Viser innlegg med etiketten Bærum. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bærum. Vis alle innlegg

søndag 22. mai 2016

Løragrisen - folkevise fra Bærum

File:Grisen og levemaaten hans-Eventyr(1915)p106.jpgEn folkevise fra Bærum - det er vel knapt til å tro!

Det var Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling fra Bærum. Han skrev ned noen vers i 1852 og noen i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som riktig vet. Visa er også skrevet ned i Telemark og Setesdal, men Bærums-versjonen ser ut til å være den eldste. Her er flere versjoner.
Noen kaller grisen og visa Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris.

Vi Søstrene lærte den av en gammel Bærumslærer for mange år siden. Hun sang Løragris, så da har vi fortsatt med det. Under her står Bærums-versene om Løragrisen. Og her finner du noter.


Løragris fra 1852
Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken
Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.
-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan
Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang
Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort
Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet
Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

Vers fra 1882
Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,
Som største Prestens Stue, ja Stue
-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,
Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,
Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter
Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster
Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegning: Th. Kittelsen fra eventyret Grisen og Levemåten hans. 

søndag 8. mai 2016

Lysaker, på den lyse åkeren

Lysaker - Lysager - skrevet Liuszagger på 1500-tallet, kanskje Ljósakr fra gammelt. Navnet betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder. På 1800-tallet var Lysaker en ganske liten gård. Husene på gården lå omtrent der hvor stasjonen ligger nå.

Lysaker hadde både mølle og sag i den store Fåbrufossen, fossen i elva Fǫð som Lysakerelva het før. Saga gikk om natten og mølla om dagen. Fossen ble også kalt Lysakerfossen, Sagfossen og Møllefossen.

I 1809 hadde Peder Anker fått bygget Kjerraten i Åsa. Det var en innretning som dro digre tømmer fra Steinsfjorden og opp til Damtjern. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest til Storflåtan, fløtet nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelva til Peder Ankers sag ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget opp til planker og fraktet til Vækerø. Det er et vers som plankekjørerne sang:

Jeg går og stanker
og bærer planker
for kammerherre Anker,
for litt brennevin og litt øl
og litt kobber og litt sølv.

Brennevin og øl fikk de kjøpt hos Ole Torgersen i Lysaker gjestgiveri, et gult fint murhus bygget i 1808. På den tiden drakk folk mye mer brennevin enn kaffe, fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det var livlig i vertshuset på Lysaker, fullt av reisende og plankekjørere og arbeidsfolk og bønder på bytur, som drakk øl og brennevin, sang drikkeviser, spilte kort, fortalte skrøner og sloss. Værtshuset var antagelig i drift til 1816.

Fra skjenkestua på Lysaker, Historier fra Krokskauen, Reidar Holtvedt
Makan tel kjempekar som Anders Hønni har visst aldri vært i Bærom. Engong kom'n tel skjenkestua på Lysaker og skulle ha seg en pel brennevin som skikka var når dom var på bytur. Det var fullt ta følk som ståka og bærte seg og slogs. Det var et stort følje ta hallinger og  vallerser, måtru.
- Ja, kunne du greie detta for meg, så skulle du ha takk au, sa verten te'n Anders, og så gjekk'n inn tel dom og sa at nå fekk dom te seg som følk, og så fata'n en halling og slo rundt seg med, og rødda stua så døm kom huestups ut gjennom døra allihop!

22. januar 1866 ble Lysaker skole åpnet i et nytt fint skolehus på Myraplassen, med skolestue og lærerbolig for lærer Ivar Gustav Pedersen. Det var 100 elever, fordelt på tre trinn. Hvert trinn gikk på skolen to dager i uka, lørdag også. Tilsammen ble det bare to-tre måneder skole i året. En skoledag var 6 timer med en time hver av katekisme, bibelhistorie, salmesang, lesing, skriving og regning.
De ungene som hørte til på den nye Lysaker skole kom fra skolekrets nr. 5: Ramstad, Høvig, Ballerud, Stabæk store, Stabæk nordre, Stabæk skog, Skallum-Stabæk, Stabæk østre, Woll, Jahr, Lysaker, Fornebo, Lilleøen, Storøen, Snarøen, Oustøen og Malurtaasen. Tilsammen 100 børn, kan vi lese i festskrift for Lysaker skole 100 år. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 


7. oktober 1872 ble Christiania–Drammenbanen åpnet. I Bærum ble jernbanen finansiert ved at kommunen og privatfolk kjøpte aksjer. Ved åpningen var det bare stasjonene i Sandvika og Lysaker som var ferdig bygget. Høvik og Slependen stasjoner åpnet raskt, men Stabekk stasjon åpnet først i 1884. Blommenholm stasjon kom etter århundreskiftet. Her kan du lese mer om Lysaker og her kan du lese om kunstnerne i Lysakerkretsen. 

Bilder: Lysaker mølle malt av Hans Ditlev Franciscus Linstow, 1813. Lysaker stasjon rundt 1872.

fredag 6. mai 2016

Bærums Verk og Lesterud, om mønsterskolen på jernverket og køl

Fil:Bærums Verks skole - no-nb digifoto 20160304 00260 NB NS NM 08682.jpgSkolen på Verket er Bærums eldste skole.  I Anna Kreftings tid som principalinne på jernverket var det omgangsskole for verksungene. Men da Conrad Clausen ble verkseier og Principal i 1773 ble det fast skole på Verket. Sogneprest Vogelius skrev en omstendelig skoleplan og Carl Fredrik Ruge ble ansatt som skolemester for 82 unger fra Verket og nederst i Lommedalen.

Peder Anker lot bygge et skjønt og rummelig skolehus på i Verksgata. Han lot residerende kappelan Jacob Neumann utarbeide en ny Reconeret Plan for den i Aaret 1802 nyotganiserte Skole paa Bærums Jernværk  blant om skolefagene og skolehusets indvendige indretning. Lars Wold ble ansatt som skolemester for 83 barn fra 6 år til konfirmasjonsalder. Skolen fikk eget bibliotek med 128 bøker som både læreren, elevene og arbeiderne på Verket fikk låne. Verksskolen var i det hele tatt en foregangsskole og mønsterskole i hele prestegjældet og i videre  kredser, ja, også i Danmark roste man skolen!

No-nb digibok 2014091028001 0101 1.jpg
I 1860 var det 108 skolepliktige barn på Verket. 25. januar 1861 ble derfor en ny skolebygning innviet, en toetasjes mursteinbygning ved Lommedalsveien, oppført av baron Harald Wedel Jarlsberg. Storskolen brant i 1934.

20. august 1900 ble et nytt skolehus innviet, Småskolen, bygget av barondøtrene Harriet og Caroline. Det året var det 77 unger på Verket. Her finner du Verkensunger, i folketellingen fra 1801 og 1865. I Trygve M. Davidsens bok Min barndoms dal kan du lese mer om skolen på Verket. 

Nå ligger Bærums Verk skole der hvor Helset gård lå - Helgi eller Helga sin gård som ble ryddet i vikingtiden. Før sa Bærumsfolk Hærsett. Helset lå under Bærums Verk fra rundt 1700 og ble drevet sammen med gårdsbruket på Verket.

Fil:Kullmile Erling Syringen.jpg
Lesterud var husmannsplass under Skollerud.  Skolli er det gamle ordet for rev og rud er rydning. Gården ble ryddet en gang i middelalderen. Lesterud kommer av lest og rud. Kanskje bodde det en skomaker der som brukte skomakerlest når han laget sko. Noen kaller også sokkene sine for lester. Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kull å gjøre - eller køl som Bærumsfolk sa før.

Ihvertfall ble det brent køl på Lesterud, til den store masommen på Verket, og på plassen Kølabånn like ved og på alle husmannsplasser og finneplasser i nærheten. Ordet lest kommer av av last og er et hulmål. En lest kunne være 12 tønner korn, 16 tønner malm eller 18 tønner kull og salt. I Bærum var en køllest 9 tønner. Det er rundt 1,45 m³, eller omtrent så mye som en hest kunne greie å trekke. Det gikk en lest køl oppi en kølkørj.

Det var hundrevis av kølabønner i Bærums skoger. Om du kommer til en flat fin plass i skogen og sparker litt i bakken og finner helt kølsvart, feit jord, da står du på en gammel kølabånn hvor det har vært kølmile. En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn.

Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne en mile. Først reiste du kongen, en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs kongen var det en tennkanal.

Når mileveden var på plass måtte mila bares og jordes - dekkes med granbar og jord. Mange kølabrennere pjutret på mila før de tente - leste fra skrifta eller svarteboka eller et vers, og kastet på litt av julematen for at mila skulle bli god. Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker, midt på svarte vinteren, og kølabrenneren måtte passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Så måtte mila slokkes med vann, døpes. Da var det ofte ei vassmerr, et kvinnfolk som bar vann.

Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp. Det hendte at kølmiler brant opp og kølabrenneren mistet hele årslønna. Det hendte at kølbrennere datt i mila også.

Pinnebønn, fra Bryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Engong for lang ti’ sea blei det borte ei jente i Bærom. Folk mente hu var ”hau’tien.” Og dom ringte med klokkene i både Haslom og Tønnomkjørka, men det hjælpte itte, hu blei borte. Engong no’n var ute og lette etter’a og satt på en kølabånn og hvilte, kom det en gammal tusseladd ruslandes, han stavra seg fram med stokk i handa. Han helste på følket som satt der, og fekk greie på å dom gikk etter. Da tok’n to pinner og la i kors på bønn og tok så te å mana. Best det var, kom jenta farandes opp tor bakken så klølastomp og støv gauv om’a. Da dom så spørt a’ å a’ hadde vøri henne, sa a’ at a’ ”hadde vøri hos no’n følk og hatt det så gildt atte.” Og den kølabønn heter ”Pinnebønn” den dag i dag.

I Arne Mohus Husmannsplasser i Bærum 3, Lommedalen står det både om Lesterud og Skollerud.
Lesterudplassen ble tidlig nedlagt. Her er folketelling for Skollerud 1801 og 1865. 

Bilder: Peter Christian Frederik Wergmann: Bærums Jernverk 1836-37. fra boken "Norge, fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen". Kølmile antagelig fra Elverumskanten, foto Erling Syringen.

søndag 1. mai 2016

Høvik og Høvik Verk i høyvika


Høvik betyr høyvika, vika der de sanket høy. Gården ble ryddet i eldre jernalder. På 1800-tallet sa folk gjerne Hevik. Da var gården delt i Søndre og Nordre Høvik og husmannsplasser. Både Høvik og Høvik Verk skole ligger på Søndre Høvik.

Tidlig på 1800-tallet eide Marcus Pløen Søndre Høvik. På gården lå Bærums første villa, bygget av slottsprest Sverdrup i Christiania på slutten av 1700-tallet. Villaen ligger der enda.

Pløen eide også en del av Nordre Høvik og Ballerud, så eiendommen var en stor lystgård, med hager og parker etter engelsk mønster. Pløen var glad i alt som var engelsk. Han hadde engelske møbler og fikk sendt klær fra London etter siste engelske mote.

Lord Høvik, som han ble kalt, pleide å flytte fra Christiania og ut på landet til Høvik tidlig om våren og bli boende til jul. På landet levde han som grand signeur, en riktig stormann, og holdt åpent hus for venner og bekjente fra byen. Villaen på Høvik hadde ikke noe ordentlig kjøkken, så til store fester ble all maten laget i Pløens hus i Rådhusgaten 12. Derfra ble den fraktet til Høvik med hest og vogn langs den sølete og humpete Drammenske Kongevei - Gamle Drammensvei - som går rett forbi Høvik skole.

Om sommeren kunne Bærumsfolk ofte se Lord Høviks bygjester promenere - gå tur - eller spille battledoor and shuttlecock - badminton - i hagen. Grand signeuren selv red ofte rundt på den store eiendommen sin sammen med stallmesteren på gården og puddelen Tyrk som hver morgen løp til baker Bølling i Christiania med en kurv i  munnen for å hente ferske rundstykker. Pløen døde på Høvik i 1836.

Høvik hadde flere husmannsplasser: Gullbakken, Saltbuvollen, Høvikoddden, Ommen, Myrenga og Holtet. På Holtet bodde Elling Holst som lagde Norsk Billedbog for Børn. Der står blant annet Kjerringa med staven.

Tidlig på 1800-tallet var det bare noen små husmannsplasser i viken der hvor Høvik Verk skole ligger nå.
På husmannsplassen Høvikommen, eller bare Ommen var det kalkovn. Plassen lå ved sjøen ved Høvikstranden. Der ble kalksteinen brent til kalk - lim - til å mure med. På Ommenplassen var det også havn for båtene som fraktet stein fra kalkbrudd på Bjerkholmen.
Båtstø var en liten husmannsplass hvor småbåter la inn. Husmannen på Båtstø levde for det meste av å fiske.
I 1854 bygget engelskmannen Thomas Graham Smith en glasshytte på Høvikstranden for å produsere ølflasker.
I 1859 bygget skotten Robert Watson en helt ny glasshytte med åtte smelteovner og en 36 meter høy skorstein ble bygd. Det kom også nye arbeiderboliger, og skotske glassblåsere med familier bosatte seg der sammen med norske arbeiderfamilier. Senere ble det produsert lamper og lampeglass.
I 1873 ble det skole i tre små hus på Svartodden for 28 unger fra glassverket. Mer om Høvik Verks historie kan du lese her. Og her er en bok om Høvik Glasverk. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 


Bilder: Villaen på Søndre Høvik. Forsiden på boken om Høvik Glasverk.

torsdag 28. april 2016

Skui på kanten og Levre kjempelever

Skui kommer kanskje skandini eller skand som betyr kant og vin som betyr beitemark. Kanskje var det fangstboplass på Skui for 6000 år siden!

I 1801-folketellingen står det Skuj. Gården var delt Søndre og Nordre Skui og Øvre og Nedre Sand og husmannsplassene Tysland, Jammerdal og Sagbakken. I 1865 var det mange småbruk og plasser.

Skui setret på Stovivollen eller Ståvisetra i Vestmarka sammen med Ståvi, Kveise, og Butterud. Setra er en av de aller eldste bevarte setrene i Norge.
Skui hadde skog på Risfjellet i Vestmarka. Før gikk veien til skogs opp Risfjellkastet. Det var der Peder Olsen Ringeneie drepte kona si i 1846. Historien står her. Risfjellkastet var så bratt at det var umulig å komme fram med hest og slede, så tømmeret ble kastet utfor åsen og fraktet videre fra bunnen av lia. Det var mange slike tømmerkast i Vestmarka.

Røverne på Jaren, fra Bærum
Mellom Gotland og Risfjellkastet ligger en liten ås som kalles ”Røverkolåsen.” For noen hundre år siden skal det ha holdt til en del røvere der, sju store fordypninger i jorden skal ennå vise hvor de hadde jordhyttene sine. Mannen som eide hele Jaren på denne tiden, bodde i et lite hus, som bare hadde et lite blyvindu. 
Da de holdt på å stelle til bryllup for datteren, kom røverne og tok både henne og bryllupsmaten med seg. Men de tok for mye av ølet samtidig, og derfor ble de fulle. En av dem ble liggende borti Skuikleivene. Da folk kom og fant denne ene røveren, ble han truet til å si hvor de andre var, og så ble de fanget alle sammen. 

På Isi var det ulvestue. Hvordan en ulvestue virker kan du lese om i Asbjørnsen og Moe sitt eventyr "Han far sjøl i stua, der det både er en rev og en ulv og en bamse og ei gammal kjerring - ikke ulik Karine Mosedotten - som havner i ulvestua. Det var mye ulv i Bærum for 200 år siden. ”Ulvene ofte tute i flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse” skrev sogneprest Neumann i 1817. Ofte kom skrubben helt innpå gårder og husmannsplasser og åt opp gårdshunder. Om vinteren løp den på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver på jordene på Ringi.


På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar - lever - kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Før sa folk i Bærum Lævre. På 1800-tallet var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 

Levre setret på Avtjerna sammen med Belset, Berger, Bryn, Kolsberg og Løken. Gården hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.
Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Asker og Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor Bærum har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet. Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Levre leverte kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk utover på 1800-tallet. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger. Mer om kalkbrenning i Asker og Bærum kan du lese her.


Bilder: Ulvestua på Isi, tegnet av M. Brochmann. Kolsås og Levre 1910. Fotograf John Bernhard Rekstad.

tirsdag 26. april 2016

Emma Hjort på Tokis rydning og Tanum på tunet ved kirken

Emma Hjorth skole ligger på gamle Tokerud gård. Rud kommer av rjódur som betyr en åpning i skogen. Gårder som ender på rud blir kaldt for rydningsgårder. Gården ble kanskje ryddet en gang mellom vikingtiden og svartedauden av en mann som het Tóki eller en dame som het Tóka. Skolen har navn etter fru Emma Hjorth som kjøpte begge Tokerudgårdene tidlig på 1900-tallet.

File:Ichthyologie; ou, Histoire naturelle des poissons (Plate 98) (6918368208).jpg
Bærumsfolk sa gjerne Tukeru’. I
1801 bodde en familie på 6 og en tjenestepike på Tokerud. I 1826 hadde de 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Tokerud hadde fiskerett i Sandvikselva - lakseelva Løxa - to teinesteder som het Tokerudfisket. Det er fortsatt fisk i Sandvikselva.  

I 1865 var gården delt i Østre og Vestre Tokerud og flere plasser. Da bodde det gårdbrukere og håndverkere med familier der - en tømmermann, en snekker, en murer og en skomaker.

Kuene på Tokerud dro til seters på Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, sammen med kuer fra Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud og Billingstad og Aastad i Asker. Haugsvollen er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største. I 1774 setret ni gårder på vollen. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året.

Tanum skole har navn etter Túnheimr,  fra tun og heimr, gården med gjerde, med inngjerdet jord. På Tanum har det bodd folk fra steinalderen. Folk flest sa Tønnom. På 1800-tallet var gården delt i Søndre og Nordre Tanum og flere husmannsplasser, blant annet Tanumbråten, Sylta, Krogløkken, Lagerud, Kruggedalen og Holstkleiva - eller Jonasberget - hvor skolen ligger. I 1801 bodde det 34 mennesker på Tanum gårdene. I 1826 hadde de til sammen 6 hester, 24 kuer og 34 sauer. Her er folketellingen fra 1865.

Tanumgårdene skar is i Ståvivann. De hadde ishus nord for kirken og seter på Tanumvollen i Vestmarka. Der var det mye ulv tidlig på 1800-tallet. Værste ulveårene var i 1835 til 1840. Det hendte ulven løp på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver over jordene på Ringi!

På begynnelsen av 1800-tallet var det Peder Anker på Bogstad som eide Tanum kirke. Tanum var annekskirke for Vestre Bærum kirkesogn i Asker prestegjeld hvor Jacob Neumann var sognepres. Bærum kommune kjøpte den i 1850. Til Tanum kom folk fra gårdene og plassene i Vestre Bærum, Bærums Verk og Lommedalen.

Etter gudstjenesten samlet folk seg på kjærkesletta for å å høre nyheter. Der sto det hester på rad og rekke, det var unger som lekte, kjerringer som sladret og ungdommer som fant seg kjæreste. Det var militæreksersis utover hele 1800-tallet og gapestokk og tremærr for avstraffelse av lokale bråkmakere og ulydige dragoner. Utenfor kirken ligger fortsatt Brudesteinen hvor bruden sto på når hun skulle opp og ned fra hesten. Hvis du hører godt etter kan du høre at det synger i den steinen!

Ved kirken er det en eldgammel eik og flere gravhauger fra eldre jernalder. Fire av dem er store, så Tanum var et viktig sted hvor folk dyrket de gamle gudene i jernalderen og vikingtiden. Det var nok derfor kirken ble bygget akkurat der og viet til Jomfru Maria 9. mars en gang tidlig på 1100-tallet. Det var ikke helt lett å få bygget den, sier et gammelt sagn:

Sagnet om Tanum kirke, fra Bærum
Egentlig skulle kirken vært på ”Kirkehaugen” på Vøyen. Her var det tidligere en stor rund haug. En del byggematerialer var alt kjørt på plass, men en natt ble de flyttet opp til der hvor gården Kirkerud ligger nå. Heller ikke der skulle kirken ligge, for en natt senere ble materialene ført opp til Tanum, og der ble kirken bygget. Maktene greide ikke å bli enige om kirken skulle ligge nord-sør eller øst-vest. Derfor blir av og til hele kirken løftet rett opp i lufta og snudd nord-syd – og satt på plass igjen som den er nå. Det er spådd at kirken skal rase sammen og synke i jorda en første pinsedag, men hvilket år det skal skje vet ingen.  

Bilder: Histoire naturelle des poissons , Marcus  Elieser Bloch, 1796. Kadetter utenfor Tanum kirke 1890, ukjent fotograf digitalt.museum. 

søndag 24. april 2016

Studenternes Opstigning på Kolsaas

Jeg tenker det var stor oppstandelse i Bærum da studentene fra Uppsala toget opp Evjebakken i flokk og følge den 27. juni 1852! Iført sine hvite studenterluer hadde de steget i land i Sandviken. På Evjehøyden, på den plassen som senere fikk navnet Studenterbraaten var det friluftsfest. Så besteg studentene Kolsåstoppen og saa derfra ud over Bærums og Askers rige Bygder. Man var til Overmaal begeistret, står det i En Christianiensers erindringer fra 1850- og 60-Aarene. Og i Trygve M. Davidsens Min barndoms dal kan man lese beskrivelsen av turen som sto i Illustreret Nyhetsblad fra 1852.

Fil:En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene - no-nb digibok 2006082800057-247 1.jpg

Det var et studentertog i 1851 også. Da gikk utflukten med hest og  vogn over Haslum, med dets spidse trætekte  Kirkespiir, med utsikt over Sandvigen, forbi Kolsaasen som lukker for Bærumdalen og så til Jernværket. På Jonsrud 580 Fod over Havfladen fikk studentene servert øl og Smørrebröd og diktet Ved Foden af Jonsrudkleven af C. P. Riis omdeeltes, før turen gikk videre til fots til Krokkleven og Ringerige. Reisen er detaljert og entusiastisk beskrevet i Studentertog til Christiania 1851 fra Lund og Kjöbenhavn. Hele programmet står her. Fornøyelig lesning!

Bilde: Studenternes Opstigning på Kolsaas 27. juni 1852. Illustrasjon hentet fra boken "En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene" av Yngvar Nielsen, Gyldendal, Kristiania, 1910.

Evje i elvebukta, Jong i hestevika

Evje skole ligger på den gamle Effuien eller Effe 
gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra norrønt efja, elvebukt, bakevje. Folk folk flest sa gjerne Evju eller Ivju. Fra 1400-tallet til 1840 hørte gården til Vor Frelsers kirke i Christiania. I 1826 hadde de 1 hest, 4 kuer og 6 sauer på gården og fiskerett i Sandvikselva. Løxa het elva i gammel tid, lakseelva.

Studenterbraaten var husmannsplass under Evje. Den fikk navn etter at studenter fra Uppsala hadde friluftsfest i Evjehøga før de besteg Kolsåstoppen, den 27. juni 1852.

I folketellingen fra 1801 skrives navnet Evju og i
1815 Eviue. I 1865 var gården delt i flere bruk. Martin Halvorsen på den ene. Både han og to sønner var steinbrytere. De hadde en ku. På den andre bodde Anders Hansen, han var gårdbruker og Former ved B. J. V., Bærums Jern Verk, og hadde 5 kuer og 4 sauer. Noe var solgt til Løkke. Et stykke udyrket jord og noe løvskog i Evjebakken var solgt til Bærum kommune i 1860 til skoletomt.

11. januar 1865 ble den første faste skolen i Bærum åpnet, bygget etter baron Harald Wedel Jarlsbergs tegning. Bygningen indeholdt i 1. etage skolestue og lærerbolig bestaaende av 2 værelser og kjøkken, i 2. etage 2 kvistværelser, som hørte med til lærerboligen, kan vi lese i Skolevæsen. De faste skoler fra Bærum : en bygds historie. 

Den første læreren var Jens Martin Kristofersen. Til sammen var det 122 elever som gikk på skolen 2 dager i uka. Skoledagen var 6 timer, en time hver av sånt som elevene måtte lære til konfirmasjonen - katekisme, bibelhistorie og salmesang - og lesing, skriving og regning. Skoleåret startet 1. mai og fulgte onnene og gårdsarbeidet. Til sammen ble det ikke mer enn 36 uker skole i året. Elevene kom fra Evje, Løken, Kulsberg, Hauger, Dæhli, Gjettum, Levre, Helgerud, Løkke, Hamang, Dønski, Rud, Gyssestad, Ødehamang, Kjørbo, Bjørnegaard, Jong, Blommenholm, Sandvigen, Valler og Solberg.

Fastskolen på Evje var en stor forbedring fra omgangsskolen og den halvfaste skolen som hadde været forsøkt et aar eller 2 paa Levre og i Sandviken. I 1824 hørte barn fra Snarøen til Gommerud til samme omgangsskoledistrikt. I hele dette distriktet med en omreisende lærer var det bare 100 skolepliktige barn. Av disse skulle 20 ha lært å skrive og 6 ha lært å regne, kan vi lese i Evjes festskrift fra 1985. På Evje skoles hjemmeside er det mer skolehistorie.

I riktig gammel tid het Jong Jórangr. Hestvika betyr det - fra Jór som betyr hest og angr som betyr vik. Det har bodd folk på Jong fra eldre jernalder. I 1801 var Jong delt i Østre og Vestre. I 1814 var det tre Jong-gårder: Østre Jong, Vestre Jong og Mellom-Jong, som også ble kalt Grå-Jong. I 1865 var det 13 familier som bodde på Jonggårdene, småbruk og husmannsplasser. Jong hadde kalkovn, kølabånn på Jongsbånn og seter på Haugsvollen i Vestmarka.


Fredag 22. oktober 1847 skjedde det noe dramatisk på en løkke på Østre Jong. Da ble øksemorderen Peter Olsen Ringeneie henrettet. Det var den siste henrettelsen i Asker og Bærum. Historien kan du lese i her i Stein Ryans bok Hustrudrapet i Risfjellkastet : om Peter Olsen Ringeneie : en kriminalhistorie fra Bærum 1846. Eller her og her. 

Høksvollen som folk sa før, er en av de eldste setrene i Vestmarka, og den største. I 1774 var det ni gårder som setret på vollen - Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud, og Billingstad og Åstad i Asker. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året. Setertiden i Bærum var lang, fra rundt Skoklefallsdagen 3. juni på primstavkalenderen. Den dagen var våronna slutt, åkrene var pløyd, kornet var sådd, hesten skulle spennes fra skjekene - skoklene - og du skulle sitte med henda i fanget. Da ruslet buskapen fra Jong seterveien - fereksla - mot Vestmarka, eller Setermarka som folk sa før. Der ble de hele sommeren, kanskje helt til Mikkelsmess 29. september.

Det var mye som var farlig i skauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, underjordiske, tusser og troll. Og hulder, eller Ulera som Bærumsfolk kalte henne. Ulera var en pen, ung jente med lang, lys flette. Og hale! Ulera hadde kurompe under stakken! Og fine, feite kuer. Fikk du tak i ei huldreku, da hadde du alltid nok melk. På Høksvollen var det en seterkjerring som het Kari som traff ei huldreku.

Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommerdagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott.  

I Historielagets fine bøker Vestmarka - seterliv og kølabrenneng og Vestmarka - veifar og vandring kan du lese om setermarka. Og i Brent kalk kan du lese mer om kalkbrenning, om kalkovnen på Slependen, ladestedet og Slæben Tollsted hvor Slæbendkalk - kalk fra Asker og Bærum - ble skipet ut. Slæben eller Slepa var farvannet innenfor øyene der hvor vinterveien til byen gikk over isen, fra enden på slepa - Slep-enden.

Bilder: Mellom- Jong. "I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård" - Erik Werenskiold, 
illustrasjon til De tre Kongsdøtre i Berget det blaa, P. Chr. Asbjørnsen, Eventyrbog for Børn III. Norske Folkeeventyr, København 1887. ABC-Bog af Hans Jacob Grøgaard Med et Udtog af "Skolelærerforeningens ABC" Bergen 1859. 

torsdag 21. april 2016

Blommenholm og Haslum - oksehode og hasselheim

Blommenholm skole ligger på gamle Oxhoved gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr oksehode, så kanskje det var et eldgammelt offersted på gården. Eller kanskje fikk den navnet fordi Sandviksåsen lignet ryggen på en okse med hodet på Oxehoved. I folketellingen fra 1801 kalles gården Oxud. I matriklen fra 1818 er det visstnok forandret til Blomesholm.

På begynnelsen av 1800-tallet bodde Madam Ingeborg og Johannes Engebretsen på Oxud. Ingeborg var 58 år og Johannes 49. Det var de som ga gården navnet Blommenholm. Datteren Kirsti på 26, tre tjenestedrenger, to tjenestepiger, en legdegutt, en huskone og enda to mannfolk bodde på gården. Og en nisse.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua.” 

På husmannsplassen Milesten var det vertshus og hvilestue for reisende på Den drammenske kongevei til Sandvika og Drammen. Nå heter veien Gamle Drammensvei. Milesten lå akkurat en gammel norsk miil - 11,295 km - fra Christiania torv. Milesteinen står der enda. På Milstejn i 1865 bodde Ole Olsen på 31 år. han Handler Kaffe, Sigarer og Øl står det i folketellingen og bodde sammen med moren Anne Evensdatter på 70 år som Understøttes af Fattigvæsenet og Ole Svendske på 40 som er Inderst og Dagarbejder. På Blommenholm i 1865 var det 10 mennesker og 20 kuer. Oxehoved hadde kalkovn i Bjerkåsen og ved Sjøholmen. Rett ved skolen ligger en gammel låve. Kanskje muren er murt med kalk fra kalkovnen?

File:Illustration Corylus avellana0 clean.jpgHaslum skole ligger på gamle Haslum gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra hassel og elva Hasla som nå heter Øverlandselva. Heim er gård eller hjem. Haslum er gården ved Hasla hvor det vokser hassel. Før sa Bærumsfolk Haschlom. Navnet har blitt skrevet Hasllæim, Hazlin, Haslim og Haslom.
Haslum hadde sag og kvern i Øverlandselva, seter på Haslumseter sammen med Ramstad og Nordby og egen kalkovn som leverte kalk til byggingen av slottet i 1834. Husmannsplasser var Haslumhøyden, Haslumekret, Tveter, Åsterud, Åsteløkken, Lille-Garlaus (Godthaab) og Holtet.

På 1800-tallet var Haslum delt i Østre og Vestre Haslum.
Østre Haslum var enkesete for Asker prestegjeld. I 1801 bodde Mutter Vogel på gården. Mor Fugl betyr det. Mutter Vogel var enke etter sogneprest i Asker og Bærum Franz Vogelius. Madam Salig Vogelius, eller Fru Catharina Marie Vogelius som hun het, var 79 år og drev Østre Haslum gård sammen med to husjomfruer, to tjenestepiker, en tjenestedreng og Nils Gundersen som var tjenestedreng og soldat. Skolen ligger på Østre Haslom.

Haslum kirke ble bygget på slutten av 1100-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet eide Peder Anker kirken. Til Haslum kirke kom folk fra hele Østre Bærum og fra Sørkedalen.

Like ved Haslum kirke ligger det en gravhaug. Kirken ble kanskje på et gammelt gudehov for vikingguder? I vikingtiden var hasselbusken hellig. Den var tordenguden Tor sitt tre og beskyttet mot lynnedslag. Når vikingene holdt ting ble tingvollen merket med hasselkvister. Innenfor hasselringen fikk ingen bære våpen og den som brøt ringen ble lyst fredløs.

Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis noen delte en dobbeltnøtt med kjæresten sin, kom kjærligheten til å vare evig. En hasselnøtt i lomma kunne beskytte mot ulykker og trolldom, hjelpe mot tannverk og vondt i ryggen. Hasselkvister kunne holde orm borte og var de beste ønskekvistene når man skulle lete etter vann.

Bilder: Milestenen på Milesten, eget. Hassel fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885, Gera, Germany.

mandag 18. april 2016

Gullhaug og Lommedalen, med gull i haugen og lom

File:497 Juniperus communis.jpgI gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år siden. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærum. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Eine gård. Den ble ryddet i middelalderen, en gang mellom vikingtien og svartedauden. Navnet kan komme av at den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

Einer er bra mot nesten alt: løs mage, hard mage, promping, tannverk, hodeverk, forkjølelse, kikhoste, lungesyke, gikt, feber og flass, utslett og sår som skal gr. Den er fin til ølbrygging og brennevin, til å vaske med og strø på gulvet. Einerbark er bra mot ormebitt og einebær verner mot hekser og underjordiske og trollpakk!

På 1800-tallet hørte Eine gård til Bærumsverket. På Eines husmannsplasser, Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen, bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er St. Olaven. Det var der Olav den hellige ga hesten sin vann da han hoppet fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. 

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen, til blåsebelger og hammere på Bærums Verk og til spikerhammeren på spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.

Lommedalen var som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trusju, som folk sa før. 

Fil:Troll woman.gif
Gårdene i Lommedølene brente kull - køl- til Bærums Verk. Overalt i Bærums skoger er det navn på kølabånner som forteller om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn og  Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner som datt i mila og brant opp. På Hansinebånn fødte en som het Hansine en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni hogget de kølaved. I juli var det slåttonn. I august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant de mila og i februar kjørte de køl til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester køl som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers om dem som folk brukte si på Ringerike:  

"Du Lommedøling 
du kølabælj,
Du holder søken, 
men inga helj."

Og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Ringeriking 
din ertesekk,
du går å lepjar 
i hvær en bekk!"

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I Lommedalen er det mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampenjegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller! Det kan nok hende ungene var redde for både ulv og bjønn på skoleveien og i gjeterskauen. Og så var det jo underjordiske og huldra - ulera - som folk sa i Bærum. 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum
To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Bilde: Einer fra Bilder ur Nordens Flora, Carl Axel Magnus Lindman, mellom 1917 og 1926. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. 

torsdag 14. april 2016

Eik i lia og på Eik sin mark

File:Quercus robur Sturm31.jpgNå er den store digre turneen til alle førsteklassinger i hele Bærum i gang, med kjempehyggelig start på Eikeli og Eiksmarka. Både Eiksmarka og Eikeli har navn fra eiketreet og den eldgamle gården Eik som kan ha blitt ryddet en gang i eldre jernalder. Gården er helt borte nå.

Det var sikkert mye eik på Eikgården. Jeg vet ikke om det er noen gamle eiker i området nå, men på Eikeli har de plantet et nytt lite eiketre rett utenfor skolen. Eikelielevene kan lett få vite hvordan sommerværet blir.

Værtegn fra eik og ask
Eik før ask gir plask
Ask før eik gir steik

Spretter eik før ask
får sommeren plask.
Spretter ask før eik
blir sommærn bleik.

Eika vokser i 500 år og dør i 500 år, sies det. Gamle eiketrær kan være fra vikingtida! Eika var Tor med hammeren sitt tre. På latin heter det quercus. Det betyr styrke.

Det er viktig å ta vare på gamle eiker. De gir mat og hus til dyr og planter. Opptil 1500 forskjellige arter kan holde til i gamle hule kjempedigre eiker. Mange av artene er på Norges rødliste. Minst 120 billearter, 98 sopparter og 5 lavarter på rødlisten er tilknyttt eik. Gamle hule eiker er en av Norges fem utvalgte naturtyper. Her står det om hule eiker i Asker og Bærum og her fra Harvest.

Eikeli var husmannsplass under Grav gård. Kuene på Grav dro til seters på Gravsvollen. I folketellingen fra 1801 er det tre husmannsplasser. Hvilken som var Egelie er ikke godt å si. Husmannen lånte hus og jord av bonden på Grav i bytte mot å arbeide på gården når bonden trengte det. I våronna var det travelt for Eikelihusmannen, for da måtte han få korn og potet i jorda både hos Gravbonden og hos seg selv.

Husmannen på Egelie måtte kanskje hugge stein og brenne kalk også, for Grav hadde kalkovn i Liomåsen. Liomåsen betyr kalkovnåsen. Det gamle ordet for kalk var lim. Kalk ble brukt til å lime sammen stein til mur. I Bærum hadde mange gårder kalkovn. Det er derfor Bærum har en kalkovn i kommunevåpenet sitt. I folketellingen fra 1865 leser vi at det bor en husmann med jord, kone, to oppfostringsbarn, en tjenestepike og et barn Udsadt af Christiania Fattigvæsen på Ekeli.

Eiksmarka skole ligger på Eik sin mark, skogen og utmarka til Eik. Kuene fra Eik dro til seters i Bærumsmarka, kanskje der det kalles Eiksbakk. Fra 1670 hørte Eik til Bogstadgodset sammen med blant annet Fossumgårdene. Fossum kommer fra Fossimi, av foss og heim, altså gården ved fossen, øverst i elva Fåd fra Fådvannet. Nå heter elva Lysakerelva og vannet Bogstadvannet.
På Fossum var det jernverk fra 1788 til 1874, med hammer og masovn skole for verksungene.

I folketellingen fra 1801 leser vi at det bodde det 20 mennesker på Eeg. I folketellingen fra 1865 for Ek østre og Ek vestre finner vi en husmann uten jord og en leidlending. De første bæringene som utvandret til Amerika var fra Eik. I 1851 dro Tore Ingebretsen Eik og kona Hele Nilsdatter med fire unger. Uken etter var det 21 bæringer fra Eik, Østern, Dæli og Fossum og Isi som dro til Amerika.


Bilder: Eik - Quercus robur - fra  Deutschlands Flora in Abbildungen, 1796. Hammeren på Fossum, Georg Haas for Christian August Lorentzen, mellom 1792 og 1796.

tirsdag 5. april 2016

Bamse Brakar i Asker og Bærum

Bjørn betyr det brune dyret. Men du måtte ikke si bjørn, for det kunne lokke ham fram. Det var bedre å kalle ham Bamse Brakar,  Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben, Skogbonden eller et annet hedersnavn.

Likevel er det er mange steder i Asker og Bærum som har bjørn og bjønn i navnet. Ikke bare bjørnehiet i Hagahogget og Bjønnapalen, den bukta på Løkeneslandet hvor det kanskje ble jakta bjønn og den ble liggende pal. 

Skal tro om det har vært bjønn alle de stedene? Eller er det kanskje som med Bjørnegård som var gården til Bjørn, eller Bjarni? Kanskje det var funnet sportegn eller spor etter bjørn - en utgravd maurtue, blå bjørnebæsj eller klorrisp og bjørnebitt på trærne? Kanskje det var holmer og hauger som lignet på bjønn?  Eller kanskje det vokste dugelig med bjørnemose på myrene?

Polytrichum commune — Flora Batava — Volume v8.jpgDet var flere husmannsplasser med bjørn i navnet: Bjørndalen under Asker Prestegård, Bjørnsvik under Gyssestad i Bjørnsvika hvor Bjørnsvikbekken renner ut, Bjørnehølet under Yggeset og Bjørnerud under Guriby.

Bjønnestøkket er et jorde på Stein. Bjønneberget er en bergpynt på Øvre Vensås. Bjørndalen er en liten dal nordøst for Nordre Kjaglia. Gjennom dalen renner Bjørndalsbekken. 
På Haveråsen i Vestmarka ligger det et gjengrodd tjern som heter Bjønneputt. Bjønna er - eller var - en hytte på Haga. Bjørnen er en holme sør for Ostøya.

Det er flere myrer med bjørnenavn: Bjørnemyra ved Haslum som har gitt navn til Bjørnkollen og Bjørnemyrshaugen. Ved Bjørum er det også en Bjørnemyr. Syd for Eine ligger kølabånn Bjønnemyrsbånn, Bjønnemyra og Bjønnemyrsbekken. Fra Store og Lille Bjønnemyr på Kolsås kommer Bjønnemyrsbekken. Den renner ut i Glittredammen. På Gupu ligger Bjønnemyrsbekken og et jorde som heter Bjønnen. 
Kanskje noen vet om enda fler?

Bilde: Bjørn: Illustrations de La Ménagerie du Muséum National d'Histoire Naturelle, 1808. Bjørnemose: Flora Batava 1844. 

søndag 3. april 2016

Bjørnejakt!

I gamle dager var det bjønn i Asker og Bærum. Oppi Hagahogget er det et gammelt bjørnehi.  Her er det en fin turbeskrivelse.

På Løkeneslandet i Asker er det en bukt som heter Bjønnapalen. Bukta der bjønnen lå pal betyr det. Der var det nok en bjønn som ble felt.

I Vestmarka ble visst siste bamsen skutt i 1780. Det var Even Pålsen Tjennsli som skjøt den i Ramsås skog. To daler fikk han i skuddpremie.

På Danielsbråten - Kampen - bodde storjegeren Ole Nilsen Kampen. I 1814 skjøt han 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. Han skjøt også en bjørn i 1818 og en ulvegaupe i 1819. Da han døde i 1847 og det ble ryddet opp etter ham ble det funnet 88 bjørneskaller!

Sønnen til Ole, Jerpe-Hans, var også en dugelig jeger og skal ha skutt bjørn. Jerpe-Hans var med Bernhard Herre som kjentmann på i skauen. Bernhard Herre var en av de første fra Christiania som vandret og gikk på jakt i marka som turist, bare for moro skyld, uten å ha et arbeid å gjøre. Han skrev om Nordmarka og Krokskogen i En Jægers Erindringer som kom ut i 1849.

I 1845 kom Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt. Da var det rundt 3000 bjørner i Norge. Året etter at loven kom ble det felt 219 bjørner. Mellom 1850 og 1860 ble det skutt mellom 200 og 300 bjørn i året. Ordningen med skuddpremie varte fram til 1932 og i 1973 ble bjørnen totalfredet. Da var bamsefar nesten utryddet. Nå er det 150 bamser i Norge.

Bilde: Bjørnejakt, Johan Fredrik Eckersberg, før 1858.

lørdag 5. mars 2016

Billingstad og Nesøya, uler og is

Hva Billingstad betyr er det ingen som vet. Bilianstaðir var kanskje stedet til Bilian? Eller kanskje det kommer fra billing, et gammelt ord for tvilling? Billingstadgården setret på Haugsvollen i Vestmarka. Høksvollen sa folk før. Setra er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største: I 1774 var det kuer fra ni gårder der. Fra Asker var det Billingstad og Åstad.

Setertiden i Asker og Bærum begynte rundt Skoklefallsdagen 3. juni. Da var våronna slutt og folk og fe kunne dra til seters for å gjøre seg fete. I gjeter-skauen var det mye skummelt for en liten gjeterunge, både ulv og bjørn, tusser og troll. Og hulder, eller uler som folk i Asker og Bærum sa i gamle dager. Ulera hadde kurumpe under stakken og fine fete kuer med gull-knotter på horna. Hadde du huldreku manglet du aldri melk. På Haugsvollen var det en budeie som het Kaffi-Kari. En gang fikk hun nesten tak i en huldreku.


Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommer-dagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott. 

Nesøya er øya utenfor Nesgården. Fra 1300-tallet til 1663 vokste Nessøe Hoffuidtgaard seg rik og mektig og var sentrum i det store Nesøe goedtz, det største godset i hele det sønnenfjellske Norge med over 100 gårder og gårdsparter fra Høvik til Drammen. Her kan du lese mer om eierne og historien.


Utover 1800-tallet var det isdrift på Nesøya. Før folk fikk frysere og kjøleskap trengtes det is for å oppbevare mat om sommeren.

Fruene i Christiania fikk is fra Asker til is-skapene sine. Bryggerier, restauranter og fiskemarkeder i England og andre land - ja, helt til Middelhavet og Algerie og Tunis fikk is fra Asker.

Den første lasten med is fra Norge ble sendt til London i 1822. Isdriften fortsatte til rundt 1950, med topp i 1898 med 500 000 tonn. På den tiden var Norge verdens største iseksportør.


Isdriften i Asker begynte i 1852. I 1875 var det 48 ishus i Asker som eksporterte 40.000 tonn is! Steder med kald vinter, rent godt vann i små dammer nær kysten og billig arbeidskraft - sånn som Asker - kunne tjene gode penger i å selge is. Nesøytjernet var spesielt fint, og Nesøya var Askers største iseksportør.

Isskjæringa begynte etter jul. Da var isen tykk og fin, den måtte være minst 12 tommer, men gjerne 24 tommer. Det kunne være 200 mann og 40 hester som jobbet med isskjæring på Nesøya. Isen ble saget ut i blokker på opp til 60 x 60 cm. Det var tungt arbeid å være isskjærer, men verre for han som holdt i andre enden av saga, som folk sa. Isblokkene ble fraktet med hest eller på renner til Kalkbukta, Tobakkshølet og Hestsund. Der ble de lastet på skip eller eller lagret i ishus med tykke lag sagflis til isolering til sommeren. Et av ishusene het Helvede.

Isen må være fri for tobakksaus, thi den skal selges til lorder i England, het det, og være så klar at dronning Victoria i England kunne lese avisen The Times gjennom den. Derfor var det forbudt å spytte snus og skrå på isen. Her kan du lese mer om isskjæringa på Nesøya.

Bilder: Huldra, Th. Kittelsen 1891-92. Isskjæring på Smedstaddammen, Anders Beer Wilse, 1912.  

lørdag 27. februar 2016

Nissegraut

Den viktigste grauten i gamle dager var kanskje den som som ble servert under tuntreet eller på låven hver torsdag og på julekvelden - grøtofferet til til forfaren i haugen, rudkallen, gadrvorden, godbonden - til nissen på låven, han som passet på gård og grunn og dyr i fjøs og stall. Fikk han ikke grauten sin kunne det gå galt, sånn som på Ramstad.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
"Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua."


På låvinn med graut åt nisså, fra Nordmør
Det va ei vekje så skull ga på låvinn med graut åt nisså. Så tøkt 'å grauten va så god, å så åt 'å 'n opp. Åre ette att kom vekjå att med graut. Da tok 'n 'å, å dansa 'å i hel. Å mea song 'n:

Dompen å du, å dompen å du,
Å no ska vi dans, å no ska vi snu,
for du åt opp rømmegrauten i fjor.
Dompen å du, å dompen
Domp, dompe, dompedomp domp
Domp, domp, domp.
For du åt opp rømmegrauten
For dompedulla du, å dompen.

Bilde: Nisen og katten, Th. Kittelsen 1887.
På låvinn med graut åt nisså, Segner – Gåter – Folketru Frå Nordmør, Edvard Langset.

søndag 21. februar 2016

En elling fra Bærum

File:The birds of America (Pl. 478) (8594230845).jpgGikkori gakkori
Arra barra dindo
Då bissi beisi
Sia sia sindo
Sibbe dori sari
Sibbe dori sei 
Sibbe dori akka bakka 
Nei ma sa!

Denne ellingen lærte vi Randi. Hun er over 80 år og har bodd i Bærum hele livet. Hun husker godt ellingen fra hun var liten, og mente den kanskje kunne komme fra Finland.

Lurer du på hvorfor det er en smålom på bildet? I Finnmark er det et vann som heter Gakorivann på norsk, Gáhkkorjávri på samisk og Kaakkurijärvi på kvensk. Gáhkkor eller gákkur er smålom på samisk. Kvenene kaller den kakkuri. Og kvener er finner som har utvandret til Norge. Skulle være morsomt å vite noe mer om den ellingen. Er det noen som vet noe, tro?

Lommen er forresten en raring, med beina nesten utpå halen. Det er fra den gangen Vårherre skapte den og den fløy i vei før den var ferdig. Vårherre kastet føttene etter den, men så traff de altfor langt bak. Lom kommer av norrønt Lómr, en som klynker eller klynking. Kanskje lommen klynker så sårt på grunn av det med føttene?

Bilde: John James Audubon, The Birds of America, from Drawings made in the United States and their Territories, 1844.