Tenk at vi nordmenn har spist graut flere tusen år! Ikke rart det var mange grauter:Det var ottegraut, dugurdsgraut og kveldsgraut.
Det var vassgraut,
gryngraut,
helegrynsgraut,
havregraut,
byggmjølsgraut,
risengrynsgraut,
fløtegraut,
rømmegraut,
smørgraut,
mjølkegraut
og kjærnemelksgraut.
Det var graut til alle høytider:
Sendingsgraut,
barselgraut,
brudegraut,
dåpsgraut,
konfirmasjonsgraut og gravølsgraut.
Og så var det var
julegraut,
feitetirsdagsgraut,
jonsokgraut
olsokgraut
barsokgraut
og mikkelsmessgraut.
På første juledag var det Jomfru Marias sengegraut. Det var sågraut, slåttegraut og skuragraut, bufarsgraut, nedfarsgraut og tekkargrøt.
Mest var det vassgraut. Varm og kald, tykk og tynn, tynn kaldgraut smurt på brødleiven, kald
tjukkgraut i nistetina, stekt tjukkgraut i skiver, kokt på øl og med gammalost. Men til fest og høytid var det rømmegraut med hardkokt egg og sviske eller rosin og sukker og kanel og MYE fett, sånn som Tommeliten druknet i. Eller sånn som i sangen om Mass og 'n Lasse:
Lass han koka ein rjomegraut,
tre heile dagar til ende.
Så femten kjerringar i smøret flaut.
"Han er feit!" sa han Mass,
"han er heit," sa han Lass.
"Seier du det!" sa han Mass til han Lasse.
Hurra for graut! Jeg sier som Margrethe Munthe sa for rundt 100 år siden:
Jeg spiser velling og melk og brød,
og aldri grøten jeg vraker.
For jeg vil gjerne bli frisk og rød,
med runde deilige kjaker.
Her og her og her kan du lese mer om graut. I Norge feirer vi Grøtdagen 23. oktober.
Bilde: Fra Norsk Billedbog for Børn, Elling Holst, tegning Eivind Nilsen, 1890.