Løragrisen - folkevise fra Bærum

En folkevise fra Bærum - det er vel knapt til å tro!

Det var Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling fra Bærum. Han skrev ned noen vers i 1852 og noen i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som riktig vet. Visa er også skrevet ned i Telemark og Setesdal, men Bærums-versjonen ser ut til å være den eldste. Her er flere versjoner.
Noen kaller grisen og visa Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris.

Vi Søstrene lærte den av en gammel Bærumslærer for mange år siden. Hun sang Løragris, så da har vi fortsatt med det. Under her står Bærums-versene om Løragrisen. Og her finner du noter.


Løragris fra 1852
Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken
Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.
-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan
Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang
Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort
Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet
Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

Vers fra 1882
Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,
Som største Prestens Stue, ja Stue
-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,
Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,
Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter
Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster
Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegning: Th. Kittelsen fra eventyret Grisen og Levemåten hans. 

Hosle og Bekkestua, gården ved gutua og stua ved bekken

Bekkestua er stua ved bekken.
Den het egentlig bare Bækken - eller Bechen - og var husmannsplass under Øvre Stabekk, eller Ring-Stabekk som den ble kalt da Ole Ring overtok gården i 1839.

Forbi Bekkenstua rant Bekkestu-bekken. Den er øvre del av Ramstad-bekken som renner ut i Solvikbukta og var grensebekk mellom Nadderud og Øvre Stabekk.
Gamle Ringeriksvei gikk over bekken ved Bekkenplassen og Bekken ga bervertning til folk som reiste på Gamle Ringeriksvei mot Verk, over Krokskogen til Ringerike. Det ble nok servert en og annen dram i den stua ved bekken.


1801 bodde kanskje en av husmennene på Øvre Stabæk på Bekken? I 1865 var Martin Pedersen
Husmand uden Jord. Han bodde sammen med kona si Dorthea Arnesdatter, barna Line Martinsdatter 9 år, Mathilde Martinsdatter 5 år, Dorette Martinsdatter 3 år og Frederikke Martinsdatter 1 år. De hadde også en Logerende, en leieboer, fra Christiania som het Frederikke Ek og sønnen hennes Frederik på 13. Da var det nok folksomt i den vesle Bekke-stua!



I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla - Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene i østre Bærum, ryddet i eldre jernalder.

I 1801 var gården delt i Østre og Vestre Hosle. Da bodde det 20 mennesker på gårdene. Husmannsplasser og bruk under Hoslegårdene: Furu, Ommen, Bekkeløkka, Hoslehøyden, Skottebråtan, Petersborg, Jonstykket, Gran, Hosletoppen, Bråten, Nordli, Toppås og Lønnås. Gjennom Hoslegårdene gikk Hoslegata - Hoslegutua - kirkeveien til Haslum kirke. Der gikk folk på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda.

Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hosle ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.

Fortsatt er det almestyvinger langs Hoslegutua. Alm har store blader med masse næring til kuene om vinteren. Av alm kan du også lage barkemel. Almebarken reddet mange fra å sulte i hjel i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet. Egentlig bruker du ikke barken, men basten eller silvevet - den lyse litt slimete innerbarken. Det beste er bast fra litt tynne to-tre år gamle greiner. 

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg. Bruk dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk deig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Bilder: Å kjøre på hjul, Johannes Flintoe 1827. Alm fra Bilder ur Nordens Flora, C. A. M. Lindman,

1917-1926.

Løkeberg og Stabekk, et berg med løk og en rett bekk

Løkeberg kommer fra laukr og berg,
gården ved berget der det vokser løk. Det var kanskje ramsløk, eller bjørnelauk som folk kalte den. Gården ble kanskje ryddet i folkevandringstien. I 1801 bodde det 20 mennesker på Løgeberg. Folk flest kalte gården for Lauka’bær.

På den tiden var Løkeberg en stor gård med egen drengestue, 3 tjenestegutter og 5 tjenestejenter. På gården var det kalkberg og kalkovn som ga penger i kassa. Ved Bjørnkollen var det gråsteinbrudd. Og i Løkebergelva som nå kalles Øverlandsevla var det både sag ved Sagfossen og kvern som het Løkeberkvenna ved Kvernfossen. Løkeberg hadde fiskerett i elva og i Engervannet og setret på Løkebergseter i Bærumsmarka sammen med Ramstad. I 1826 hadde gården 7 hester, 22 kuer og 27 sauer.

Ikke langt fra Løkeberg ligger Dælivannet og Fleskum gård. Fleskumsommeren 1886 bodde flere kunstnere på Fleskum hos Christian Skredsvik og Maggi Plathe på Fleskum: Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland og Erik Werenskiold. Flere kjente malerier er fra den sommeren, blant annet Kitty Kiellands Sommernatt fra Dælivannet. Fleskum - Flæskeimi - kommer kanskje av flesk og heim, fleskheim.

Stabekk kommer kanskje fra stadr og bekk - en rett eller rolig bekk. På 1800-tallet ble navnet skrevet Stabæk. Da var det fire Stabekk-gårder.

Store Stabekk er antagelig den eldste og ble kanskje ryddet i vikingtiden. Våningshuset og låven på gården er fra 1670. I 1801 eide Madam Karen Roverud gården.

Østre Stabekk ligger nederst ved jernbanen. I 1801 bodde det seks husmenn uten jord der. I 1805 solgte Peder Anker på Bogstad gården til Madam Roverud på Store Stabekk. Peder Anker beholdt Stabekk skog og Myraplassen, der hvor Lysaker skole ligger. I 1824 overtok grev Herman Wedel Jarlsberg skogen, da ble den kalt Greveskogen eller Grevestøkket.

”Akte deg du!”, fra Bærum
Engong kom en mann kjøranes fra by’n, han kjørte fort, og hadde nær kjørt på en gammal krokete mann og ei kjærring, som kom gåanes opp bakken ved Myraplassen ved Stabekk. Den gamle krokryggen blei sinna og skreik etter han som kjørte: ”Akte deg du, så du itte kjører nasan av deg!” Og det var itte langt han kom før begge sælapinna flau ut av olene og hesten for sin vei og mannen og vogna reste i renna.

Tidlig på 1800-tallet gikk to store veier gjennom Bærum: Gamle Drammensvei mellom Christiania og Drammen og Gamle Ringeriksvei  fra Stabekk over Krokskauen til Ringerike og videre til Bergen. Veien gikk gjennom tunet på Østre Stabekk. Gården var skysstasjon og gjestegiveri for reisende. I 1872 ble Drammensbanen åpnet og jernbaneansatte begynte å bygge seg hus langs linja. Stabæk stoppested ble åpnet i 1884 med en liten billettkiosk. Stasjonsbygningen kom i 1904.

På Øvre Stabekk bodde det 14 mennesker i 1801. I 1814 bodde bodde Paul Frederik Michael Heltzen på gården. Da ble gården kalt Skriver-Stabæk, for Heltzen var sorenskriver. Han var også varepresentant på Eidsvoll og representant for Akershus på det første overordentlige Storting i 1814. Da Jens Ring kjøpte gården i 1839 ble den kalt Ring-Stabekk. Det var han som bygget Slottet i 1851. 

Skallum var en ganske liten gård som tidligere hadde vært seter. I 1801 bodde det bare 6 mennesker der. Navnet ble skrevet Skjelme-Stabæk eller Stabek Skalme og kommer kanskje fra skalm eller skolm som er en todelt frøbelg. Her kan du lese om Stabekk-gårdene, om Store Stabekk,  om Østre Stabekk, om Ringstabekk 

og Skallum.  

Bilder: Kitty Kielland Sommernatt 1886. Stabekk, avfotografert maleri. Den kulturhistoriske Utstlling i Kristiania 1901.

Grav og Jar - Graff og Jaer

Grav skole har navnet sitt etter Grav gård, ble ryddet en gang i jernalderen og tidligere skrevet Graff. Navnet kan komme fra av at gården lå i en fordypning i landskapet, eller kanskje fra gravvin, beitemarka ved dyregravene. Gården ligger der ennå, med hovedbygning og drengestue fra 1805 og stabbur fra 1661. Nå er det Steinerskolen som holder til på tunet.

I 1801 bodde det i alt 30 mennesker på Grav. I drengerstuen bodde nok tjenestedrengen Jørgen på 14 år og Anne, tjenestepige på 13 år.

Til gården hørte fire husmannsplasser uten jord. En av dem var Malerstua. Der bodde Hans Erichsen, krøbling og mahler. En annen husmannsplass var Eikeli hvor Eikeli skole ligger. Og så var det skredder Peder Andresen som forpaktet en plass med jord. Der bodde spinnersken Giertrud Finbosdatter til huse. Gravgården var dragonkvarter og hadde kalkovn innunder Liomåsen. Den het egentlig Limovnåsen som betyr kalkovnåsen. I Hagabråten er det rester etter kalkbrudd.

I 1826 var det 4 hester, 17 kuer og 20 sauer på Grav. Grav hadde seter på Gravsvollen. I Bærum dro folk til seters i begynnelsen av juni, etter Skoklefallsdagen 3. juni på primstaven. På setra ble de til slutten av september. Etter Mikkelsmess 29. september var det ikke trygt for folk på setra, for da flyttet huldrefolket inn i størhuset. Da var det blitt så kaldt å springe barbeint i skauen at gjeterungene måtte tråkke oppi nylagde kuruker eller stikke beina innunder når kua tissa for å få litt varme i tærne sine.

Jar skole ligger på gamle Jar gård. Den ble ryddet en gang i jernalderen. Navnet kommer av jadarr, betyr kant, som jarekant på stoff, fordi gården lå ved elva Fåd, på grensen mellom Bergheim og Aker. Nå heter elva Lysakerelva og Bergheim heter Bærum.

I 1801 ble Jar skrevet Jaer. Da bodde det 70 mennesker på Jar. 8 av dem var saugmæstere. I 1826 var det 4 hester, 12 kuer og 32 sauer, sag og mølle på Jar. Det viktigste på Jar var den store Jarfossen. Hvis du hadde foss på gården, kunne du få malt kornet ditt og du kunne male korn for gårder som ikke hadde foss. På Jar var det kvern som malte korn for Bærumsgårdene helt fra 1600-tallet og senere en stor mølle. Sag var det fra rundt 1550.

Tidlig på 1800-tallet var Jar en del av Peder Ankers store eiendom. Da var det bygget en stor mølle med to etasjer, ti par kvernsteiner og seks vannhjul som dro dem rundt. Det var to dammer og en 200 meter lang vannrenne som førte vannet til vannhjulene, det var sagbruk og vannhjul til sagene. Enda kan man se rester etter driften, like ved skolen.

Bilde: Drengestua på Grav, eget. Lysakerfossen ved Fåbro,  Léon Jean Baptiste Sabatier, mellom 1842 og 1856.

Lysaker, på den lyse åkeren

Lysaker - Lysager - skrevet Liuszagger på 1500-tallet, kanskje Ljósakr fra gammelt. Navnet betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder. På 1800-tallet var Lysaker en ganske liten gård. Husene på gården lå omtrent der hvor stasjonen ligger nå.

Lysaker hadde både mølle og sag i den store Fåbrufossen, fossen i elva Fǫð som Lysakerelva het før. Saga gikk om natten og mølla om dagen. Fossen ble også kalt Lysakerfossen, Sagfossen og Møllefossen.

I 1809 hadde Peder Anker fått bygget Kjerraten i Åsa. Det var en innretning som dro digre tømmer fra Steinsfjorden og opp til Damtjern. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest til Storflåtan, fløtet nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelva til Peder Ankers sag ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget opp til planker og fraktet til Vækerø. Det er et vers som plankekjørerne sang:

Jeg går og stanker
og bærer planker
for kammerherre Anker,
for litt brennevin og litt øl
og litt kobber og litt sølv.

Brennevin og øl fikk de kjøpt hos Ole Torgersen i Lysaker gjestgiveri, et gult fint murhus bygget i 1808. På den tiden drakk folk mye mer brennevin enn kaffe, fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det var livlig i vertshuset på Lysaker, fullt av reisende og plankekjørere og arbeidsfolk og bønder på bytur, som drakk øl og brennevin, sang drikkeviser, spilte kort, fortalte skrøner og sloss. Værtshuset var antagelig i drift til 1816.

Fra skjenkestua på Lysaker, Historier fra Krokskauen, Reidar Holtvedt
Makan tel kjempekar som Anders Hønni har visst aldri vært i Bærom. Engong kom'n tel skjenkestua på Lysaker og skulle ha seg en pel brennevin som skikka var når dom var på bytur. Det var fullt ta følk som ståka og bærte seg og slogs. Det var et stort følje ta hallinger og  vallerser, måtru.
- Ja, kunne du greie detta for meg, så skulle du ha takk au, sa verten te'n Anders, og så gjekk'n inn tel dom og sa at nå fekk dom te seg som følk, og så fata'n en halling og slo rundt seg med, og rødda stua så døm kom huestups ut gjennom døra allihop!

22. januar 1866 ble Lysaker skole åpnet i et nytt fint skolehus på Myraplassen, med skolestue og lærerbolig for lærer Ivar Gustav Pedersen. Det var 100 elever, fordelt på tre trinn. Hvert trinn gikk på skolen to dager i uka, lørdag også. Tilsammen ble det bare to-tre måneder skole i året. En skoledag var 6 timer med en time hver av katekisme, bibelhistorie, salmesang, lesing, skriving og regning.

De ungene som hørte til på den nye Lysaker skole kom fra skolekrets nr. 5: Ramstad, Høvig, Ballerud, Stabæk store, Stabæk nordre, Stabæk skog, Skallum-Stabæk, Stabæk østre, Woll, Jahr, Lysaker, Fornebo, Lilleøen, Storøen, Snarøen, Oustøen og Malurtaasen. Tilsammen 100 børn, kan vi lese i festskrift for Lysaker skole 100 år. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 

7. oktober 1872 ble Christiania–Drammenbanen åpnet. I Bærum ble jernbanen finansiert ved at kommunen og privatfolk kjøpte aksjer. Ved åpningen var det bare stasjonene i Sandvika og Lysaker som var ferdig bygget. Høvik og Slependen stasjoner åpnet raskt, men Stabekk stasjon åpnet først i 1884. Blommenholm stasjon kom etter århundreskiftet. Her kan du lese mer om Lysaker og her kan du lese om kunstnerne i Lysakerkretsen. 

Bilder: Lysaker mølle malt av Hans Ditlev Franciscus Linstow, 1813. Lysaker stasjon rundt 1872.

Evje i elvebukta, Jong i hestevika

Evje skole ligger på den gamle Effuien eller Effe 
gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra norrønt efja, elvebukt, bakevje. Folk folk flest sa gjerne Evju eller Ivju. Fra 1400-tallet til 1840 hørte gården til Vor Frelsers kirke i Christiania. I 1826 hadde de 1 hest, 4 kuer og 6 sauer på gården og fiskerett i Sandvikselva. Løxa het elva i gammel tid, lakseelva.

Studenterbraaten var husmannsplass under Evje. Den fikk navn etter at studenter fra Uppsala hadde friluftsfest i Evjehøga før de besteg Kolsåstoppen, den 27. juni 1852.

I folketellingen fra 1801 skrives navnet Evju og i
1815 Eviue. I 1865 var gården delt i flere bruk. Martin Halvorsen på den ene. Både han og to sønner var steinbrytere. De hadde en ku. På den andre bodde Anders Hansen, han var gårdbruker og Former ved B. J. V., Bærums Jern Verk, og hadde 5 kuer og 4 sauer. Noe var solgt til Løkke. Et stykke udyrket jord og noe løvskog i Evjebakken var solgt til Bærum kommune i 1860 til skoletomt.

11. januar 1865 ble den første faste skolen i Bærum åpnet, bygget etter baron Harald Wedel Jarlsbergs tegning. Bygningen indeholdt i 1. etage skolestue og lærerbolig bestaaende av 2 værelser og kjøkken, i 2. etage 2 kvistværelser, som hørte med til lærerboligen, kan vi lese i Skolevæsen. De faste skoler fra Bærum : en bygds historie. 

Den første læreren var Jens Martin Kristofersen. Til sammen var det 122 elever som gikk på skolen 2 dager i uka. Skoledagen var 6 timer, en time hver av sånt som elevene måtte lære til konfirmasjonen - katekisme, bibelhistorie og salmesang - og lesing, skriving og regning. Skoleåret startet 1. mai og fulgte onnene og gårdsarbeidet. Til sammen ble det ikke mer enn 36 uker skole i året. Elevene kom fra Evje, Løken, Kulsberg, Hauger, Dæhli, Gjettum, Levre, Helgerud, Løkke, Hamang, Dønski, Rud, Gyssestad, Ødehamang, Kjørbo, Bjørnegaard, Jong, Blommenholm, Sandvigen, Valler og Solberg.

Fastskolen på Evje var en stor forbedring fra omgangsskolen og den halvfaste skolen som hadde været forsøkt et aar eller 2 paa Levre og i Sandviken. I 1824 hørte barn fra Snarøen til Gommerud til samme omgangsskoledistrikt. I hele dette distriktet med en omreisende lærer var det bare 100 skolepliktige barn. Av disse skulle 20 ha lært å skrive og 6 ha lært å regne, kan vi lese i Evjes festskrift fra 1985. På Evje skoles hjemmeside er det mer skolehistorie.

I riktig gammel tid het Jong Jórangr. Hestvika betyr det - fra Jór som betyr hest og angr som betyr vik. Det har bodd folk på Jong fra eldre jernalder. I 1801 var Jong delt i Østre og Vestre. I 1814 var det tre Jong-gårder: Østre Jong, Vestre Jong og Mellom-Jong, som også ble kalt Grå-Jong. I 1865 var det 13 familier som bodde på Jonggårdene, småbruk og husmannsplasser. Jong hadde kalkovn, kølabånn på Jongsbånn og seter på Haugsvollen i Vestmarka.

Fredag 22. oktober 1847 skjedde det noe dramatisk på en løkke på Østre Jong. Da ble øksemorderen Peter Olsen Ringeneie henrettet. Det var den siste henrettelsen i Asker og Bærum. Historien kan du lese i her i Stein Ryans bok Hustrudrapet i Risfjellkastet : om Peter Olsen Ringeneie : en kriminalhistorie fra Bærum 1846. Eller her og her. 

Høksvollen som folk sa før, er en av de eldste setrene i Vestmarka, og den største. I 1774 var det ni gårder som setret på vollen - Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud, og Billingstad og Åstad i Asker. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året. Setertiden i Bærum var lang, fra rundt Skoklefallsdagen 3. juni på primstavkalenderen. Den dagen var våronna slutt, åkrene var pløyd, kornet var sådd, hesten skulle spennes fra skjekene - skoklene - og du skulle sitte med henda i fanget. Da ruslet buskapen fra Jong seterveien - fereksla - mot Vestmarka, eller Setermarka som folk sa før. Der ble de hele sommeren, kanskje helt til Mikkelsmess 29. september.

Det var mye som var farlig i skauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, underjordiske, tusser og troll. Og hulder, eller Ulera som Bærumsfolk kalte henne. Ulera var en pen, ung jente med lang, lys flette. Og hale! Ulera hadde kurompe under stakken! Og fine, feite kuer. Fikk du tak i ei huldreku, da hadde du alltid nok melk. På Høksvollen var det en seterkjerring som het Kari som traff ei huldreku.

Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommerdagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott.  

I Historielagets fine bøker Vestmarka - seterliv og kølabrenneng og Vestmarka - veifar og vandring kan du lese om setermarka. Og i Brent kalk kan du lese mer om kalkbrenning, om kalkovnen på Slependen, ladestedet og Slæben Tollsted hvor Slæbendkalk - kalk fra Asker og Bærum - ble skipet ut. Slæben eller Slepa var farvannet innenfor øyene der hvor vinterveien til byen gikk over isen, fra enden på slepa - Slep-enden.

Bilder: Mellom- Jong. "I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård" - Erik Werenskiold, 

illustrasjon til De tre Kongsdøtre i Berget det blaa, P. Chr. Asbjørnsen, Eventyrbog for Børn III. Norske Folkeeventyr, København 1887. ABC-Bog af Hans Jacob Grøgaard Med et Udtog af "Skolelærerforeningens ABC" Bergen 1859. 

Blommenholm og Haslum - oksehode og hasselheim

Blommenholm skole ligger på gamle Oxhoved gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr oksehode, så kanskje det var et eldgammelt offersted på gården. Eller kanskje fikk den navnet fordi Sandviksåsen lignet ryggen på en okse med hodet på Oxehoved. I folketellingen fra 1801 kalles gården Oxud. I matriklen fra 1818 er det visstnok forandret til Blomesholm.

På begynnelsen av 1800-tallet bodde Madam Ingeborg og Johannes Engebretsen på Oxud. Ingeborg var 58 år og Johannes 49. Det var de som ga gården navnet Blommenholm. Datteren Kirsti på 26, tre tjenestedrenger, to tjenestepiger, en legdegutt, en huskone og enda to mannfolk bodde på gården. Og en nisse.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua.” 

På husmannsplassen Milesten var det vertshus og hvilestue for reisende på Den drammenske kongevei til Sandvika og Drammen. Nå heter veien Gamle Drammensvei. Milesten lå akkurat en gammel norsk miil - 11,295 km - fra Christiania torv. Milesteinen står der enda. På Milstejn i 1865 bodde Ole Olsen på 31 år. han Handler Kaffe, Sigarer og Øl står det i folketellingen og bodde sammen med moren Anne Evensdatter på 70 år som Understøttes af Fattigvæsenet og Ole Svendske på 40 som er Inderst og Dagarbejder. På Blommenholm i 1865 var det 10 mennesker og 20 kuer. Oxehoved hadde kalkovn i Bjerkåsen og ved Sjøholmen. Rett ved skolen ligger en gammel låve. Kanskje muren er murt med kalk fra kalkovnen?

Haslum skole ligger på gamle Haslum gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra hassel og elva Hasla som nå heter Øverlandselva. Heim er gård eller hjem. Haslum er gården ved Hasla hvor det vokser hassel. Før sa Bærumsfolk Haschlom. Navnet har blitt skrevet Hasllæim, Hazlin, Haslim og Haslom.
Haslum hadde sag og kvern i Øverlandselva, seter på Haslumseter sammen med Ramstad og Nordby og egen kalkovn som leverte kalk til byggingen av slottet i 1834. Husmannsplasser var Haslumhøyden, Haslumekret, Tveter, Åsterud, Åsteløkken, Lille-Garlaus (Godthaab) og Holtet.

På 1800-tallet var Haslum delt i Østre og Vestre Haslum.
Østre Haslum var enkesete for Asker prestegjeld. I 1801 bodde Mutter Vogel på gården. Mor Fugl betyr det. Mutter Vogel var enke etter sogneprest i Asker og Bærum Franz Vogelius. Madam Salig Vogelius, eller Fru Catharina Marie Vogelius som hun het, var 79 år og drev Østre Haslum gård sammen med to husjomfruer, to tjenestepiker, en tjenestedreng og Nils Gundersen som var tjenestedreng og soldat. Skolen ligger på Østre Haslom.

Haslum kirke ble bygget på slutten av 1100-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet eide Peder Anker kirken. Til Haslum kirke kom folk fra hele Østre Bærum og fra Sørkedalen.

Like ved Haslum kirke ligger det en gravhaug. Kirken ble kanskje på et gammelt gudehov for vikingguder? I vikingtiden var hasselbusken hellig. Den var tordenguden Tor sitt tre og beskyttet mot lynnedslag. Når vikingene holdt ting ble tingvollen merket med hasselkvister. Innenfor hasselringen fikk ingen bære våpen og den som brøt ringen ble lyst fredløs.

Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis noen delte en dobbeltnøtt med kjæresten sin, kom kjærligheten til å vare evig. En hasselnøtt i lomma kunne beskytte mot ulykker og trolldom, hjelpe mot tannverk og vondt i ryggen. Hasselkvister kunne holde orm borte og var de beste ønskekvistene når man skulle lete etter vann.

Bilder: Milestenen på Milesten, eget. Hassel fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885, Gera, Germany.

Gullhaug og Lommedalen, med gull i haugen og lom

I gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år siden. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærum. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Eine gård. Den ble ryddet i middelalderen, en gang mellom vikingtien og svartedauden. Navnet kan komme av at den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

Einer er bra mot nesten alt: løs mage, hard mage, promping, tannverk, hodeverk, forkjølelse, kikhoste, lungesyke, gikt, feber og flass, utslett og sår som skal gr. Den er fin til ølbrygging og brennevin, til å vaske med og strø på gulvet. Einerbark er bra mot ormebitt og einebær verner mot hekser og underjordiske og trollpakk!

På 1800-tallet hørte Eine gård til Bærumsverket. På Eines husmannsplasser, Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen, bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er St. Olaven. Det var der Olav den hellige ga hesten sin vann da han hoppet fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. 

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen, til blåsebelger og hammere på Bærums Verk og til spikerhammeren på spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.

Lommedalen var som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trusju, som folk sa før. 

Gårdene i Lommedølene brente kull - køl- til Bærums Verk. Overalt i Bærums skoger er det navn på kølabånner som forteller om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn og  Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner som datt i mila og brant opp. På Hansinebånn fødte en som het Hansine en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni hogget de kølaved. I juli var det slåttonn. I august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant de mila og i februar kjørte de køl til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester køl som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers om dem som folk brukte si på Ringerike:  

"Du Lommedøling 

du kølabælj,

Du holder søken, 

men inga helj."

Og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Ringeriking 

din ertesekk,

du går å lepjar 

i hvær en bekk!"

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I Lommedalen er det mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampenjegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller! Det kan nok hende ungene var redde for både ulv og bjønn på skoleveien og i gjeterskauen. Og så var det jo underjordiske og huldra - ulera - som folk sa i Bærum. 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum

To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Bilde: Einer fra Bilder ur Nordens Flora, Carl Axel Magnus Lindman, mellom 1917 og 1926. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. 

Snarøya, Storøya og brua over Hundsund

Før var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen Hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.

Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar - av busker, kratt og småskog. Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792.

I folketellingen fra 1801 står det at det bodde 20 mennesker på Nesøen hovedgård, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. Catharine Hermine var Norges første kvinnelige maler og Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med upassende reiseantrekk: med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle hun ble overfalt av sinte hunder.

I 1867 kjøpte Valentin Fürst hele Snarøya og grunnla Snarøen Brug. Høvleriet var den største industri-arbeidsplassen i Bærums, ja i hele Akershus, med 240 mann i arbeid, egen landhandel og skole, egen skole - Bergvang - sykekasse for arbeiderne, arbeiderboliger og hornorkester!  Snarøens Høvleri og Sagbrug var i drift til 1906.

Storøya er en del av Fornebulandet. For lenge siden da havet sto høyere var det en øy. Storøya ble også kalt Store Oxenøen eller Oxøy. På Storøya lå Storøen gård, også kalt Store Oxenøen gård. I gammel tid var Store Oxenøen gård en del av storgården Fornebu, sammen med Lille Oxenøen - Lilleøya - Langodden og Rolfsøya.
Hva Fornebu betyr vet ingen sikkert. Kanskje det kommer fra Fornabu - Fornis bosted, eller fra Fornabuðir - gamle buer. Kanskje det var buer til saltkoking. Det ble ihvertfall kokt mye salt i Asker og Bærum i gammel tid, både på Saltbuvollen - Sarbuvollen - og på Holmsbu ved Holmen i Asker. Og kanskje på Kjarrbu - Kjørbo?

Storøya var en ganske liten gård. Rundt 1814 var den krongods, tillagt stattholder Christian Frederik, han som Eidsvollsmennene valgte til konge i Norge i Grunnlovsåret. Christian Frederik lot oberstløytnant Müller med frue få bo på gården. I 1865 eide en familie fra Asker Storøya. Det var mor Anne M. Kristoffersdatter og barna Hans Olsen på 23 som hjælper til med gaardsbr., Magnus Olsen på 15, Josefine Olsdatter på 18 og Constanse Olsdatter på 6. De hadde 1 hest, 10 kuer, 5 sauer, litt over 3 tønner såkorn og 16 tønner settepotet.

Mellom Fornebolandet og Snarøen gikk Hunnesunnbrua. Brua var et sted hvor det skjedde merkelige og mystiske ting, forteller et gammelt sagn fra Bærum:

Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar.

På Fornebulandet ligger
Koksabukta og Storøykilen naturreservat. Der er det tørreng, hagmark, sivskog, våtmark ved sjøen, strandeng og forskjellig slags skog. Det er observert nesten 300 forskjellige fuglearter, rundt 700 plantearter og masse insekter der.

Der ligger også Lilløyplassen som er nasjonalt våtmarkssenter. Før het den plassen Oxenøen lille eller Lil øya og var husmannsplass under Fornebu.

Bilder: Snarøen Hovedgård, malt av Catharine Hermine Kølle. Og Lilløyplassen.

Råd og klumsebønn mot bjønn

I gamle dager, da det var bjørn i Asker og Bærum, var det ikke greit å være liten gjeteunge. Ungene hadde med seg gjeterhorn i skauen for å skremme bort bamsen om han kom for nær.

Et godt råd var å aldri si bjørn. Det kunne lokke han fram. Det beste var å bruke et noa-navn, som Bamse Brakar, Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben eller Skaubonden.

Et råd som Hanna liker godt er å legge seg ned og late som du er død.

Jeg liker bedre det rådet som presten Pontoppidan skrev ned på 1700-tallet, det med å lette på stakken og vise bamsen det som er under. Og i gamle dager hadde jenter og kjærringer for det meste ingenting innunder stakken, så da er det ikke til å undres over at bamsen ble ille til mote og stakk til skogs.

Du kunne også prøve å klumse bamsen og liksom godsnakke med ham og si fram en klumsebønn. Klumse betyr å trollbinde, fjetre, lamslå, gjøre stiv eller ubevegelig.

Klumsebønn mot bjønn
Klomsa være deg tann og tunge,
klumsa være deg lever og lunge
og klumsa være deg bjønn!

Klumsa vere deg, bjørn,
med tann og tunge,
 med lever og lunge, 
de blosugar, din tarmtruar! 
Sjå hu! Sjå!

Jeg klomser bjørnen i munnen
som roten i grunnen;
Jeg klomser hans klo,
hans tenner, hans tunge.
hans lever, hans lunge,
jeg klomser ham i en jordfast sten.

At fri sine Kreaturcr fra Graaben og Bjørne fra Urskog 1815 A. Chr. Bang
Læs disse Ord i Salt 3 Gange:
Jomfru Maja og Mete
kan vel gjete;
Droning Dyre
kan vel styre, —
hun styre.

I Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter Dr. Anton Chr. Bang, 1920 er det flere klumsebønner.  

Bilde: Erik Werenskiold, illustrasjon til "Ræven som Gjæter", P. Chr. Asbjørnsen og J. Moe, Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, København 1883. Erik Werenskiold må vel nesten regnes som bæring siden han bodde her i bygda mange år?

Han Mass og han Lasse og Hulda i Asker

En av yndlings- sangene mine da jeg var liten var den om Mass og Lasse på bjørnejakt, med bikkjdrap og sus og dus i Hosløse by, fylleslagsmål og knivstikking og 15 kjerringer som flaut i rømmegrautfettet. Det beste var når Mass og Lasse snakket. Jeg syns å huske siste verset sånn: "Eg er dau", sa'n Mass. "Som ei sild, sa'n Lass. "Seier du det," sa'n Mass til han Lasse.   


Mass og Lasse er skrevet ned mange steder i Norge og i Danmark og Sverige. I Danmark ble den trykt allerede i 1664 og den sto i Samling af Sange, Folkeviser og Stev : norske Almuedialekter med innledning av Jørgen Moe fra 1840. Her er visa på Hallingdalsk Dialekt.

Mass og Lasse er helt sikkert sunget og danset i Asker også, for det var Hulda Garborg som lagde danemåten til den i 1903-04, etter Sandøyardansen på Færøyene. Og Hulda bodde på Labråten som nå er en del av Asker museum. Under her er Huldas tekstversjon fra 1923.

Han Mass og han Lasse fra Norske dansevisur av Hulda Garborg  
Han Mass og han Lasse dei gingo på råd
trio heile dagar til ende,
korleis no dei skulde bamsen få:
"Me skal skjot 'n," sa han Mass;
"selja hudi," sa 'n Lass.
"Segje du det!" sa 'n Mass te 'n Lasse.

Og Mass spende bogen upp fyr kne
trie heile dagar til ende.
So skaut 'n bjønnen, so han datt ned.
"Eg trur 'n datt," sa han Mass.
"Kom, tak fatt," sa han Lass.
"Segje du det!" sa'n Mass te 'n Lasse.

Han Mass drog bjønnen til Hosløse by;
der stod ei bikkje og gapa i sky.
"Vil ho bite?" sa 'n Mass.
"Ho er kje å tru på," sa 'n Lass.

Og Mass slo kloa i bikkje-skinn;
so rengde han ut, det som før var inn.
"No er ho daud," sa 'n Mass.
"som ein sau," sa 'n Lass.

Han Mass drog bjønnen til Hosløse Hus;
og der var no mykji sus og dus.
"No vil me drikke," sa 'n Mass.
"til me sturte," sa 'n Lass.

Og Mass han koka ein rjomegraut;
og femtan kjeringar i smøre flaut.
"Han er feit," sa 'n Mass.
"Han er heit," sa 'n Lass.

Han Mass sette øltunna uppå bord;
so slo 'n i halsen kvar einaste tår.
"Tvi so du drakk!" sa 'n Lass.
"Eg var tyrst," sa 'n Mass.

Då vart 'n Lasse so vreid som ein tysk;
han sputta og banna som han vore rysk.
"Du ska blø," sa 'n Mass.
"Lat oss slåst!" sa 'n Lass.

Og Lasse drog ut sin store tolekniv,
so kjøyrde 'n den i Masse's liv.
"Au, au!" sa 'n Mass.
"No er du daud!" sa'n Lass.

Dansemåten: Kvilesteg og hoppsteg.  Alle dansar 5 kvilesteg og to sviktar av neste. Gut og jente tar saman med samdanstak 2, litt til sides for kvarandre, og dansar 10 hoppsteg rundt med sola (startar på venstre), gjerne 21/2 gong rundt. Hm. Vi skulle nok hatt et dansekurs med Hulda Garborg.

I 1897 flyttet Hulda og Arne Garborg til Labråten på Hvalstad i Asker. Hjemmet deres ble møtested for Askerkretsen. Hulda var brennende opptatt av norskdomsrørsla, at den norsk bondekulturen, landsmålet, folkedansen, bondedraktene og tradisjonsmaten ikke måtte forsvinne.
I 1895 ble hun leder av Det Norske Spellaget som spilte teater på nynorsk og ble Norges første riksteater. I 1912 ble Spellaget omgjort til Det Norske Teatret.
I 1902 dro hun til Færøyene for å studere folkeviser og sangdanser. Vel hjemme startet hun songdanslag, fikk utgitt Norske folkevisor med danseinstruksjoner i 1903 Da kom også boka Norsk Klædebunad (Fraa ymse bygdir). Hulda utviklet festdrakter, bunader, til å danse i. Flere av bunadene brukes i dag.  I 1907 kom Matstell paa Landsbygdi og i 1913 kom Norske dansevisur. blant mye annet! Her er om dans fra dagboken hennes fra 1903 til 1914. Morsom lesning!
Hulda var også kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre og den første kvinnen i formannskapet i Asker kommune. Hun bodde på Labråten til hun døde i 1934. Her er bilder av Hulda på Labråten og Labråten nå. Og her er mer om Hulda. 

Bilder: Bilde: Liten men god, Th. Kittelsen. Hulda Garborg i Huldadrakten, foto Eivind Enger.