Skui kommer kanskje skandini eller skand som betyr kant og vin som betyr beitemark. Kanskje var det fangstboplass på Skui for 6000 år siden!I 1801-folketellingen står det Skuj. Gården var delt Søndre og Nordre Skui og Øvre og Nedre Sand og husmannsplassene Tysland, Jammerdal og Sagbakken. I 1865 var det mange småbruk og plasser.
Skui setret på Stovivollen eller Ståvisetra i Vestmarka sammen med Ståvi, Kveise, og Butterud. Setra er en av de aller eldste bevarte setrene i Norge.
Skui hadde skog på Risfjellet i Vestmarka. Før gikk veien til skogs opp Risfjellkastet. Det var der Peder Olsen Ringeneie drepte kona si i 1846. Historien står her. Risfjellkastet var så bratt at det var umulig å komme fram med hest og slede, så tømmeret ble kastet utfor åsen og fraktet videre fra bunnen av lia. Det var mange slike tømmerkast i Vestmarka.
Røverne på Jaren, fra Bærum
Mellom Gotland og Risfjellkastet ligger en liten ås som kalles ”Røverkolåsen.” For noen hundre år siden skal det ha holdt til en del røvere der, sju store fordypninger i jorden skal ennå vise hvor de hadde jordhyttene sine. Mannen som eide hele Jaren på denne tiden, bodde i et lite hus, som bare hadde et lite blyvindu.
Da de holdt på å stelle til bryllup for datteren, kom røverne og tok både henne og bryllupsmaten med seg. Men de tok for mye av ølet samtidig, og derfor ble de fulle. En av dem ble liggende borti Skuikleivene. Da folk kom og fant denne ene røveren, ble han truet til å si hvor de andre var, og så ble de fanget alle sammen.
På Isi var det ulvestue. Hvordan en ulvestue virker kan du lese om i Asbjørnsen og Moe sitt eventyr "Han far sjøl i stua, der det både er en rev og en ulv og en bamse og ei gammal kjerring - ikke ulik Karine Mosedotten - som havner i ulvestua. Det var mye ulv i Bærum for 200 år siden. ”Ulvene ofte tute i flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse” skrev sogneprest Neumann i 1817. Ofte kom skrubben helt innpå gårder og husmannsplasser og åt opp gårdshunder. Om vinteren løp den på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver på jordene på Ringi.
På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar - lever - kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Før sa folk i Bærum Lævre. På 1800-tallet var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. Levre setret på Avtjerna sammen med Belset, Berger, Bryn, Kolsberg og Løken. Gården hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.
Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Asker og Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor Bærum har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet. Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Levre leverte kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk utover på 1800-tallet. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger. Mer om kalkbrenning i Asker og Bærum kan du lese her.
Bilder: Ulvestua på Isi, tegnet av M. Brochmann. Kolsås og Levre 1910. Fotograf John Bernhard Rekstad.