Skui på kanten og Levre kjempelever

Skui kommer kanskje skandini eller skand som betyr kant og vin som betyr beitemark. Kanskje var det fangstboplass på Skui for 6000 år siden!

I 1801-folketellingen står det Skuj. Gården var delt Søndre og Nordre Skui og Øvre og Nedre Sand og husmannsplassene Tysland, Jammerdal og Sagbakken. I 1865 var det mange småbruk og plasser.

Skui setret på Stovivollen eller Ståvisetra i Vestmarka sammen med Ståvi, Kveise, og Butterud. Setra er en av de aller eldste bevarte setrene i Norge.
Skui hadde skog på Risfjellet i Vestmarka. Før gikk veien til skogs opp Risfjellkastet. Det var der Peder Olsen Ringeneie drepte kona si i 1846. Historien står her. Risfjellkastet var så bratt at det var umulig å komme fram med hest og slede, så tømmeret ble kastet utfor åsen og fraktet videre fra bunnen av lia. Det var mange slike tømmerkast i Vestmarka.

Røverne på Jaren, fra Bærum
Mellom Gotland og Risfjellkastet ligger en liten ås som kalles ”Røverkolåsen.” For noen hundre år siden skal det ha holdt til en del røvere der, sju store fordypninger i jorden skal ennå vise hvor de hadde jordhyttene sine. Mannen som eide hele Jaren på denne tiden, bodde i et lite hus, som bare hadde et lite blyvindu. 
Da de holdt på å stelle til bryllup for datteren, kom røverne og tok både henne og bryllupsmaten med seg. Men de tok for mye av ølet samtidig, og derfor ble de fulle. En av dem ble liggende borti Skuikleivene. Da folk kom og fant denne ene røveren, ble han truet til å si hvor de andre var, og så ble de fanget alle sammen. 

På Isi var det ulvestue. Hvordan en ulvestue virker kan du lese om i Asbjørnsen og Moe sitt eventyr "Han far sjøl i stua, der det både er en rev og en ulv og en bamse og ei gammal kjerring - ikke ulik Karine Mosedotten - som havner i ulvestua. Det var mye ulv i Bærum for 200 år siden. ”Ulvene ofte tute i flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse” skrev sogneprest Neumann i 1817. Ofte kom skrubben helt innpå gårder og husmannsplasser og åt opp gårdshunder. Om vinteren løp den på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver på jordene på Ringi.


På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar - lever - kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Før sa folk i Bærum Lævre. På 1800-tallet var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 

Levre setret på Avtjerna sammen med Belset, Berger, Bryn, Kolsberg og Løken. Gården hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.
Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Asker og Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor Bærum har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet. Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Levre leverte kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk utover på 1800-tallet. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger. Mer om kalkbrenning i Asker og Bærum kan du lese her.

Bilder: Ulvestua på Isi, tegnet av M. Brochmann. Kolsås og Levre 1910. Fotograf John Bernhard Rekstad.

Kommuneblomster i Asker og Bærum

Jeg lurer på om det er sånn at alle kommuner i Norge har
kommuneblomst? I hvert fall har vi kommuneblomster i Asker og Bærum.

I Asker er det selvfølgelig ask. Fraxinus excelsior heter den på latin. Asker har navn etter ask. Det er masse askekaller der, som sogneprest Vogelius fikk plantet langs Kirkeveien, til vinterfôr for kuer. Det er derfor det er askekaller i Askers kommunevåpen.

Ask er nyttig til mye annet enn kufôr, for eksempel til å varsle sommerværet: Eik før ask gir plask, ask før eik gir steik. Den ble brukt som medisin mot sår og benbrudd, magesyke og ormebitt. Gikk du med askeblad i lomma lot ormen deg i fred. Vikingene trodde til og med at verdens første mann ble laget av en askestamme!








I Bærum er det gulveis som er kommuneblomst. Anemone ranunculoides heter den på latin, Den ser ut som gul hvitveis, bare at blomsten har fem blomsterblader som er litt lodne på utsiden. Ranunculoides betyr lik Ranunculus - og Ranunculus er smørblomst på latin.

Gulveisen kan ikke brukes til noe som helst - hele planten er faktisk giftig. Men den lyser som en liten gul sol i skogen. Og den er veldig sjelden. Du finner den i Kjaglidalen i Skuiområdet og nedover langs Sandvikselva, og på Tanum, blant annet ved Ringi kalkovn.

Både gulveis og ask trives godt i edelløvskogen som vokser i Asker og Bærum, sammen med andre arter som liker varme og god jord - alm, lind, lønn,  hassel, eik, bøk og svartor og masse blomster, insekter, fugler og dyr.

Bilder: Ask fra Flora batavia, Jan Kops 1893. Gulveis fra Flora Batava, Jan Kops, 1832.

Emma Hjort på Tokis rydning og Tanum på tunet ved kirken

Emma Hjorth skole ligger på gamle Tokerud gård. Rud kommer av rjódur som betyr en åpning i skogen. Gårder som ender på rud blir kaldt for rydningsgårder. Gården ble kanskje ryddet en gang mellom vikingtiden og svartedauden av en mann som het Tóki eller en dame som het Tóka. Skolen har navn etter fru Emma Hjorth som kjøpte begge Tokerudgårdene tidlig på 1900-tallet.

Bærumsfolk sa gjerne Tukeru’. I
1801 bodde en familie på 6 og en tjenestepike på Tokerud. I 1826 hadde de 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Tokerud hadde fiskerett i Sandvikselva - lakseelva Løxa - to teinesteder som het Tokerudfisket. Det er fortsatt fisk i Sandvikselva.  

I 1865 var gården delt i Østre og Vestre Tokerud og flere plasser. Da bodde det gårdbrukere og håndverkere med familier der - en tømmermann, en snekker, en murer og en skomaker.

Kuene på Tokerud dro til seters på Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, sammen med kuer fra Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud og Billingstad og Aastad i Asker. Haugsvollen er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største. I 1774 setret ni gårder på vollen. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året.

Tanum skole har navn etter Túnheimr,  fra tun og heimr, gården med gjerde, med inngjerdet jord. På Tanum har det bodd folk fra steinalderen. Folk flest sa Tønnom. På 1800-tallet var gården delt i Søndre og Nordre Tanum og flere husmannsplasser, blant annet Tanumbråten, Sylta, Krogløkken, Lagerud, Kruggedalen og Holstkleiva - eller Jonasberget - hvor skolen ligger. I 1801 bodde det 34 mennesker på Tanum gårdene. I 1826 hadde de til sammen 6 hester, 24 kuer og 34 sauer. Her er folketellingen fra 1865.

Tanumgårdene skar is i Ståvivann. De hadde ishus nord for kirken og seter på Tanumvollen i Vestmarka. Der var det mye ulv tidlig på 1800-tallet. Værste ulveårene var i 1835 til 1840. Det hendte ulven løp på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver over jordene på Ringi!

På begynnelsen av 1800-tallet var det Peder Anker på Bogstad som eide Tanum kirke. Tanum var annekskirke for Vestre Bærum kirkesogn i Asker prestegjeld hvor Jacob Neumann var sognepres. Bærum kommune kjøpte den i 1850. Til Tanum kom folk fra gårdene og plassene i Vestre Bærum, Bærums Verk og Lommedalen.

Etter gudstjenesten samlet folk seg på kjærkesletta for å å høre nyheter. Der sto det hester på rad og rekke, det var unger som lekte, kjerringer som sladret og ungdommer som fant seg kjæreste. Det var militæreksersis utover hele 1800-tallet og gapestokk og tremærr for avstraffelse av lokale bråkmakere og ulydige dragoner. Utenfor kirken ligger fortsatt Brudesteinen hvor bruden sto på når hun skulle opp og ned fra hesten. Hvis du hører godt etter kan du høre at det synger i den steinen!

Ved kirken er det en eldgammel eik og flere gravhauger fra eldre jernalder. Fire av dem er store, så Tanum var et viktig sted hvor folk dyrket de gamle gudene i jernalderen og vikingtiden. Det var nok derfor kirken ble bygget akkurat der og viet til Jomfru Maria 9. mars en gang tidlig på 1100-tallet. Det var ikke helt lett å få bygget den, sier et gammelt sagn:

Sagnet om Tanum kirke, fra Bærum
Egentlig skulle kirken vært på ”Kirkehaugen” på Vøyen. Her var det tidligere en stor rund haug. En del byggematerialer var alt kjørt på plass, men en natt ble de flyttet opp til der hvor gården Kirkerud ligger nå. Heller ikke der skulle kirken ligge, for en natt senere ble materialene ført opp til Tanum, og der ble kirken bygget. Maktene greide ikke å bli enige om kirken skulle ligge nord-sør eller øst-vest. Derfor blir av og til hele kirken løftet rett opp i lufta og snudd nord-syd – og satt på plass igjen som den er nå. Det er spådd at kirken skal rase sammen og synke i jorda en første pinsedag, men hvilket år det skal skje vet ingen.  

Bilder: Histoire naturelle des poissons , Marcus  Elieser Bloch, 1796. Kadetter utenfor Tanum kirke 1890, ukjent fotograf digitalt.museum. 

Studenternes Opstigning på Kolsaas

Jeg tenker det var stor oppstandelse i Bærum da studentene fra Uppsala toget opp Evjebakken i flokk og følge den 27. juni 1852! Iført sine hvite studenterluer hadde de steget i land i Sandviken. På Evjehøyden, på den plassen som senere fikk navnet Studenterbraaten var det friluftsfest. Så besteg studentene Kolsåstoppen og saa derfra ud over Bærums og Askers rige Bygder. Man var til Overmaal begeistret, står det i En Christianiensers erindringer fra 1850- og 60-Aarene. Og i Trygve M. Davidsens Min barndoms dal kan man lese beskrivelsen av turen som sto i Illustreret Nyhetsblad fra 1852.



Det var et studentertog i 1851 også. Da gikk utflukten med hest og  vogn over Haslum, med dets spidse trætekte  Kirkespiir, med utsikt over Sandvigen, forbi Kolsaasen som lukker for Bærumdalen og så til Jernværket. På Jonsrud 580 Fod over Havfladen fikk studentene servert øl og Smørrebröd og diktet Ved Foden af Jonsrudkleven af C. P. Riis omdeeltes, før turen gikk videre til fots til Krokkleven og Ringerige. Reisen er detaljert og entusiastisk beskrevet i Studentertog til Christiania 1851 fra Lund og Kjöbenhavn. Hele programmet står her. Fornøyelig lesning!

Bilde: Studenternes Opstigning på Kolsaas 27. juni 1852. Illustrasjon hentet fra boken "En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene" av Yngvar Nielsen, Gyldendal, Kristiania, 1910.

Evje i elvebukta, Jong i hestevika

Evje skole ligger på den gamle Effuien eller Effe 
gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra norrønt efja, elvebukt, bakevje. Folk folk flest sa gjerne Evju eller Ivju. Fra 1400-tallet til 1840 hørte gården til Vor Frelsers kirke i Christiania. I 1826 hadde de 1 hest, 4 kuer og 6 sauer på gården og fiskerett i Sandvikselva. Løxa het elva i gammel tid, lakseelva.

Studenterbraaten var husmannsplass under Evje. Den fikk navn etter at studenter fra Uppsala hadde friluftsfest i Evjehøga før de besteg Kolsåstoppen, den 27. juni 1852.

I folketellingen fra 1801 skrives navnet Evju og i
1815 Eviue. I 1865 var gården delt i flere bruk. Martin Halvorsen på den ene. Både han og to sønner var steinbrytere. De hadde en ku. På den andre bodde Anders Hansen, han var gårdbruker og Former ved B. J. V., Bærums Jern Verk, og hadde 5 kuer og 4 sauer. Noe var solgt til Løkke. Et stykke udyrket jord og noe løvskog i Evjebakken var solgt til Bærum kommune i 1860 til skoletomt.

11. januar 1865 ble den første faste skolen i Bærum åpnet, bygget etter baron Harald Wedel Jarlsbergs tegning. Bygningen indeholdt i 1. etage skolestue og lærerbolig bestaaende av 2 værelser og kjøkken, i 2. etage 2 kvistværelser, som hørte med til lærerboligen, kan vi lese i Skolevæsen. De faste skoler fra Bærum : en bygds historie. 

Den første læreren var Jens Martin Kristofersen. Til sammen var det 122 elever som gikk på skolen 2 dager i uka. Skoledagen var 6 timer, en time hver av sånt som elevene måtte lære til konfirmasjonen - katekisme, bibelhistorie og salmesang - og lesing, skriving og regning. Skoleåret startet 1. mai og fulgte onnene og gårdsarbeidet. Til sammen ble det ikke mer enn 36 uker skole i året. Elevene kom fra Evje, Løken, Kulsberg, Hauger, Dæhli, Gjettum, Levre, Helgerud, Løkke, Hamang, Dønski, Rud, Gyssestad, Ødehamang, Kjørbo, Bjørnegaard, Jong, Blommenholm, Sandvigen, Valler og Solberg.

Fastskolen på Evje var en stor forbedring fra omgangsskolen og den halvfaste skolen som hadde været forsøkt et aar eller 2 paa Levre og i Sandviken. I 1824 hørte barn fra Snarøen til Gommerud til samme omgangsskoledistrikt. I hele dette distriktet med en omreisende lærer var det bare 100 skolepliktige barn. Av disse skulle 20 ha lært å skrive og 6 ha lært å regne, kan vi lese i Evjes festskrift fra 1985. På Evje skoles hjemmeside er det mer skolehistorie.

I riktig gammel tid het Jong Jórangr. Hestvika betyr det - fra Jór som betyr hest og angr som betyr vik. Det har bodd folk på Jong fra eldre jernalder. I 1801 var Jong delt i Østre og Vestre. I 1814 var det tre Jong-gårder: Østre Jong, Vestre Jong og Mellom-Jong, som også ble kalt Grå-Jong. I 1865 var det 13 familier som bodde på Jonggårdene, småbruk og husmannsplasser. Jong hadde kalkovn, kølabånn på Jongsbånn og seter på Haugsvollen i Vestmarka.

Fredag 22. oktober 1847 skjedde det noe dramatisk på en løkke på Østre Jong. Da ble øksemorderen Peter Olsen Ringeneie henrettet. Det var den siste henrettelsen i Asker og Bærum. Historien kan du lese i her i Stein Ryans bok Hustrudrapet i Risfjellkastet : om Peter Olsen Ringeneie : en kriminalhistorie fra Bærum 1846. Eller her og her. 

Høksvollen som folk sa før, er en av de eldste setrene i Vestmarka, og den største. I 1774 var det ni gårder som setret på vollen - Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud, og Billingstad og Åstad i Asker. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året. Setertiden i Bærum var lang, fra rundt Skoklefallsdagen 3. juni på primstavkalenderen. Den dagen var våronna slutt, åkrene var pløyd, kornet var sådd, hesten skulle spennes fra skjekene - skoklene - og du skulle sitte med henda i fanget. Da ruslet buskapen fra Jong seterveien - fereksla - mot Vestmarka, eller Setermarka som folk sa før. Der ble de hele sommeren, kanskje helt til Mikkelsmess 29. september.

Det var mye som var farlig i skauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, underjordiske, tusser og troll. Og hulder, eller Ulera som Bærumsfolk kalte henne. Ulera var en pen, ung jente med lang, lys flette. Og hale! Ulera hadde kurompe under stakken! Og fine, feite kuer. Fikk du tak i ei huldreku, da hadde du alltid nok melk. På Høksvollen var det en seterkjerring som het Kari som traff ei huldreku.

Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommerdagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott.  

I Historielagets fine bøker Vestmarka - seterliv og kølabrenneng og Vestmarka - veifar og vandring kan du lese om setermarka. Og i Brent kalk kan du lese mer om kalkbrenning, om kalkovnen på Slependen, ladestedet og Slæben Tollsted hvor Slæbendkalk - kalk fra Asker og Bærum - ble skipet ut. Slæben eller Slepa var farvannet innenfor øyene der hvor vinterveien til byen gikk over isen, fra enden på slepa - Slep-enden.

Bilder: Mellom- Jong. "I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård" - Erik Werenskiold, 

illustrasjon til De tre Kongsdøtre i Berget det blaa, P. Chr. Asbjørnsen, Eventyrbog for Børn III. Norske Folkeeventyr, København 1887. ABC-Bog af Hans Jacob Grøgaard Med et Udtog af "Skolelærerforeningens ABC" Bergen 1859. 

Blommenholm og Haslum - oksehode og hasselheim

Blommenholm skole ligger på gamle Oxhoved gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr oksehode, så kanskje det var et eldgammelt offersted på gården. Eller kanskje fikk den navnet fordi Sandviksåsen lignet ryggen på en okse med hodet på Oxehoved. I folketellingen fra 1801 kalles gården Oxud. I matriklen fra 1818 er det visstnok forandret til Blomesholm.

På begynnelsen av 1800-tallet bodde Madam Ingeborg og Johannes Engebretsen på Oxud. Ingeborg var 58 år og Johannes 49. Det var de som ga gården navnet Blommenholm. Datteren Kirsti på 26, tre tjenestedrenger, to tjenestepiger, en legdegutt, en huskone og enda to mannfolk bodde på gården. Og en nisse.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua.” 

På husmannsplassen Milesten var det vertshus og hvilestue for reisende på Den drammenske kongevei til Sandvika og Drammen. Nå heter veien Gamle Drammensvei. Milesten lå akkurat en gammel norsk miil - 11,295 km - fra Christiania torv. Milesteinen står der enda. På Milstejn i 1865 bodde Ole Olsen på 31 år. han Handler Kaffe, Sigarer og Øl står det i folketellingen og bodde sammen med moren Anne Evensdatter på 70 år som Understøttes af Fattigvæsenet og Ole Svendske på 40 som er Inderst og Dagarbejder. På Blommenholm i 1865 var det 10 mennesker og 20 kuer. Oxehoved hadde kalkovn i Bjerkåsen og ved Sjøholmen. Rett ved skolen ligger en gammel låve. Kanskje muren er murt med kalk fra kalkovnen?

Haslum skole ligger på gamle Haslum gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra hassel og elva Hasla som nå heter Øverlandselva. Heim er gård eller hjem. Haslum er gården ved Hasla hvor det vokser hassel. Før sa Bærumsfolk Haschlom. Navnet har blitt skrevet Hasllæim, Hazlin, Haslim og Haslom.
Haslum hadde sag og kvern i Øverlandselva, seter på Haslumseter sammen med Ramstad og Nordby og egen kalkovn som leverte kalk til byggingen av slottet i 1834. Husmannsplasser var Haslumhøyden, Haslumekret, Tveter, Åsterud, Åsteløkken, Lille-Garlaus (Godthaab) og Holtet.

På 1800-tallet var Haslum delt i Østre og Vestre Haslum.
Østre Haslum var enkesete for Asker prestegjeld. I 1801 bodde Mutter Vogel på gården. Mor Fugl betyr det. Mutter Vogel var enke etter sogneprest i Asker og Bærum Franz Vogelius. Madam Salig Vogelius, eller Fru Catharina Marie Vogelius som hun het, var 79 år og drev Østre Haslum gård sammen med to husjomfruer, to tjenestepiker, en tjenestedreng og Nils Gundersen som var tjenestedreng og soldat. Skolen ligger på Østre Haslom.

Haslum kirke ble bygget på slutten av 1100-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet eide Peder Anker kirken. Til Haslum kirke kom folk fra hele Østre Bærum og fra Sørkedalen.

Like ved Haslum kirke ligger det en gravhaug. Kirken ble kanskje på et gammelt gudehov for vikingguder? I vikingtiden var hasselbusken hellig. Den var tordenguden Tor sitt tre og beskyttet mot lynnedslag. Når vikingene holdt ting ble tingvollen merket med hasselkvister. Innenfor hasselringen fikk ingen bære våpen og den som brøt ringen ble lyst fredløs.

Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis noen delte en dobbeltnøtt med kjæresten sin, kom kjærligheten til å vare evig. En hasselnøtt i lomma kunne beskytte mot ulykker og trolldom, hjelpe mot tannverk og vondt i ryggen. Hasselkvister kunne holde orm borte og var de beste ønskekvistene når man skulle lete etter vann.

Bilder: Milestenen på Milesten, eget. Hassel fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885, Gera, Germany.

Gullhaug og Lommedalen, med gull i haugen og lom

I gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år siden. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærum. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Eine gård. Den ble ryddet i middelalderen, en gang mellom vikingtien og svartedauden. Navnet kan komme av at den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

Einer er bra mot nesten alt: løs mage, hard mage, promping, tannverk, hodeverk, forkjølelse, kikhoste, lungesyke, gikt, feber og flass, utslett og sår som skal gr. Den er fin til ølbrygging og brennevin, til å vaske med og strø på gulvet. Einerbark er bra mot ormebitt og einebær verner mot hekser og underjordiske og trollpakk!

På 1800-tallet hørte Eine gård til Bærumsverket. På Eines husmannsplasser, Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen, bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er St. Olaven. Det var der Olav den hellige ga hesten sin vann da han hoppet fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. 

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen, til blåsebelger og hammere på Bærums Verk og til spikerhammeren på spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.

Lommedalen var som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trusju, som folk sa før. 

Gårdene i Lommedølene brente kull - køl- til Bærums Verk. Overalt i Bærums skoger er det navn på kølabånner som forteller om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn og  Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner som datt i mila og brant opp. På Hansinebånn fødte en som het Hansine en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni hogget de kølaved. I juli var det slåttonn. I august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant de mila og i februar kjørte de køl til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester køl som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers om dem som folk brukte si på Ringerike:  

"Du Lommedøling 

du kølabælj,

Du holder søken, 

men inga helj."

Og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Ringeriking 

din ertesekk,

du går å lepjar 

i hvær en bekk!"

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I Lommedalen er det mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampenjegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller! Det kan nok hende ungene var redde for både ulv og bjønn på skoleveien og i gjeterskauen. Og så var det jo underjordiske og huldra - ulera - som folk sa i Bærum. 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum

To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Bilde: Einer fra Bilder ur Nordens Flora, Carl Axel Magnus Lindman, mellom 1917 og 1926. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. 

Snarøya, Storøya og brua over Hundsund

Før var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen Hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.

Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar - av busker, kratt og småskog. Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792.

I folketellingen fra 1801 står det at det bodde 20 mennesker på Nesøen hovedgård, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. Catharine Hermine var Norges første kvinnelige maler og Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med upassende reiseantrekk: med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle hun ble overfalt av sinte hunder.

I 1867 kjøpte Valentin Fürst hele Snarøya og grunnla Snarøen Brug. Høvleriet var den største industri-arbeidsplassen i Bærums, ja i hele Akershus, med 240 mann i arbeid, egen landhandel og skole, egen skole - Bergvang - sykekasse for arbeiderne, arbeiderboliger og hornorkester!  Snarøens Høvleri og Sagbrug var i drift til 1906.

Storøya er en del av Fornebulandet. For lenge siden da havet sto høyere var det en øy. Storøya ble også kalt Store Oxenøen eller Oxøy. På Storøya lå Storøen gård, også kalt Store Oxenøen gård. I gammel tid var Store Oxenøen gård en del av storgården Fornebu, sammen med Lille Oxenøen - Lilleøya - Langodden og Rolfsøya.
Hva Fornebu betyr vet ingen sikkert. Kanskje det kommer fra Fornabu - Fornis bosted, eller fra Fornabuðir - gamle buer. Kanskje det var buer til saltkoking. Det ble ihvertfall kokt mye salt i Asker og Bærum i gammel tid, både på Saltbuvollen - Sarbuvollen - og på Holmsbu ved Holmen i Asker. Og kanskje på Kjarrbu - Kjørbo?

Storøya var en ganske liten gård. Rundt 1814 var den krongods, tillagt stattholder Christian Frederik, han som Eidsvollsmennene valgte til konge i Norge i Grunnlovsåret. Christian Frederik lot oberstløytnant Müller med frue få bo på gården. I 1865 eide en familie fra Asker Storøya. Det var mor Anne M. Kristoffersdatter og barna Hans Olsen på 23 som hjælper til med gaardsbr., Magnus Olsen på 15, Josefine Olsdatter på 18 og Constanse Olsdatter på 6. De hadde 1 hest, 10 kuer, 5 sauer, litt over 3 tønner såkorn og 16 tønner settepotet.

Mellom Fornebolandet og Snarøen gikk Hunnesunnbrua. Brua var et sted hvor det skjedde merkelige og mystiske ting, forteller et gammelt sagn fra Bærum:

Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar.

På Fornebulandet ligger
Koksabukta og Storøykilen naturreservat. Der er det tørreng, hagmark, sivskog, våtmark ved sjøen, strandeng og forskjellig slags skog. Det er observert nesten 300 forskjellige fuglearter, rundt 700 plantearter og masse insekter der.

Der ligger også Lilløyplassen som er nasjonalt våtmarkssenter. Før het den plassen Oxenøen lille eller Lil øya og var husmannsplass under Fornebu.

Bilder: Snarøen Hovedgård, malt av Catharine Hermine Kølle. Og Lilløyplassen.

Eik i lia og på Eik sin mark

Nå er den store digre turneen til alle førsteklassinger i hele Bærum i gang, med kjempehyggelig start på Eikeli og Eiksmarka. Både Eiksmarka og Eikeli har navn fra eiketreet og den eldgamle gården Eik som kan ha blitt ryddet en gang i eldre jernalder. Gården er helt borte nå.

Det var sikkert mye eik på Eikgården. Jeg vet ikke om det er noen gamle eiker i området nå, men på Eikeli har de plantet et nytt lite eiketre rett utenfor skolen. Eikelielevene kan lett få vite hvordan sommerværet blir.

Værtegn fra eik og ask
Eik før ask gir plask
Ask før eik gir steik

Spretter eik før ask
får sommeren plask.
Spretter ask før eik
blir sommærn bleik.

Eika vokser i 500 år og dør i 500 år, sies det. Gamle eiketrær kan være fra vikingtida! Eika var Tor med hammeren sitt tre. På latin heter det quercus. Det betyr styrke.

Det er viktig å ta vare på gamle eiker. De gir mat og hus til dyr og planter. Opptil 1500 forskjellige arter kan holde til i gamle hule kjempedigre eiker. Mange av artene er på Norges rødliste. Minst 120 billearter, 98 sopparter og 5 lavarter på rødlisten er tilknyttt eik. Gamle hule eiker er en av Norges fem utvalgte naturtyper. Her står det om hule eiker i Asker og Bærum og her fra Harvest.

Eikeli var husmannsplass under Grav gård. Kuene på Grav dro til seters på Gravsvollen. I folketellingen fra 1801 er det tre husmannsplasser. Hvilken som var Egelie er ikke godt å si. Husmannen lånte hus og jord av bonden på Grav i bytte mot å arbeide på gården når bonden trengte det. I våronna var det travelt for Eikelihusmannen, for da måtte han få korn og potet i jorda både hos Gravbonden og hos seg selv.

Husmannen på Egelie måtte kanskje hugge stein og brenne kalk også, for Grav hadde kalkovn i Liomåsen. Liomåsen betyr kalkovnåsen. Det gamle ordet for kalk var lim. Kalk ble brukt til å lime sammen stein til mur. I Bærum hadde mange gårder kalkovn. Det er derfor Bærum har en kalkovn i kommunevåpenet sitt. I folketellingen fra 1865 leser vi at det bor en husmann med jord, kone, to oppfostringsbarn, en tjenestepike og et barn Udsadt af Christiania Fattigvæsen på Ekeli.

Eiksmarka skole ligger på Eik sin mark, skogen og utmarka til Eik. Kuene fra Eik dro til seters i Bærumsmarka, kanskje der det kalles Eiksbakk. Fra 1670 hørte Eik til Bogstadgodset sammen med blant annet Fossumgårdene. Fossum kommer fra Fossimi, av foss og heim, altså gården ved fossen, øverst i elva Fåd fra Fådvannet. Nå heter elva Lysakerelva og vannet Bogstadvannet.
På Fossum var det jernverk fra 1788 til 1874, med hammer og masovn skole for verksungene.

I folketellingen fra 1801 leser vi at det bodde det 20 mennesker på Eeg. I folketellingen fra 1865 for Ek østre og Ek vestre finner vi en husmann uten jord og en leidlending. De første bæringene som utvandret til Amerika var fra Eik. I 1851 dro Tore Ingebretsen Eik og kona Hele Nilsdatter med fire unger. Uken etter var det 21 bæringer fra Eik, Østern, Dæli og Fossum og Isi som dro til Amerika.

Bilder: Eik - Quercus robur - fra  Deutschlands Flora in Abbildungen, 1796. Hammeren på Fossum, Georg Haas for Christian August Lorentzen, mellom 1792 og 1796.

Råd og klumsebønn mot bjønn

I gamle dager, da det var bjørn i Asker og Bærum, var det ikke greit å være liten gjeteunge. Ungene hadde med seg gjeterhorn i skauen for å skremme bort bamsen om han kom for nær.

Et godt råd var å aldri si bjørn. Det kunne lokke han fram. Det beste var å bruke et noa-navn, som Bamse Brakar, Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben eller Skaubonden.

Et råd som Hanna liker godt er å legge seg ned og late som du er død.

Jeg liker bedre det rådet som presten Pontoppidan skrev ned på 1700-tallet, det med å lette på stakken og vise bamsen det som er under. Og i gamle dager hadde jenter og kjærringer for det meste ingenting innunder stakken, så da er det ikke til å undres over at bamsen ble ille til mote og stakk til skogs.

Du kunne også prøve å klumse bamsen og liksom godsnakke med ham og si fram en klumsebønn. Klumse betyr å trollbinde, fjetre, lamslå, gjøre stiv eller ubevegelig.

Klumsebønn mot bjønn
Klomsa være deg tann og tunge,
klumsa være deg lever og lunge
og klumsa være deg bjønn!

Klumsa vere deg, bjørn,
med tann og tunge,
 med lever og lunge, 
de blosugar, din tarmtruar! 
Sjå hu! Sjå!

Jeg klomser bjørnen i munnen
som roten i grunnen;
Jeg klomser hans klo,
hans tenner, hans tunge.
hans lever, hans lunge,
jeg klomser ham i en jordfast sten.

At fri sine Kreaturcr fra Graaben og Bjørne fra Urskog 1815 A. Chr. Bang
Læs disse Ord i Salt 3 Gange:
Jomfru Maja og Mete
kan vel gjete;
Droning Dyre
kan vel styre, —
hun styre.

I Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter Dr. Anton Chr. Bang, 1920 er det flere klumsebønner.  

Bilde: Erik Werenskiold, illustrasjon til "Ræven som Gjæter", P. Chr. Asbjørnsen og J. Moe, Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, København 1883. Erik Werenskiold må vel nesten regnes som bæring siden han bodde her i bygda mange år?

Fløyteregler og vers fra Jørn Gjeter

Vi er jammen heldige! For vi har vært på tur med Jørn Gjeter, til Sofiemyråsen, Vollen ungdomsskole og Follo barne- og ungdomsskole. Kjempehyggelig var det!

Jørn sier at nå er det tid for å finne fram tollekniven og spikke seljefløyter, sånn som ungene gjorde i gamle dager. Det trenger ikke være selje. Rogn går like bra. Her ser du hvordan. Husk å si en fløyteregle eller to når du banker på barken, så fløyta svår, sier Jørn.

Å sva eller svå eller gå er når barken slipper taket og du kan trekke den forsiktig av kvisten og slikke i deg sevja. Etter litt mer spikking kan du prøve å spille. Når fløyta er klar må du spille så mye du bare orker, for etter noen dager har barken blitt som en skrukkete gammal kjerring, og så må du vente helt til neste vår, sier Jørn Gjeter. Til vanlig heter han Jørn Simenstad og er en røver til å spille både seljefløyte, bukkehorn, geitelegg og lur. Her er noen fine fløyteregler:

Fløyteregle fra Grav i Bærum       
Kjære fløyte vil du gå 
skal du få en tobakk-skrå
og en flaske akkevitt
så blir du barken kvitt

Fløyteregle fra Asker
Tikk takk tikk takk
vil du gå 
skal du få kjøtt og kål 
i kongens gård
og to skilling etterpå

Fløyteregle fra Bø i Telemark
Kjære fløyte vil du svå 
så skal du få kjøtt og flesk 
i kongens gård 
og fire skilling etterpå

Fløytevers fra Risør
Svadilja Svadilja
la fløyta mi sva
la det renn’ i en bekk 
la det tiss’ i en sekk 
Om to minutter har fløyta mi svadd 
Om to minutter har fløyta mi svadd

Fløyteregle fra Jevnaker 
Kjære kjære jerpepipe
vil du gå skar du få
kjøtt og kål i kongens gål
og to skjelling attpå 
tæl krittpip' og tobakk!

Fløyteregle fra Arne Juksemage
Vil du gå
vil du gå
skal du få
går du ikke
til kvelden
hiver jeg deg på elden!

Bilde: Gutten med seljefløyten, Chr. Skredsvig, 1889, malt ved Dælivann i Bærum mens Skredsvig bodde på Fleskum.

Asker og Bærum og lokalhistorie på nett

Jeg fant, jeg fant! Jeg roter ofte rundt på internett og samler opp sånt som kan komme til nytte, som en annen Askeladd. Det hender ofte jeg snubler over fantastiske ting, som her på slektshistoriewiki - en hel diger lang liste med linker til digitaliserte bygdebøker og alle slags gamle og nye lokalhistoriske bøker fra Asker og Bærum, kirkehistorie, skolehistorie, velhistorie, lag- og foreningshistorie og jeg vet ikke hva!

Her er lista for Asker.

Og her er lista for Bærum. 

Til og med den fortreffelige sogneprest Neumanns Bidrag til statistisk-oeconomisk Kundskab om Asker Præstegjeld med Tabellarisk Oversigt af Asker Præstegjeld i Aaret 1817 finner du link til på lista.

Og her er resten av Akershus og Norge. Her er Norgeshistorie og verdenshistorie, her er sosiologi og samfunnsforhold og politikk. Så har vi alt på ett sted.

Smia på Vollen skole

I dag har vi vært i Vollen, Naustvolle, eller Vøll'n som folk sa før.

Vi var på den fryktelig flotte Vollen ungdomsskole like ved Arnestad, på avdeling Smia, sammen med Jørn gjeter. Jørn hadde med seg lur og bukkehorn og seljefløyte. Og så var det eventyr og tull og tøys fra gamle dager og fra gjeterskauen.

Veldig hyggelig, takk for oss!

Han Mass og han Lasse og Hulda i Asker

En av yndlings- sangene mine da jeg var liten var den om Mass og Lasse på bjørnejakt, med bikkjdrap og sus og dus i Hosløse by, fylleslagsmål og knivstikking og 15 kjerringer som flaut i rømmegrautfettet. Det beste var når Mass og Lasse snakket. Jeg syns å huske siste verset sånn: "Eg er dau", sa'n Mass. "Som ei sild, sa'n Lass. "Seier du det," sa'n Mass til han Lasse.   


Mass og Lasse er skrevet ned mange steder i Norge og i Danmark og Sverige. I Danmark ble den trykt allerede i 1664 og den sto i Samling af Sange, Folkeviser og Stev : norske Almuedialekter med innledning av Jørgen Moe fra 1840. Her er visa på Hallingdalsk Dialekt.

Mass og Lasse er helt sikkert sunget og danset i Asker også, for det var Hulda Garborg som lagde danemåten til den i 1903-04, etter Sandøyardansen på Færøyene. Og Hulda bodde på Labråten som nå er en del av Asker museum. Under her er Huldas tekstversjon fra 1923.

Han Mass og han Lasse fra Norske dansevisur av Hulda Garborg  
Han Mass og han Lasse dei gingo på råd
trio heile dagar til ende,
korleis no dei skulde bamsen få:
"Me skal skjot 'n," sa han Mass;
"selja hudi," sa 'n Lass.
"Segje du det!" sa 'n Mass te 'n Lasse.

Og Mass spende bogen upp fyr kne
trie heile dagar til ende.
So skaut 'n bjønnen, so han datt ned.
"Eg trur 'n datt," sa han Mass.
"Kom, tak fatt," sa han Lass.
"Segje du det!" sa'n Mass te 'n Lasse.

Han Mass drog bjønnen til Hosløse by;
der stod ei bikkje og gapa i sky.
"Vil ho bite?" sa 'n Mass.
"Ho er kje å tru på," sa 'n Lass.

Og Mass slo kloa i bikkje-skinn;
so rengde han ut, det som før var inn.
"No er ho daud," sa 'n Mass.
"som ein sau," sa 'n Lass.

Han Mass drog bjønnen til Hosløse Hus;
og der var no mykji sus og dus.
"No vil me drikke," sa 'n Mass.
"til me sturte," sa 'n Lass.

Og Mass han koka ein rjomegraut;
og femtan kjeringar i smøre flaut.
"Han er feit," sa 'n Mass.
"Han er heit," sa 'n Lass.

Han Mass sette øltunna uppå bord;
so slo 'n i halsen kvar einaste tår.
"Tvi so du drakk!" sa 'n Lass.
"Eg var tyrst," sa 'n Mass.

Då vart 'n Lasse so vreid som ein tysk;
han sputta og banna som han vore rysk.
"Du ska blø," sa 'n Mass.
"Lat oss slåst!" sa 'n Lass.

Og Lasse drog ut sin store tolekniv,
so kjøyrde 'n den i Masse's liv.
"Au, au!" sa 'n Mass.
"No er du daud!" sa'n Lass.

Dansemåten: Kvilesteg og hoppsteg.  Alle dansar 5 kvilesteg og to sviktar av neste. Gut og jente tar saman med samdanstak 2, litt til sides for kvarandre, og dansar 10 hoppsteg rundt med sola (startar på venstre), gjerne 21/2 gong rundt. Hm. Vi skulle nok hatt et dansekurs med Hulda Garborg.

I 1897 flyttet Hulda og Arne Garborg til Labråten på Hvalstad i Asker. Hjemmet deres ble møtested for Askerkretsen. Hulda var brennende opptatt av norskdomsrørsla, at den norsk bondekulturen, landsmålet, folkedansen, bondedraktene og tradisjonsmaten ikke måtte forsvinne.
I 1895 ble hun leder av Det Norske Spellaget som spilte teater på nynorsk og ble Norges første riksteater. I 1912 ble Spellaget omgjort til Det Norske Teatret.
I 1902 dro hun til Færøyene for å studere folkeviser og sangdanser. Vel hjemme startet hun songdanslag, fikk utgitt Norske folkevisor med danseinstruksjoner i 1903 Da kom også boka Norsk Klædebunad (Fraa ymse bygdir). Hulda utviklet festdrakter, bunader, til å danse i. Flere av bunadene brukes i dag.  I 1907 kom Matstell paa Landsbygdi og i 1913 kom Norske dansevisur. blant mye annet! Her er om dans fra dagboken hennes fra 1903 til 1914. Morsom lesning!
Hulda var også kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre og den første kvinnen i formannskapet i Asker kommune. Hun bodde på Labråten til hun døde i 1934. Her er bilder av Hulda på Labråten og Labråten nå. Og her er mer om Hulda. 

Bilder: Bilde: Liten men god, Th. Kittelsen. Hulda Garborg i Huldadrakten, foto Eivind Enger. 

Bamse Brakar i Asker og Bærum

Bjørn betyr det brune dyret. Men du måtte ikke si bjørn, for det kunne lokke ham fram. Det var bedre å kalle ham Bamse Brakar,  Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben, Skogbonden eller et annet hedersnavn.

Likevel er det er mange steder i Asker og Bærum som har bjørn og bjønn i navnet. Ikke bare bjørnehiet i Hagahogget og Bjønnapalen, den bukta på Løkeneslandet hvor det kanskje ble jakta bjønn og den ble liggende pal. 

Skal tro om det har vært bjønn alle de stedene? Eller er det kanskje som med Bjørnegård som var gården til Bjørn, eller Bjarni? Kanskje det var funnet sportegn eller spor etter bjørn - en utgravd maurtue, blå bjørnebæsj eller klorrisp og bjørnebitt på trærne? Kanskje det var holmer og hauger som lignet på bjønn?  Eller kanskje det vokste dugelig med bjørnemose på myrene?

Det var flere husmannsplasser med bjørn i navnet: Bjørndalen under Asker Prestegård, Bjørnsvik under Gyssestad i Bjørnsvika hvor Bjørnsvikbekken renner ut, Bjørnehølet under Yggeset og Bjørnerud under Guriby.

Bjønnestøkket er et jorde på Stein. Bjønneberget er en bergpynt på Øvre Vensås. Bjørndalen er en liten dal nordøst for Nordre Kjaglia. Gjennom dalen renner Bjørndalsbekken. 
På Haveråsen i Vestmarka ligger det et gjengrodd tjern som heter Bjønneputt. Bjønna er - eller var - en hytte på Haga. Bjørnen er en holme sør for Ostøya.

Det er flere myrer med bjørnenavn: Bjørnemyra ved Haslum som har gitt navn til Bjørnkollen og Bjørnemyrshaugen. Ved Bjørum er det også en Bjørnemyr. Syd for Eine ligger kølabånn Bjønnemyrsbånn, Bjønnemyra og Bjønnemyrsbekken. Fra Store og Lille Bjønnemyr på Kolsås kommer Bjønnemyrsbekken. Den renner ut i Glittredammen. På Gupu ligger Bjønnemyrsbekken og et jorde som heter Bjønnen. 
Kanskje noen vet om enda fler?

Bilde: Bjørn: Illustrations de La Ménagerie du Muséum National d'Histoire Naturelle, 1808. Bjørnemose: Flora Batava 1844. 

Bjørnedager på primstaven

Skal tro om bjørnen i bjørnehiet oppi Hagahogget lå og purka og sov i dag for 200 år siden? Etter Primstaven var det i dag, på Pave Sixtus 6. april, at bamsene begynte å våkne om våren.
Det er bamsefar som våkner først. Ofte legger han seg bare til å sove under et granskjørt eller bakom en rotvelt og når vårsola varmer i pelsen står han like godt opp.

Det var flere merkedager for bjørn på primstaven. For eksempel Sommermål 14. april, den første sommerdagen på primstaven, da du snudde fra vintersiden til sommersiden. Primstavmerket på var gjerne et tre. På vintersiden var det en vott. Den dagen var det viktig at ingen spiste ferskt kjøtt, og særlig ikke de som skulle være gjetergutter og gjeterjenter om sommeren. Gjorde de det, kom bamsen og tok buskapen i gjeterskauen.

Primstavmerket 22. mai på Bjørnevåk er gjerne en bjørn eller en bjørnefot. Da vogner Biørnen i sit Hi, og gaar ud for at strekke paa sig, skrev presten Wille fra Seljord. De som står opp sist er binner og unger.

21. september, Mattismess om høsten begynte bjørnen å samle mose til vinterhiet, mente noen. Andre mente bjørnen begynte å grave hi og tørke lyng på Britemesse 7. oktober. Det er særlig binner som skal ha unger som graver hi dypt i jorda eller i en gammel maurtue og fôrer med gress, lyng, bar og mose. Aller best var bjørnemose, sa folk før.

I Setesdal kalte folk Mortensmess 11. november for Bjørnekvelden.På Bjørnekvelden gikk bjørnene og la seg og sto ikke opp før 25. mars på Marimess om våren. Ingi Bjørnekveldsnatt ute og ingi Marimess inne, het det. Hele vinteren lå bjørnene i hiet og sugde på labben. Bare en eneste gang snudde de seg, skiftet labb og purket videre, trodde folk. Noen mente de snudde seg Midtvintersdagen 12. januar, andre mente Kyndelsmess 2. februar. Skal tro hvordan det var å ligge i hulen oppi Hagahogget, og om det var bamser eller binner med unger som sov der?

Bilder: Th. Kittelsen: En uheldig bjørnejakt. John Bauer: Stackars lilla Basse, 1912.

Bjørnejakt!

I gamle dager var det bjønn i Asker og Bærum. Oppi Hagahogget er det et gammelt bjørnehi.  Her er det en fin turbeskrivelse.

På Løkeneslandet i Asker er det en bukt som heter Bjønnapalen. Bukta der bjønnen lå pal betyr det. Der var det nok en bjønn som ble felt.

I Vestmarka ble visst siste bamsen skutt i 1780. Det var Even Pålsen Tjennsli som skjøt den i Ramsås skog. To daler fikk han i skuddpremie.

På Danielsbråten - Kampen - bodde storjegeren Ole Nilsen Kampen. I 1814 skjøt han 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. Han skjøt også en bjørn i 1818 og en ulvegaupe i 1819. Da han døde i 1847 og det ble ryddet opp etter ham ble det funnet 88 bjørneskaller!

Sønnen til Ole, Jerpe-Hans, var også en dugelig jeger og skal ha skutt bjørn. Jerpe-Hans var med Bernhard Herre som kjentmann på i skauen. Bernhard Herre var en av de første fra Christiania som vandret og gikk på jakt i marka som turist, bare for moro skyld, uten å ha et arbeid å gjøre. Han skrev om Nordmarka og Krokskogen i En Jægers Erindringer som kom ut i 1849.

I 1845 kom Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt. Da var det rundt 3000 bjørner i Norge. Året etter at loven kom ble det felt 219 bjørner. Mellom 1850 og 1860 ble det skutt mellom 200 og 300 bjørn i året. Ordningen med skuddpremie varte fram til 1932 og i 1973 ble bjørnen totalfredet. Da var bamsefar nesten utryddet. Nå er det 150 bamser i Norge.

Bilde: Bjørnejakt, Johan Fredrik Eckersberg, før 1858.

Fløyteregle fra Asker

Skal tro om det ikke er seljefløytetid? Da kan det være lurt å lære seg en fløyteregle, sånn som ungene sa i gamle dager når de banket på barken så den skulle løsne. Denne står i Otto Valstads bok om  Ola Enfoldig fra 1916. 

Fløyteregle fra Asker
Tikk takk tikk takk
vil du gå 
skal du få kjøtt og kål 
i kongens gård
og to skilling etterpå

Selje er det treet som har gåsunger. Men du trenger ikke selje for å spikke fløyte. Det går fint med rogn også. Egentlig burde vi heller si barkefløyte, for det er jo mest barken vi bruker. Her står det hvordan du spikker fløyte. Husk å si fram fløytereglen når du banker på barken.



Bilder: Selje fra Thomés Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz, 1885. Fløyta har jeg tegnet.

Om ask i Asker

Asker betyr asketrær og har navn etter asketrærne på Askergårdene. Askar het de fra gammelt og ble ryddet en gang i jernalderen. I vikingtiden og utover middelalderen het Askerbygda Skogheimsherad, etter gården Skogheimr, skoggården. Senere ble Skogheim til Skouom. Nå heter den Skaugum. Skogheimr ble også ryddet i jernalderen, på samme tide som Haslum - Haslheimr og Tanum - Tunheimr. Bærum - Bergheimr - var antagelig også en gård fra den tiden.

Askar var kanskje ikke den eldste gården i Skogheimsherad, men mektig og viktig var den.  Ved gravhaugene ved kirken har det antagelig vært et gammelt kultsted hvor folk samlet seg til blot og ting. Da folk i Skogheimsherad vendte seg til Kvitekrist på 1100-tallet ble det bygget kirke på Vestre Asker.

Vikingene trodde at den første mannen - Ask - ble laget av en askestamme og at verdenstreet Yggdrasil var et asketre. Asken var hellig, og brukbar til mye. For eksempel til dyrefôr. Å bruke lauv og kvist til dyrefôr har folk gjort fra eldgammel tid. Asketreet har store blader og høy fôrverdi og var spesielt bra. For å kunne høste blader og greiner ble askestammene styvet - kuttet av et stykke over bakken i passe høyde og sånn at ikke husdyra rakk opp til knopper og lauv. Med jevne mellomrom ble styvingstrærne lauvet, rispet eller riset og gitt til dyra. Her kan du lese mer.

Sånne askestyvinger kalles også askekaller. I Asker er det askekaller nesten over alt, til og med i kommune-våpenet.
Noen av askekallene ved Asker kirke er nesten 250 år gamle. De ble plantet av sogneprest Johan Christopher Vogelius mellom 1752 og 1780. En hel alle´av styvingstrær fikk han plantet i veggrøftene langs Kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. De ser ut som en flokk småtroll som står vakt på hver side av veien.

Bilder: Askers kommunevåpen. Askestyvingen har jeg tegnet.