Arnestad, Heggedal, svovel og pudrett

Arnestad - Arnastaðir - er stedet til arne, en av Askers mange -stadgårder, kanskje ryddet i vikingtiden av en mann som het Arne. På Arnestad var det saltkokeri for flere gårder. I 1766 ble gården delt i Øvre og Nedre. Husmannsplasser og strandsitterplasser var Tjuvholmen, visstnok tidligere rettersted, Arnestradstranda, Tugthuset, Kleiva, Marka, Hagabukta og Delebukta.

I Delebukta bodde Gulbrand Madsen - også kalt Møkka-Madsen - og kona Karen Kristensendatter, visstnok i hvert sitt hus. For Møkka-Madsen fraktet pudrett. Fra 1855 til 1865, helt til han var 86 år gammel fraktet han møkk fra utedoer i Kristiania til Askerlandet med båten sin. For pudretten var fin-fin gjødsel for bringebær og andre herligheter fra Askers hagebruk.

Arnestad skole ligger på Øvres Arnestad. Der bodde Ole Jensen som drev skipsverft fra 1823. Han giftet bort datteren Henriette til skipsfører og skipstømmermann Martin Chr. Johannessen som drev både gården og verftet. På Arnestadholmen ble det bygget jakter til 1907 og her ble Roald Amundsens polarskute Maud bygd i 1917. Sønnene til Ole, Hagbart - kalt Hågen - og Hjalmar, drev med isskjæring i Arnestaddammen som er borte nå. De anla også Stordammen og Hjalmardammen. Isen lagret de i binger på Storerabben og Lillerabben.

I tillegg til vannene var det 25 kunstige isammer i Asker. 16 av dem var i Vollen-Bjerkås-området. Det  ble skipet ut store mengder is fra 1850-årene og fram til 1920-tallet. Isskjæringa begynte gjerne i februar. Da sto det karer på isen på Stordammen og Hjalmardammen med 2 meter lange issager med tenner på 6 -7 cm og skar ut isblokker på opp til 170 kg.  Rundt år 1900 kunne en isskjærer tjene 4-5 kroner dagen. Her er en film fra NRK om isskjæring.

Heggedal har navn etter elva hvor det vokser heggetrær - Hegga, Skitthegga - som renner fra Heggsjø i Kjekstadmarka til Gjellumvannet. I Heggedal ligger Heggedal hovedgård. På slutten av 1700-tallet bodde major Christian Cornelius Hagemann, sjefen for Det Askerske infanteriecompagnie på gården. Majoren likte å holde fine selskaper, men hadde lite penger og fire døtre som ikke var særlig pene og som han ikke fikk giftet bort. Det er vel derfor han fortsatt romsterer rundt på loftet, og sukker tungt.

Tidlig på 1800-tallet var det amtmannen i Akershus som eide gården, i bondeeie fra 1844. Gården hadde del i saltkokeriet på Arnestad og sag, mølle og stampe i Grodalselva. Fra 1852 ble det skåret is på Gjellumvannet.

I 1874 kom jernbanen og Kristiania Tændstikfabrikk til Heggedal. Det første året hadde fabrikken 15 fyrstikkmaskiner og 69 fast ansatte. 28 av dem var barn under 15 år. I tillegg jobbet 150 personer med å lime fyrstikkesker hjemme. I 1875 arbeidet det 1273 mennesker på 18 fyrstikkfabrikker i Norge. 463 var  under 15 år, altså over 1/3 av de ansatte. Fem år senere var det over 40 % barnearbeidere.

I Folketellingen for Asker prestegjeld fra 1875 finner vi mange fyrstikkarbeidere.  Her er Torvald Olsen på 6 år fra Edsberg som Arbejder ved Tændstikfabrikket sammen med  far Ole Hansen,  mor Heline Pedersdatter, brødrene Martin på 18, Anton på 13, Johan på 11, Olaus på 9 og søster Johanne Olsdatter på 16 år. Småsøstrene Hilda på 4 og Milla på 1 var kanskje med på fabrikken de også. Her er Loise Andreasdatter på 7 år som Limer Tændstikæsker sammen med broren sin, Karl Andreasen på 10 år. Arbeidsdagen for fyrstikkarbeiderne var 12-14 timer, fra kl. 6 om morgenen. Lønna kunne være 3-6 kroner i uka. For å greie 6 kroner måtte du pakke 14.400 esker med 50 fyrstikker i hver eske - 720.000 fyrstikker i uka!

Stikkene ble laget av osp, dyppet i svovel og en dråpe hvitt fosfor. Fosfor er giftig og mange arbeidere fikk magesmerter, slapphet, kvalme og i verste fall fosfornekrose. Verst var det for karene som jobbet i fosfordampen i dypperiet. 

Fosforforgiftning, eller nekrose, kan gå ned i kjevebeinet gjennom hølet i ei tann. Da blir kjevebeinet sjukt og dør. Det kommer byller både inni munnen og uttapå kinnet, og tenna løsner og faller ut. Hvis ikke det sjuke kjevebeinet blir hugget vekk, blir det bare verre og verre. Til slutt kan man dø.
De som har ei dårlig tann, blir bedt om å møte hos legen dagen etter for å trekke. Det gjør veldig vondt, for legen kaster ikke bort bedøvelse på bagateller som det! Det er verre å miste lønna, tenker jentene, selv om det blir vanskelig å smile pent etterpå. Fra Kvinner i fagbevegelsen. 

Fra 1876 hadde Tændstikfabrikken skole på Heggedal Hovedgård, men da fabrikken brant i 1895, overtok kommunen i 1898 ansvaret for almueskolen. I 1906 ble Heggedal skole bygget på Nedre Gjellum hvor den ligger nå. Kristiania Tændstikfabrik brant ned natt til 10. desember 1895 og ble ikke bygget opp igjen. Det var kanskje like greit. Men det kom mye annen industri i Heggedal på slutten av 1800-tallet. Det kan du lese om her. Og her er en film om fyrstikkarbeiderne på NRK. Her og her står det om fyrstikkpikene og Norges første streik i Kristiania i 1889.  

Bilder: "Polarskipet Maud i Vollen i Asker, legger seg til ro etter stabelavløpet, juni 1917", digitalt.museum. Fyrstikkeske fra Kristiania Fyrstikkfabrikk. Ruiner efter Heggedal fyrstikkfabrikk, fra boken "Asker" av Halvard Torgersen, Grøndahl Kristiania, 1917, herfra. 

Bondi og Vollen, ved vann

Bondi  kommer fra buandi og vin, 
beitemark hvor noen bor. Det er visst tolv sånne beitemark-gårder som slutter på vin i Asker. På Bondi bodde det kanskje folk allerede i bronsealderen. Den gamle oldtidsveien til Røyken gikk gjennom gården. Ved veien er det tolv gravrøyser fra bronsealderen og jernalderen.
Før sa folk Bønni. I 1826 ble gården delt i nordre og søndre Bondi. Skolen ligger på Søndre. I 1826 hadde gården 2 hester, 7 kuer, 7 sauer og 4 hsmanns-plasser: Høva, Vomma, Bondibrua og Bondigrinda. Gården hadde kvern, sag og stampe og drev med isskjæring i Bondi-vann. I 1883 startet Kapsjærn, 
Christiania Kapselfabrikk produksjon av flaskekapsler på gården.

Montesorriskolen ligger i Vollen, Naustvollen eller Vøllen som folk sa før. En voll er en gresslette og naust er båthus. Naustvollen var et småbruk under Nordre Gisle gård.  Gisle kommer av Gisl og vin gislvin betyr visst beitemark med mye sol. På Gisle har det bodd folk lenge. Det er det funnet 21 gravhauger og 12 gravrøyser der!
Vollen kan ha vært samlingssted for leidangen som vi skrev om i elle melle. I Sjøvollbukta like nord for Vollen er det gravd ut et frakteskip fra 1200-tallet.
I Naustvollen var det saltkokeri for Gisle og flere andre gårder. Fra 1699 til 1804 var det havn for Dikemark jernverk. Fra 1819 var Vollen et travelt lite tettsted med gjestgiveri og brennevinshandel. Her bodde fiskere, skipsbyggere, sjømenn og fraktemenn på jakter og slupper som fraktet is og kalk, granitt, sagflis, sand, trelast og kis. Her og her kan du lese mer om Vollen.

Bilder: Christiania Kapselfabrikk, foto Narve Skarpmoen. Slupp via prosjekt.runeberg.

Hagaløkka og Rønningen, kalk og kår

Hagaløkka og Rønningen skoler som har fått navn etter hver sin plass? gård. Navnet Hagaløkken kan komme av havnehage eller beitemark for hest og løkke som er et jordstykke - kanskje Hagaløkka er jordet ved havnehagen? Rønningen ble skilt ut fra Søndre Borgen i 1926. Rønningen kommer fra rydning, altså en rydningsgård. Begge skolene ligger på den eldgamle Borgen gård. Der er det funnet 11 gravhauger. Det gamle navnet var Byrgin - det kan komme fra berg eller fra byrghi som er innhegnet sted og -vin som er beitemark. Før sa Askerfolk gjerne Børjen. I middelalderen ble gården delt i Nordre og Søndre Borgen.

Hagaløkka skole ligger på Nordre Borgen. Rønningen ligger på Søndre Borgen. Utenfor Rønningen er det en stor kalkstein og på gården er det rester av en kalkovn. I 1601 leverte Torstein Borgen 26 ½ tonn kalk til Akershus festning. Helt fra middelalderen fram til slutten av 1800-tallet ble det brutt kalkstein og brent kalk på mange gårder i Asker og Bærum.
Her og her og her står det om kalkbrenning på Søstrene på Værket 1814-bloggen vår. Og her er Kjell H. Kittelsens bok Brent kalk: 900 år med kalkbrenning i Asker og Bærum. 

Hagaløkka var skilt ut fra Fusdalgården. I folketellingen fra 1865 kan vi se at såkornet - utsæden -  på Hagaløkka var 1/8 tønne hvete, 6/8 bygg, 3 havre, 1/8 tønne erter og 4 tønner settepotet. Det var 2 hester, 4 kuer, 8 sauer og 1 gris på gården. Det bodde en gårdbruker med kone, fire barn og en gammel bestemor - Mandens Moder, Livørekone på 80 år der.





En livørekone var en "pensjonert bondekone". Når husbonden og kona hans ble for gamle til å greie gårdsarbeidet, overtok eldste sønnen gården. Det  var vanlig å lage en føderådskontrakt mellom sønnen og de gamle foreldrene. Foreldrene fikk rett til å bo på gården så lenge de levde, også hvis gården skiftet eier. De hadde ofte et eget lite hus på gården, en kårstue, de fikk mat, brensel og andre husfornødenheter. Livørefolkene ble også kalt kårfolk - kårkall og kårkjerring. 
De gamle hjalp til på gården så godt de kunne. Barna på Hagaløkka syntes nok det var fint å ha bestemor så nær, for bestemor kunne lære bort strikking, synge salmer og sanger, fortelle eventyr og historier fra gamle dager og mye annet.

Bilder: Kalksteinen på Rønningen har vi tatt selv. Hardangerinteriør med jente som strikker malte Adolf Tidemand i 1847.

Jansløkka og Hvalstad, en kunstner og en skatt

Jansløkka skole ligger på Jansløkken, jordet til Jan. Kanskje Jan var husmann på prestegården. Det var ihvertfall prestegården som eide jordet til Jan. Jansløkka er Askers eldste skole. Nå er det skolemuseum i den gamle skolebygningen fra 1844. Skolemuseet sier at den ble tatt i bruk 16. januar, og var da en to-delt skole med 37 elever i småskolen, og like mange i storskolen. Barna møtte fram hver sin dag 2 ganger i uka. De store elevene fikk første dagen.
Skolens første lærer var Martin Wettre. Han flyttet inn i 1. etasje ved siden av skolestua.  Låve, fjøs, stall, stabbur og bryggerhus fantes ved skolebygningen. 

Det ser ut som en gård på Jansløkka enda, med mange småhus og den store nye låven, jordene rundt og alle askekallene som sogneprest Vogelius fikk plantet mellom 1752 og 1780. En hel allé av styvinger er det langs Kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. Noen er nesten 250 år gamle. Det er visst en skatt i en av gravhaugene ved skolen. Kanskje det er Prinsehaugen, der hvor sogneprest Neumann skålte med kronprins Karl Johan i 1815?

Skattegraving på Røyrin Det var en kveld på 1830-tallet at presten på Røyrin satte gårdsfolkene sine i gang med å grave i en av haugene for å lete etter skatten. Plutselig så de et merkelig lys over prestegården, det så nesten ut som den sto i brann! De løp til prestegården for å slukke, men der var alt i orden. De fortsatte å grave - men da så de det samme underlige lyset over presttegården. Etter det var det ingen som turte å grave mer og det ble bestemt at gravhaugene skulle få ligge i fred.

Jeg vet ikke om ungene på Hvalstad gikk på omgangsskole eller på Jansløkka. Fra 1848 gikk de kanskje på Vogellund, Askers nest eldste skole oppkalt etter sogneprest Vogelius - i Det gule huset på Holmen hvor det er kunst nå.

Hvalstad - Hvalsstaðir -  ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kan komme fra hval eller kval som betyr en høyderygg, eller kanskje det betyr Vale sitt sted. I 1826 var det 3 hester, 8 kuer og 8 sauer på gården og to husmannsplasser, Bekken og Kornbråten. I 1858 kjøpte Andreas Olsen Bekken. Han var møbelsnekker og lærer. I 1862 fikk han en sønn som het Otto. Otto vokste opp på Øvre Hvalstad, ble møbelsnekker og utdannet seg til lærer ved Asker seminarium. Men han ville heller bli kunstner.

Otto flyttet tilbake til Asker sammen med Mathilde Georgine, Tilla. De var blitt hemmelig forlovet da Tilla var 16 år gammel og Otto var tegnelæreren hennes i Tønsberg. I "Kunstnerdalen" bodde også Hulda og Arne Garborg, Rasmus Løland, Kristofer Uppdal og flere andre i Askerkretsen. Otto malte og tegnet ofte Asker-motiver. Bøkene hans, for eksempel Ola Enfoldig, Ola Mangfoldig og Odelsgutt og legdegutt forteller mye om Asker og gamle dager.

Trøstevers fra Ola Enfoldig
Puh, puh, puh, san!
Og mølleren han mol,
og toppen han gol;
læg paa en lammelort
imorra er det attegrodd!
Puh, puh, puh!

 For utsmykningen av Asker kirke fikk Otto Kongens fortjenstemedalje i gull. Tilla etablerte Asker husflidslag og Asker bondekvinnelag. Hjemmet deres er nå Asker museum. 
Bilder: Eget. Asker kirke og prestegård med skolen bak. Prinsehaugen, Otto Valstad 1938. På digitalt.museum kan du se flere Otto Valstad-bilder.

Solberg og Hofstad, skole og hov

Nå har vi vært på Solberg og Hofstad skole også. Jammen er det hyggelig å være på turne i Asker!

Solberg kommer fra Solbergar – bergene nord for gården som sola skinner på. Solbergar ble kanskje ryddet i yngre jernalder. Det er en gammel gravhaug på gården og det er funnet et gammelt sverd.

Hofstad - Hofstaðir - ble også ryddet i jernalderen, På Hofstadir var det kanskje hov, et kultsted hvor folk ofret og blotet til vikinggudene, Tor med hammeren, Odin den enøyde og Frøy som sørget for vekst og fruktbarhet. Hoff og hov kommer fra samme ord. Det var bare de mektigste som hadde hov på gården sin. Det er tre gravhauger og to eldgamle veier på Hofstaðir. Og Askers eldste eiketrær.

På 1800-tallet var Hofstad delt i Hofstad og Nedre Hofstad. Solberg var delt i Vestre, Mellom og Østre Solberg og Badstua. På den tiden sa folk Solbær. Solberg skole var en av de første faste skolestuene i Asker, åpnet i 1864. Før det hadde det vært halvfast skole - rodestue - på Solberg.

I 1864  var det 27 ukers obligatorisk skole og 13 uker frivillig undervisning. Den første læreren på Solberg var Hans Haagensen Hellerud.




Fra Solberg skoles hjemmeside:
Mangel på mat og skotøy var ofte grunnen til at elever var borte fra skolen. Når det var grunnen, ble fattigstyret koblet inn. Foreldrene kunne trues med mulkt (bot), subsidiært fengsel, hvis barna var borte uten gyldig grunn. Ofte kunne elevene bli sittende våte hele dagen etter å ha vasset i dyp snø på vei til skolen. Skoleveien var ikke alltid trygg. Vi vet at det er blitt skutt gaupe to ganger i 1891 ved skoleveien.

Bildene er fra en ABC fra 1842, Forsøg til en hensigtsmæssig Barnets første Bog. Da måtte ungene lære både gotiske og latinske bokstaver.

Faaret

Faaret eller Sauen er ogsaa et meget nyttigt

Dyr for os. Det har Uld til Bedækning og er sort

eller hvidt af Farve. Hannen, som kaldes Vedder,

er to, krumme, ringede Horn paa Hovedet.Det er

et fromt men frygtsomt Dyr. Man klipper Ulden af

det to Gange om Aaret; af denne strikker din Moder

Strømper til dig, og Væveren forfærdiger deraf dine

Klæder. Kjødet, Skindet og Hornene af Sauen bru-

ge vi paa samme Maade, som det af Koen. 

Bilder: Fra Forsøg til en hensigtsmæssig Barnets første Bog, fra De umistelige Bøger, 

Høgskolen i Vestfold. 

Vettre og Blakstad, husmannsfolk og Gudolf Smørtik

I dag har vi vært på Blakstad og Vettre. Der var det jammen flinke og greie kulturverter! Både Blakstad og Vettre er gamle gårder. Blakstad - Blakkastaðir - kommer av stad som betyr sted og Blakki som er et navn - altså Blakki sitt sted eller gården til Blakki. Det var kanskje Blakki som ryddet Blakstadgården, på 400-tallet, eller i vikingtiden. Vettre - eller Wætteren -  kommer av vatr som betyr vann og vin som betyr beitemark eller eng - altså beitemarka ved sjøen eller gården ved sjøen. Vin-gårdene ble ryddet en gang i eldre jernalder. I Asker er det rundt 12 vin-gårder og 16 staðirgårder. 

På 1800-tallet var to Blakstadgårder - Øvre (Søndre) Blakstad og Nordre (Nedre) Blakstad. Det var fire Vettregårder: Søndre, Vestre, Nordre og Østre. Blakstad hadde både sag, mølle og vadmelsstampe i elva, kalkovn, de eide en fjerdedel av et saltkokeri i Leangen og var den første gården i Asker som begynte med isskjæring i 1852. Det er fortsatt gårdsdrift på Blakstad og Vettre. Bildet er fra Søndre Vettre. Der er det noen flotte store gamle askestyvinger!

Både Vettre- og Blakstad hadde husmannsplasser.
En husmannsplass var en liten gård som lå på en stor gård. Store gårder kunne ha 15-20 plasser. Små gårder kunne ha 2-3, eller ingen. Husmannen som bodde på plassen leide hus og jord på gården til en bonde. Husleia var arbeid, både husmannen og familien hans hadde pliktarbeid hos bonden. Og når pliktarbeidet var gjort måtte familien arbeide på husmannsplassen. Det var et slit å skaffe nok mat til folk og dyr. Ofte måtte kua spise kvist og blader. Og folk måtte spise barkebrød og måsagraut.

Det var også husmannsplasser uten jord. Der bodde gjerne håndverkere - skreddere, smeder, skomakere - eller folk som arbeidet på jernverk, møller og sagbruk. De betalte avgift til bonden for å få bo på plassen. I Asker var det strandsittere - husmenn som bodde ved sjøen og var sjømenn, fraktemenn eller fiskere.

I folketellingen fra 1865 kan vi lese at det bodde 57 mennesker på Øvre Blakstad. Det var husbonden sjøl med kone og seks barn, to Tjenestedrenger, fire Tjenestepiger, en Visergut og et Lægdslem, tilsammen 16 personer. Utsæden - såkorn og settepotet var 1 tønne hvete, 1  rug, 2 1/2 bygg, 9 tønner havre, 1 tønne erter og 50 tønner settepotet, 5 hester, 17 kuer, 12 sauer og 4 griser.
Det var tre husmannsplasser med jord: Kodalen hvor det bodde en familie på fem, Ejdbraaten hvor det bodde sju og Nordal hvor det bodde en far, en mor og 6 skrikerunger, nesten som i eventyret om Pannekaka. De hadde 3/8 tønne bygg, 1 tønne havre, 3/4 2 potet, 1 ku og 4 sauer - ikke mye å leve av.
Det var også tre husmannsplasser uten jord: På Braaten bodde det fem personer. Far i huset var sagmester. De hadde 4 tønner potet. På Labraaten bodde det en Skrædder med lejet Jord og en Arbejdsmand med familier, tilsammen 10 personer. De hadde 1/8 tønne såkorn av bygg og 4 tønner settepotet, 1 ku og 2 sauer. På Tangen bodde det seks. Far i huset var Fragtemand med lejet Jord, en gris og en tønne settepotet.

I 1801 var det 39 411 husmenn i Norge. Da bodde rundt 30 % av Norges befolkning på husmannsplasser. Flest husmenn var det i 1855, da var det 65 060 husmenn med jord. Etter det ble det færre husmenn. Da utvandret mange til Amerika eller flyttet til byen for å jobbe på fabrikk. I 1928 ble det slutt på hele husmannsvesenet.

På Blakstad bodde forresten Askers første kjendis - Gudolv av Blakkastadir, også kalt Gudolv Blakk og Gudolv Smørtik, på Blakstad. Han var sysselmann i Asker, Lier, Røyken og Hurum. Gudolv sloss mot birkebeinerne på baglernes og ribbungenes side. I Håkon Håkonssons saga står det: Gudolv hadde gjort meget ugagn der i bygden, den tid han var med ribbungene. Utrygg het en bonde, som han hadde banket stygt og tat en god hest fra. Utrygg hadde to sønner, som het Aasulv og Gudleik. De fik en flok mænd og fór mot Gudolv. De tok stiger og satte ved kirken, hug taket ned over ham og løp ind og dræpte ham. Faa sørget over Gudolvs død for hans uretvishets skyld. Gudolv Smørtik døde i 1226. Her kan du lese mer om ham.

Bilder: Søstrene på tur til Søndre Vettre. Tittelfrise til Haakon Haakonsons saga, Gerhard Munthe.

Billingstad og Nesøya, uler og is

Hva Billingstad betyr er det ingen som vet. Bilianstaðir var kanskje stedet til Bilian? Eller kanskje det kommer fra billing, et gammelt ord for tvilling? Billingstadgården setret på Haugsvollen i Vestmarka. Høksvollen sa folk før. Setra er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største: I 1774 var det kuer fra ni gårder der. Fra Asker var det Billingstad og Åstad.

Setertiden i Asker og Bærum begynte rundt Skoklefallsdagen 3. juni. Da var våronna slutt og folk og fe kunne dra til seters for å gjøre seg fete. I gjeter-skauen var det mye skummelt for en liten gjeterunge, både ulv og bjørn, tusser og troll. Og hulder, eller uler som folk i Asker og Bærum sa i gamle dager. Ulera hadde kurumpe under stakken og fine fete kuer med gull-knotter på horna. Hadde du huldreku manglet du aldri melk. På Haugsvollen var det en budeie som het Kaffi-Kari. En gang fikk hun nesten tak i en huldreku.


Kaffi-Kari og huldrekua

På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommer-dagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott. 

Nesøya er øya utenfor Nesgården. Fra 1300-tallet til 1663 vokste Nessøe Hoffuidtgaard seg rik og mektig og var sentrum i det store Nesøe goedtz, det største godset i hele det sønnenfjellske Norge med over 100 gårder og gårdsparter fra Høvik til Drammen. Her kan du lese mer om eierne og historien.

Utover 1800-tallet var det isdrift på Nesøya. Før folk fikk frysere og kjøleskap trengtes det is for å oppbevare mat om sommeren.

Fruene i Christiania fikk is fra Asker til is-skapene sine. Bryggerier, restauranter og fiskemarkeder i England og andre land - ja, helt til Middelhavet og Algerie og Tunis fikk is fra Asker.

Den første lasten med is fra Norge ble sendt til London i 1822. Isdriften fortsatte til rundt 1950, med topp i 1898 med 500 000 tonn. På den tiden var Norge verdens største iseksportør.


Isdriften i Asker begynte i 1852. I 1875 var det 48 ishus i Asker som eksporterte 40.000 tonn is! Steder med kald vinter, rent godt vann i små dammer nær kysten og billig arbeidskraft - sånn som Asker - kunne tjene gode penger i å selge is. Nesøytjernet var spesielt fint, og Nesøya var Askers største iseksportør.

Isskjæringa begynte etter jul. Da var isen tykk og fin, den måtte være minst 12 tommer, men gjerne 24 tommer. Det kunne være 200 mann og 40 hester som jobbet med isskjæring på Nesøya. Isen ble saget ut i blokker på opp til 60 x 60 cm. Det var tungt arbeid å være isskjærer, men verre for han som holdt i andre enden av saga, som folk sa. Isblokkene ble fraktet med hest eller på renner til Kalkbukta, Tobakkshølet og Hestsund. Der ble de lastet på skip eller eller lagret i ishus med tykke lag sagflis til isolering til sommeren. Et av ishusene het Helvede.

Isen må være fri for tobakksaus, thi den skal selges til lorder i England, het det, og være så klar at dronning Victoria i England kunne lese avisen The Times gjennom den. Derfor var det forbudt å spytte snus og skrå på isen. Her kan du lese mer om isskjæringa på Nesøya.

Bilder: Huldra, Th. Kittelsen 1891-92. Isskjæring på Smedstaddammen, Anders Beer Wilse, 1912.  

Drengsrud og Vardåsen, kjemper og varder

I går var vi i førsteklasse på Vardåsen og Drengsrud. Da fikk vi jammen gått litt på Gamle Drammensvei, eller Kongeveien eller Sølvveien eller postveien som gikk fra Christiania, gjennom Bærum, over Nes bru, forbi Ravnsborg skysstasjon, gjennom Asker, forbi Drengsrud, over Gjellebekk og Lier til Drammen og så videre til sølvgruva på Kongsberg. Før var veien sølete og humpete og smal. Nå er den fin og flat og har asfalt og ligner ikke mye på den veien som ble laget i 1665!

Drengsrud betyr gården til Dreng. Rud kommer fra rydning, rydningsgård. Dreng betyr en ung og modig mann og var et vanlig navn i gamle dager. Det var nok en som het Dreng som først ryddet gård på Drengsrud.

Å rydde en gård i gamle dager var en svær jobb: Du måtte hugge trær og busker, få stein og røtter ut av jorda, pløye, bygge hus til folk og dyr, med bare øks, hakke og ard.

Men Dreng var sterk. Drengsrudkjempa ble han kalt, for han kunne løfte digre kampesteiner like lett som småstein. På Skaugum bodde det en gretten gubbe som het Tåbe Skauom. Tåbe og Dreng kranglet mye om hvor grensen gikk mellom gårdene. Så fant de på at Dreng skulle kaste noen digre steiner over mot Skaugum. Den steinen som datt ned lengst unna Drengsrud skulle være grensen mellom gårdene. Noen sier at grensesteinen  ligger ved Tåbemyr og at Tåbe Skouom druknet i den myra. Kanskje det er han som spøker der?

Fra Drengsrud kan du se rett over på Hagahogget, Askers høyeste topp, 459 meter over havet. Nesten på toppen er det et gammelt bjørnehi i en hule, men heldigvis ingen bjørn. Vardåsen, åsen med varden, er bare 349 meter over havet. Men den er godt synlig fra alle kanter. Det var nok derfor det var vardebål der i gamle dager. Når bålet brant og ilden lyste fra topp til topp var det signal om at det kom fiender, kanskje med båt inn fjorden. Da matte mannfolka ta med seg våpen og dra i krigen - sånn som på tegningen under. 

Vardebål kalles også bune, brannvarde, vedvarde, ildvarde, vete, viti eller våttå. Helt fra eldre jernalder var det varslingsbål på toppene. Varden på Nesodden, Vettakollen, Varingskollen, Brannfjell, Håøya, Kolsås, Vardåsen i Røyken og Vardåsen i Lier er gamle vardebåltopper.  

På 900-tallet var vardebålene en del av leidangen langs kysten. Ellingen Elle melle deg fortelle handler visstnok om det. I Gulatingsloven står det at hvis vardevakten sovnet og fienden kom uten at ilden var tent, da ble vardevakten lyst fredløs. Det var folk rundt på gårdene som hadde jobben med å holde vardevakt, sørge for ved, bygge, tenne og passe bålene. I 1676 måtte seks bønder i Asker betale bot fordi de hadde sendt kvinnfolk til å holde utkikk!

Da svenskene truet landet på 1600-tallet, ble det bålsystemet utvidet mot svenskegrensa og innover i landet. Det brant varselbål på toppene da Karl 12. kom i 1716. I 1779 var det skogbrann på Vardåsen. Da ble brannvarden flyttet til Skaugumsåsen for der var det mer ved. Det var der ilden brant i 1814.

Bilder: Trollgubben har Th. Kittelsen tegnet til eventyret om Askeladden som stjal sølvendene til trollet. Bålvardene på toppene som varsler om fiendtlige skip er et tresnitt i Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555. Her står det mer om vardebål.