibbe dori sari
Sibbe dori sei 
Sibbe dori akka bakka 
Nei ma sa!

Denne ellingen lærte vi Randi. Hun er over 80 år og har bodd i Bærum hele livet. Hun husker godt ellingen fra hun var liten, og mente den kanskje kunne komme fra Finland.

Lurer du på hvorfor det er en smålom på bildet? I Finnmark er det et vann som heter Gakorivann på norsk, Gáhkkorjávri på samisk og Kaakkurijärvi på kvensk. Gáhkkor eller gákkur er smålom på samisk. Kvenene kaller den kakkuri. Og kvener er finner som har utvandret til Norge. Skulle være morsomt å vite noe mer om den ellingen. Er det noen som vet noe, tro?

Lommen er forresten en raring, med beina nesten utpå halen. Det er fra den gangen Vårherre skapte den og den fløy i vei før den var ferdig. Vårherre kastet føttene etter den, men så traff de altfor langt bak. Lom kommer av norrønt Lómr, en som klynker eller klynking. Kanskje lommen klynker så sårt på grunn av det med føttene?

Bilde: John James Audubon, The Birds of America, from Drawings made in the United States and their Territories, 1844.

Eisikka deisikka

Den aller beste av alle ellinger er eisikka deisikka! Kort og fort og fin og stopp kommer alltid på Hanna. Da blir hun sur og sier at jeg jukser. Men ellingen er jo sånn, eller?

Eisikka deisikka luntan tuntan stopp!

Noen sier at den egentlig er sånn:
Eisikke, deisikke 
luntam tuntam.
Killeri karsjam
billeri barsjam.
Isam bisam topp
stopp!

Men noen sier at den er sånn:
Esike desike luntan tuntan. Semmeli make kokkeli kake. Nabbeli dabbeli dank!

På Skjetten sier de sånn:
Eisika, deisika, luntan, tuntan. Himlan Tarzan, Telga Larsan. Ti, li, luppan tuppan teis!

Og i Sverige har de masse forskjellige eisikker:
Eisika, deisika, luntan tuntan, Himlan tarsan, himlan tarsan. Pi, li, lippam pippam pei!
Esike desike luntan tuntan Simeli maka kuckeli kaka. Ärtan pärtan piff paff puff!
Esike desike luntan tuntan. Simili maka kokeli kaka. Ärtan pärtan puff!
Esike desike luntan tuntan. Semmeli maka kuckeli kaka. Nabbeli dabbeli dank!
Essike, dessike, luntan, tuntan. Simmelimaka, kuckelikaka. Ärtan, pärtan, piff, paff, puff!
Essike, tessike, tonko, lonko. Stmike, mike, kulte, kalte. Mikama, tais, tilleri, tippan, tuttan, pois!

Det er SÅ mange ellinger! Over alt hvor det er unger er det ellinger, i land og bygder og byer og på hvert gatehjørne er det forskjellige ellinger! Gamle og nye! Lange og korte! Så jeg tenker nok jeg gjør det på min egen måte, jeg. For det er da ingen som kan bestemme over en elling? Eller?

Bilde: Fra Budstikka.

Marken i Christiania

Det var ikke Røros som hadde marked i februar på 1800-tallet. I Christiania var det også vintermarked, fra middelalderen og fram til 1899. Det var til Krestjan-marken Asker- og Bærumbøndene dro, for å kjøpe og selge og more seg. Det var mest praktisk å holde marked om vinteren, da var det is på vann og myrer og lett å ta seg fram med sledelass. Fra Asker og Bærum gikk raskeste vinterveien over fjordisen.

Krestjan-marken var stor stas! Første tirsdag i februar åpnet det med klokkeringing fra Domkirken og Stortorvet fullt folk og salgsboder og bønder som solgte spekekjøtt og ost og smør, hjemmevevd og hjemmestrikket av ull og lin og annet som de produserte på gården. Med seg hjem kjøpte de luksusvarer, te, tobakk og brennevin, kakao, krydder, sukker, pyntesaker, apotekervarer, kanskje leketøy, silkebånd og fine kjøpestoffer av silke og bomull, husgeråd, bøker. Og hester.

I 1879 skrev Ole Kristian Haug i Noteringsboken sin om bror og nabo på hestehandel: "15. Februar kom Hans hjem fra Kristiania Marked borte 15 dage, paa Solberg havde solgte 3 Hester 2 Jegerhester 5 aar gamle omtrent 700 kr hver 1 Hest Blakken stor og grov Hest 100 kr Hans solgte Borken 900 kr." 

På marken møttes all slags folk. Under her står Henrik Wergeland midt blant bønder og arbeidsfolk, rakkerunger og respektable borgere og fine fruer på Cristiania-marken rundt 1840. Der er også madam Nubsen, jordmor i Christiania i nesten 50 år. Kan det være hun i den rutete kåpen, tro?

Christiania-markedet var en fest! Ungene hadde skolefri. Universitetet holdt ikke forelesninger, til og med i Høyesterett tok man fri for å delta i markedsløyene. Det var lirekassemusikk og sirkusakrobater, tryllekunstnere, slangemennesker, damer med fullskjegg, verdens sterkeste mann, kjempekvinnener, spåkoner, åndemanere, sabelslukere, karer som slukte hele sild og dro dem opp igjen med en hyssing! En gang kunne man til og med oppleve "den nettop på vestlandet innfangne havfrue". Etter noen dager ble hun avslørt som en helt vanlig dame med hale av metall. Men moro var det! Og over alt fikk du kjøpt blåseblærer og honningkaker. Og brennevin. Og da ble det fort slossing. Å jo, Krestjan-marken var en fest!



Her forteller Nicolai Heiestad om marken i 1875 i boka "En liten gutt fra Vaterland." Kanskje han var selve vatlandsgutten? Og her forteller Sigbjørn Obstfelder i et brev til sin bror om "markedet i Kra" i 1885 .
Bilder: Marken på Stortorvet med domkirken med boder rundt 1830. Marked på Stortorvet fra 1843 av den danske maleren L.W.Th. Bratz.

Elling fra Røros

Jeg vil være elling-kjerring på Røros, jeg. Og særlig i dag, når de åpner martnan!

Ellinga mellinga martnasguten
kyssa kjerringa midt på truten
Det skal du ha for ditt stygge troll
Kom og rekn til tolv
1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12.

Røros Kobberverk var i drift i 333 år, fra 1644 til 1977. Det var verket som skulle ha monopol på all handel i bergstaden. Men om vinteren var det mye tuskehandel og ulovlig kjøp og salg. På 1700-tallet ble det slutt på monopolet.

Fram mot midten av 1800-tallet skriver Eilert Sundt at "Her var overhoved fuldt marked fra nytår af til ud i marts."
I 1854 ble det så bestemt, etter kongelig resolusjon, å avholde marked: "Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned og varer til den påfølgende fredag." 

Første tirsdag i februar kom lasskjørere ifra bygdene og fôrbønder fra Sverige med alt som folk i bergstaden kunne trenge: erter og korn, salt sild i tønne, tørrfisk og småsei, salt kjøtt og flesk, smør og ost, lin, lerret og vadmel, humle til ølbrygging, tobakk og brennevin. Det er ikke mye erter og humle nå for tiden, men fortsatt er det handelsboder og akkedering, buskspell, markedsløyer og polsdans, håndgemeng og yrende folkeliv og martnasgutter som kysser kjerringer på truten. En og annen knert vanker det vel også, akkurat som før. Dette skrev Jon J. Grue fra Dalsbygda i dagboka om martnan i 1854, herfra:

"… Paa det første afholdte Marked var ualmindelig meget Folk; meget Handel gikk for sig; der var opslaaede mange Kramboder, foruden de som stedse vare paa Røros. Et Brændevins skjenkehuus blev med Beskatning holdt aabent i den gamle Bredals-Gaarden, hvor det blev ruset og duset meget. Men imidlertid hørtes der dog ikke at der skeedte nogen betydelig stor Overlast ved dette Fylderie. Hedmarkingerne og Guldalingerne, men ogsaa Gudbrandsdalingerne tilførte en temmelig stor Mængde Meel og Korn, Sild og Fisk.” 

Bilde: Hyttklokka og Bergstadens Ziir i strålende martnasvær.

Vatlandsguten

Vatlandsguten, han som er i ellinga vellinga, har du lurt på hva det er for en kar? Det er nok en gutt fra Vaterland, skal vi tro denne ellinga fra Røros:

Ellingen vellingen Vaterlandsgutten
slo til kjerringa med vaskerkluten.
Det skal du ha ditt stygge troll
fordi du ikke kunne telle til tolv.
1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12

Han var fæl, altså, den vaterlandsgutten! Dra til kjerringer med en vaskeklut! Skal tro hva han var for slags fyr? I hvert fall var ikke Vatererland noe sted for respektable borgere på 1800-tallet. På Vaterland var det høkere med snuskete handelsvirksomhet og brennevinsalg, der var det lugubre vertshus og losjier og hus for fruentimmer med tvilsomt rykte. I 1868, skrev Eilert Sundt, var det 11 simple skjænkesteder i området rundt Vaterlands bru. Mang en bonde i byen ble bondefanget - regelrett rundlurt og ranet og banket gul og blå  på Vaterland. Kanskje han drev med bondefangeri, vatlandsgutten?

På 1600-tallet var Vaterland en forstad mellom gamle Opsloe og bymuren rundt den nye fine Christiania. Det var slum og fattigslige rønner hvor det bodde løsarbeidere i trelasthandelen, plankekjørere og sjømenn. I 1658 fikk stattholder Nils Trolles brent hele rasket, men det ble raskt bygget nytt, handelsgårder hvor høkere gjorde store penger på småhandel med bygdefolk, småbedrifter, brennevinssalg og etablissementer for gatens løse fugler. 

Vaterland ved Akerselvens utløp var fuktig og leirete, langgrunt og vasstrukkent. Der lå de digre bordtomtene med hundrevis av plankestabler. På 1600-tallet lastet hollandske skuter tømmer der. Watterland kalte de det, vannland. Rundt 240 sagbruk leverte planker til byen. De ble kjørt med hest og slede på Strømsveien vinterstid. Det kunne stå hestelass i kø fra Strømmen til bordtomtene i Bjørvigen og det kunne være 3000 mann i arbeid med kjøringa. Kanskje vatlandsguten var plankekjører?

4. mai 1819 brant det på bordtomtene. Hele trelastlageret, en reperbane, et tjærelager og noen pakkhus gikk opp i røyk. Christianias rikeste familier ble ruinert og brannen ble kalt en landsulykke. Det var en kar som het Ole Olsen Østbye, også kalt Ole Niefing fordi han hadde bare ni fingre, som ble mistenkt for å ha tent på. Kanskje Ole Niefing var vatlandsguten?

Fra 1645, da Vaterlands bru ble bygdog  til Nybrua kom i 1827 gikk hovedveien til byen østfra gjennom Vaterland, langs Brugata og Storgata, Vaterlands Storgade. I 1839 ble Vaterland en del av byen. Og fra 1854 kunne vatlandsgutten ta toget fra Østbanestasjonen. Den var endestasjon for Hovedbanen - Norges første jernbane  mellom Christiania og Eidsvoll.
   
Bilder: Vaterlands bru, John William Edy 1800. Kart over Christiania, optaget ifölge Communebestyrelsens Foranstaltning i Aaret 1858 af I. W. G. Næser ; udgivet med Rettelser til 1ste Januar 1861. Kart over Christiania 1830.

Kjerring-elling på morsdagen

Flere kjerring-ellinger. Har du en smule vett mellom øra, så steller du pent med kjerringer. Da kan det hende de gjør deg et morsstykke igjen.

Elvrom:
Ælinga mælinga 
vatlandsguten tok a i nakken
slengd a i bakken;
det skær du ha ditt stygge trøll
for det du itte kunne rekne tel tølv.

Sverige:
Ällinga, vällinga, vattenspruta.
Slog en käring mitt på truta´
Här ska du få, ditt otäcka troll,
för att du inte kan räkna till tolv!
1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12!

Bilde: Th. Kittelsens tegning til eventyret om Gutten som skulle tjene 3 år uten lønn, 1907. Fra digitalt.museum.

Ellinga vellinga vatlandsguten

Det er en elling som er spesielt fin når vi Søstrene krangler om hvem som skal være troll, og det er Ellinga vellinga vatlandsguten. Det er ikke bra med gutter som slår gamle kjerringer midt på truten. Men ellinga virker. 12 er troll, ikke noe mer å krangle om.
Vi pleier å ta den sånn:

Ellinga, vellinga,
vatlandsguten,
slo til kjerringa
midt på truten.
Det skal du ha
ditt stygge troll,
fordi du ikke
kunne telle til tolv.
1-2-3-4-5-6-7-8-9-10-11-12

Her var det Hanna troll og jeg ble de tre Bukkene Bruse. Hun er ikke blid! Selv om trollet bare er lagd av en gammel sokk.


Bilde: Fra den store barnehagemarsjen til Barnas Turlag DNT Oslo og omegn.

Elle melle ski på hår

Vi Søstrene sier skipet går ut i hår når vi elle meller. Det er litt rart med et skip som går i hår. Det er noen som sier skipet går ut på hår. Det er like rart. Men så er det noen som mener at det er ski som går på hår, ikke skip.

Hæ, sier du kanskje, ski på hår? Joda, ski med hår på undersiden har folk brukt helt fra steinalderen. Steinaldermenn gikk på jakt med en lang styreski og en kort sparkeski med pels fra reinsdyr eller elg under. Hårene vendte bakover og ga god gli uten å glippe og godt feste i bakkene.  

Fra Alvdal kommer elle mellen under her. Det kunne kanskje like gjerne være ski på hår som si på hå?

Elle melle
Tipp og telle,
Si paa haa,
Ut aa gaa
Nikk og renn,
Tore spenn,
Snipp snapp snute.
Ute!

Pelsski kalles andor. I Østerdalen brukte folk andor utover på 1800-tallet. Den venstre styreskien var gjerne smal og kunne være opptil 3 meter lang mens den høyre andoren var bred og skinnkledd under og kunne være opptil 1 meter kortere. Det er sånne ski skiløperen på bildet har. Han er soldat i Jegerkorpset med uniform og mundering fra rundt 1800 - en langski og en skinnkledd andor, hælbindinger og en lang skistav. Kanskje han er fra Elverumske Skilöber Compagnie. "Naar Sneen hænger ved, bør Karlen altid være forsynet med Ister for at smøre Langskiet; thi ellers kommer han ikke langt", ble det rapportert fra Elverum i 1761.

Utover på 1800-tallet smurte folk skiene med alt mulig: tjære og talg, saueblod og sild, kvae, harpiks og parafinvoks og linolje. Fridtjof Nansen brukte stearin under skiene over Grønland. I 1888 kom den første annonsen for skismøring, Thranes Skismørelse, i Norsk Idrætsblad. Den var nok bedre enn kvae eller for eksempel nøkkelost som visstnok ble brukt i Husebyrennet i 1885. Men det er fortsatt noen som mener at pelsski er best.

Bilde: Tegnet av Johannes Senn:"En norsk Skieløber." publisert 1811, fra wikipedia.
Ellingen er fra Sigurd Nergaard: Eventyr, barnevers, spurningar og ordspraak : folkeminne frå Østerdalen III. 

Elle melle i Danmark og Sverige

I Danmark sier de ælle bælle når de elle meller:

Ælle bælle
mig fortælle.
Skibet går til Åbenrå
køber for en skilling skrå.
Deler den i dele syv
en-to-tre-fire-fem-seks-syv.
Ræven er en hønsetyv
fra hans næse til hans mund
vejer firsindstyve pund.
Ole Vip, Ole Vap,
Ole Snustobak.
Du slap.

Åbenrå var en av de viktigste sjøfartsbyene i Danmark på 1800-tallet. Det mest berømte seilskipet som ble bygget der var klipperen Cimber. Den seilte fra Liverpool til San Francisco på 106 døgn - bortimot 4 måneder - i 1857. Det var verdensrekord på den tiden. Nå tar det bare en dag med fly.

Firsindstyve er 80. Og skrå er sammenrullede tobbakksblader til å tygge på. På 1800-tallet var mange mannfolk som tygget skrå. Da spyttet de brunt. Det var noe skikkelig griseri når de spyttet brunt spytt rett på gulvet! Derfor var det mange steder vanlig å ha spyttebakker inne til å spytte i. Folk ble ganske gode til å spytte. Mange greide å treffe oppi spyttebakken på lang avstand.

I Sverige elle meller de enkelt og greit sånn:

Elle, belle, bi. 

Du slapp att bli!

Ellen, dellen, du. 

Ute ska du vara nu!

Bilde: Skip for fulle seil, fra "Old Ocean. Illustrated" 1883, herfra.

Elle melle

Det er ikke alle ellinger som virker like bra som akka bakka.  Elle melle for eksempel, med den kan det lett bli rot og tull på slutten når du kommer til ute og silkepute og slapp å slippe. Men vi Søstrene liker den veldig godt for det. Vi har nemlig hørt at den skal være så styggelig gammal, den ellingen, helt fra vikingtiden! Altså, ikke det med silkeputa, men resten. Det er ganske fint å tenke på at folk kanskje har ellemellet i over 1000 år.

For Elle melle -  det kan være ilden som melder. Det kan være vardebålet som brenner og forteller at leidangsskipet går ut i år og at du skal sitte rygg i rand og ro i tospann, med ryggen mot himmelranda og to mann på åra, sånn som vikingene rodde.

Elle melle
deg fortelle
skipet går 
ut i hår
rygg i rand 
to i spann 
snipp snapp snute
du er ute

på ei lita silkepute
silkeputa sprakk
virre virre vapp 
du slapp. 

Det er i hvert fall noen som mener at ellingen er helt fra 900-tallet da Håkon den gode Adalsteinsfostre var konge i Norge. Det var han som innførte leidangen for å forsvare landet. Hele kysten og elvene så langt opp som laksen gikk ble delt inn i 270 skipreider. Alle frie bønder i en skipsreide hadde plikt til å bygge, holde i orden og utruste et leidangsskip og dra i krig eller på vikingtokt. Når skipene skulle ut ble det varslet med veter - vardebål - på høye topper.

Sånne vardebål har mange navn: Brannvarde, vedvarde, ildvarde, vete, våttå, baune. I Asker og Bærum har det vært brent vardebål på Vardåsen, Skaugumsåsen og Kolsås fra eldre jernalder til 1814! Her og her har vi også skrevet om vardebål, på Søstrene på Værket 1814-bloggen.

Tegning: Erik Werenskiolds illustrasjon til Olav den helliges saga, "Olav styrer ud fra Tunsberg" står det visst, fra Snorre Sturlasons Kongesagaer, 1899. Fra digitalt.museum.

Akka bakka

Elling er fryktelig lurt. For eksempel hvis vi forteller eventyr og ingen av oss Søstrene vil være troll, da pleier vi å elle. Hvis ikke vi eller kan det bli temmelig mye krangling. Da er Akka bakka fin. Den som får stopp blir så klart troll. Gjett hvem det ble på bildet under her. Det ble meg. Men det var bare fordi Hanna juksa! Det er ikke lov å tulle med elling, syns jeg.

Vi pleier å ta akka bakka sånn:
Akka bakka bonka rakka
etla metla sjong dong
fillifong 
issa bissa topp stopp!

Hva akka bakka betyr er ikke godt å vite. Kanskje det er en trollformel, sånn som abra kadabra? Kanskje den kan gjøre så jeg slipper å bli troll!

Noen kaller forresten elling for melling eller drelling eller telling.
Noen steder sier de banka ranka og ækla mækla og filleri fjong. 

På Andøya sa de sånn: 
Akka bakka bonka rakka
issa bissa topp.
Sjong dong filifong
stékk om stein - stå! 


I England i gamle dager sa ungene sånn:
Hackabacker, chew tobacco, Hackabacker chew; Hackabacker, eat a cracker. Out goes you!
Nå for tiden sier de sånn:
Acka bacca soda cracker, acca bacca boo, acca bacca soda cracker, uot goes you!

Skal tro om det fins noen flere akka bakkar? Og skal tro om noen vet hva akka bakka egentlig betyr?

Bilde: Audhild Rognerud, Barnas Turlag Oslo og omegn. Hackerbacker fra The Counting-Out Rhymes of Children, Henry Carrington Bolton, 1888. 

Asker og Bærum, før og nå

Jeg lager et kart til 1.klasseturneen i Asker og Bærum. Og jammen er det stor forskjell på hvordan det var her før og nå!

Før, for rundt 200 år siden, bodde nesten alle i Asker og Bærum på gårder og husmannsplasser. Det var hester og griser, kuer og sauer og jorder over alt. Det var seterdrift i skauen, og ulv og bjørn.

De små husene på kartet var gårder før i tiden. Nå er det skoler der. Nesten alle skoler i Asker og Bærum har navn etter en gård eller husmannsplass. Det er rart å tenke på at det kanskje var fjøs der hvor skolen er nå. Kanskje det gikk høner i skolegården. Kanskje det vokste korn og poteter på idrettsplassen. Og det var kanskje veldig langt til nærmeste nabo.

Nå er det hus og naboer over alt og nesten ingen jorder og kuer. Og det er veier over alt. Før var det nesten ingen veier. Mellom gårdene var det små humpete, hullete søleveier og stier mellom gårdene, omtrent sånn som den på tegningen under her. Og så var det noen litt større hovedveier som var nesten like humpete og hullete og sølete.

En av hovedveiene var Kongeveien mellom Oslo og Drammen. Det er den brune streken på kartet som går forbi Høvik og Blommenholm og Jong. Noe av den veien går akkurat samme sted nå for tiden som i gamle dager. Oslo het forresten ikke Oslo men Kristiania. Og på veiene kjørte det ikke biler men hester og kjerrer og vogner. Og om vinteren gikk hovedveien over isen, med hest og slede. Da kunne det noen ganger løpe ulv etter sleden!  

Bilder: Utsnitt fra 1.klassekartet. Hestekjerra tegnet Johannes Flintoe en gang på 1800-tallet.