Viser innlegg med etiketten overtro. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten overtro. Vis alle innlegg

mandag 18. april 2016

Gullhaug og Lommedalen, med gull i haugen og lom

File:497 Juniperus communis.jpgI gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år siden. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærum. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Eine gård. Den ble ryddet i middelalderen, en gang mellom vikingtien og svartedauden. Navnet kan komme av at den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

Einer er bra mot nesten alt: løs mage, hard mage, promping, tannverk, hodeverk, forkjølelse, kikhoste, lungesyke, gikt, feber og flass, utslett og sår som skal gr. Den er fin til ølbrygging og brennevin, til å vaske med og strø på gulvet. Einerbark er bra mot ormebitt og einebær verner mot hekser og underjordiske og trollpakk!

På 1800-tallet hørte Eine gård til Bærumsverket. På Eines husmannsplasser, Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen, bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er St. Olaven. Det var der Olav den hellige ga hesten sin vann da han hoppet fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. 

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen, til blåsebelger og hammere på Bærums Verk og til spikerhammeren på spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.

Lommedalen var som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trusju, som folk sa før. 

Fil:Troll woman.gif
Gårdene i Lommedølene brente kull - køl- til Bærums Verk. Overalt i Bærums skoger er det navn på kølabånner som forteller om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn og  Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner som datt i mila og brant opp. På Hansinebånn fødte en som het Hansine en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni hogget de kølaved. I juli var det slåttonn. I august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant de mila og i februar kjørte de køl til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester køl som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers om dem som folk brukte si på Ringerike:  

"Du Lommedøling 
du kølabælj,
Du holder søken, 
men inga helj."

Og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Ringeriking 
din ertesekk,
du går å lepjar 
i hvær en bekk!"

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I Lommedalen er det mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampenjegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller! Det kan nok hende ungene var redde for både ulv og bjønn på skoleveien og i gjeterskauen. Og så var det jo underjordiske og huldra - ulera - som folk sa i Bærum. 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum
To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Bilde: Einer fra Bilder ur Nordens Flora, Carl Axel Magnus Lindman, mellom 1917 og 1926. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. 

søndag 17. april 2016

Snarøya, Storøya og brua over Hundsund

Før var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen Hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.

Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar - av busker, kratt og småskog. Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792.

I folketellingen fra 1801 står det at det bodde 20 mennesker på Nesøen hovedgård, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. Catharine Hermine var Norges første kvinnelige maler og Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med upassende reiseantrekk: med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle hun ble overfalt av sinte hunder.

I 1867 kjøpte Valentin Fürst hele Snarøya og grunnla Snarøen Brug. Høvleriet var den største industri-arbeidsplassen i Bærums, ja i hele Akershus, med 240 mann i arbeid, egen landhandel og skole, egen skole - Bergvang - sykekasse for arbeiderne, arbeiderboliger og hornorkester!  Snarøens Høvleri og Sagbrug var i drift til 1906.

Storøya er en del av Fornebulandet. For lenge siden da havet sto høyere var det en øy. Storøya ble også kalt Store Oxenøen eller Oxøy. På Storøya lå Storøen gård, også kalt Store Oxenøen gård. I gammel tid var Store Oxenøen gård en del av storgården Fornebu, sammen med Lille Oxenøen - Lilleøya - Langodden og Rolfsøya.
Hva Fornebu betyr vet ingen sikkert. Kanskje det kommer fra Fornabu - Fornis bosted, eller fra Fornabuðir - gamle buer. Kanskje det var buer til saltkoking. Det ble ihvertfall kokt mye salt i Asker og Bærum i gammel tid, både på Saltbuvollen - Sarbuvollen - og på Holmsbu ved Holmen i Asker. Og kanskje på Kjarrbu - Kjørbo?

Storøya var en ganske liten gård. Rundt 1814 var den krongods, tillagt stattholder Christian Frederik, han som Eidsvollsmennene valgte til konge i Norge i Grunnlovsåret. Christian Frederik lot oberstløytnant Müller med frue få bo på gården. I 1865 eide en familie fra Asker Storøya. Det var mor Anne M. Kristoffersdatter og barna Hans Olsen på 23 som hjælper til med gaardsbr., Magnus Olsen på 15, Josefine Olsdatter på 18 og Constanse Olsdatter på 6. De hadde 1 hest, 10 kuer, 5 sauer, litt over 3 tønner såkorn og 16 tønner settepotet.

Mellom Fornebolandet og Snarøen gikk Hunnesunnbrua. Brua var et sted hvor det skjedde merkelige og mystiske ting, forteller et gammelt sagn fra Bærum:
Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar.

På Fornebulandet ligger
Koksabukta og Storøykilen naturreservat. Der er det tørreng, hagmark, sivskog, våtmark ved sjøen, strandeng og forskjellig slags skog. Det er observert nesten 300 forskjellige fuglearter, rundt 700 plantearter og masse insekter der.

Der ligger også Lilløyplassen som er nasjonalt våtmarkssenter. Før het den plassen Oxenøen lille eller Lil øya og var husmannsplass under Fornebu.

Bilder: Snarøen Hovedgård, malt av Catharine Hermine Kølle. Og Lilløyplassen.

tirsdag 5. april 2016

Bjørnedager på primstaven

File:Theodor Kittelsen-En uheldig bjørnejakt.jpgSkal tro om bjørnen i bjørnehiet oppi Hagahogget lå og purka og sov i dag for 200 år siden? Etter Primstaven var det i dag, på Pave Sixtus 6. april, at bamsene begynte å våkne om våren.
Det er bamsefar som våkner først. Ofte legger han seg bare til å sove under et granskjørt eller bakom en rotvelt og når vårsola varmer i pelsen står han like godt opp.

Det var flere merkedager for bjørn på primstaven. For eksempel Sommermål 14. april, den første sommerdagen på primstaven, da du snudde fra vintersiden til sommersiden. Primstavmerket på var gjerne et tre. På vintersiden var det en vott. Den dagen var det viktig at ingen spiste ferskt kjøtt, og særlig ikke de som skulle være gjetergutter og gjeterjenter om sommeren. Gjorde de det, kom bamsen og tok buskapen i gjeterskauen.

Primstavmerket 22. mai på Bjørnevåk er gjerne en bjørn eller en bjørnefot. Da vogner Biørnen i sit Hi, og gaar ud for at strekke paa sig, skrev presten Wille fra Seljord. De som står opp sist er binner og unger.

21. september, Mattismess om høsten begynte bjørnen å samle mose til vinterhiet, mente noen. Andre mente bjørnen begynte å grave hi og tørke lyng på Britemesse 7. oktober. Det er særlig binner som skal ha unger som graver hi dypt i jorda eller i en gammel maurtue og fôrer med gress, lyng, bar og mose. Aller best var bjørnemose, sa folk før.

I Setesdal kalte folk Mortensmess 11. november for Bjørnekvelden.På Bjørnekvelden gikk bjørnene og la seg og sto ikke opp før 25. mars på Marimess om våren. Ingi Bjørnekveldsnatt ute og ingi Marimess inne, het det. Hele vinteren lå bjørnene i hiet og sugde på labben. Bare en eneste gang snudde de seg, skiftet labb og purket videre, trodde folk. Noen mente de snudde seg Midtvintersdagen 12. januar, andre mente Kyndelsmess 2. februar. Skal tro hvordan det var å ligge i hulen oppi Hagahogget, og om det var bamser eller binner med unger som sov der?

Bilder: Th. Kittelsen: En uheldig bjørnejakt. John Bauer: Stackars lilla Basse, 1912.