I går var det om velling, så da får det handle om graut i dag. Graut har vi spist her i landet i flere tusen år. Ordet graut kommer fra norrønt grautr som betyr grovmalt eller grovkornet. Det engelske ordet great kommer visst også fra grovmalt. Ja, grauten er sannelig storartet!På 1800-tallet spiste alle graut, høy og lav, fattig og rik, gammel og ung, morgen, middag og kveld. Oftest var det vassgraut, kokt på vann og grovt mel av bygg, rug eller havre.
Grauten kunne være så tjukk at du kunne spise den med neven. Da ble du både mett og trøtt. Den som spiser seg mett på graut, han går ikke langt før han sovner, sa de. Hvis ei jente svei grauten, da ble hun ikke gift det året, sa de også.
Det ble gjerne kokt så mye kveldsgraut at det var nok både til neste morgen og mere til. Når grauten sto utildekket natten over ble det skorpe oppå. Under den skorpa holdt grauten seg fin i mange dager selv om skorpa var aldri så muggen og fæl. Når det var mat, brettet du bare bort skorpelokket og så la du den pent på plass etterpå. Grauten var god til mye. Du kunne lage deg grøtomslag til å legge på verk og sår, sting og tannpine.
Gikk du på frierføtter og fikk servert vassgraut, da var det ikke mye håp. Og grautstellet i huset kunne fortelle mye. Det var en gutt som skulle fri og som gjerne vil finne ut om de var renferdige eller lortvelte i huset. Så ballet han ene hånda inn i duker og plagg og sa at det hadde gått vasstroll i den. Hvordan det gikk? Det kan du lese her: Sju år gammal graut.
Bilde: Th. Kittelsen, Syv Aars gammel Gröd, 1904.