Løragrisen - folkevise fra Bærum

En folkevise fra Bærum - det er vel knapt til å tro!

Det var Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling fra Bærum. Han skrev ned noen vers i 1852 og noen i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som riktig vet. Visa er også skrevet ned i Telemark og Setesdal, men Bærums-versjonen ser ut til å være den eldste. Her er flere versjoner.
Noen kaller grisen og visa Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris.

Vi Søstrene lærte den av en gammel Bærumslærer for mange år siden. Hun sang Løragris, så da har vi fortsatt med det. Under her står Bærums-versene om Løragrisen. Og her finner du noter.


Løragris fra 1852
Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken
Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.
-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan
Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang
Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort
Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet
Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

Vers fra 1882
Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,
Som største Prestens Stue, ja Stue
-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,
Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,
Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter
Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster
Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegning: Th. Kittelsen fra eventyret Grisen og Levemåten hans. 

Skui på kanten og Levre kjempelever

Skui kommer kanskje skandini eller skand som betyr kant og vin som betyr beitemark. Kanskje var det fangstboplass på Skui for 6000 år siden!

I 1801-folketellingen står det Skuj. Gården var delt Søndre og Nordre Skui og Øvre og Nedre Sand og husmannsplassene Tysland, Jammerdal og Sagbakken. I 1865 var det mange småbruk og plasser.

Skui setret på Stovivollen eller Ståvisetra i Vestmarka sammen med Ståvi, Kveise, og Butterud. Setra er en av de aller eldste bevarte setrene i Norge.
Skui hadde skog på Risfjellet i Vestmarka. Før gikk veien til skogs opp Risfjellkastet. Det var der Peder Olsen Ringeneie drepte kona si i 1846. Historien står her. Risfjellkastet var så bratt at det var umulig å komme fram med hest og slede, så tømmeret ble kastet utfor åsen og fraktet videre fra bunnen av lia. Det var mange slike tømmerkast i Vestmarka.

Røverne på Jaren, fra Bærum
Mellom Gotland og Risfjellkastet ligger en liten ås som kalles ”Røverkolåsen.” For noen hundre år siden skal det ha holdt til en del røvere der, sju store fordypninger i jorden skal ennå vise hvor de hadde jordhyttene sine. Mannen som eide hele Jaren på denne tiden, bodde i et lite hus, som bare hadde et lite blyvindu. 
Da de holdt på å stelle til bryllup for datteren, kom røverne og tok både henne og bryllupsmaten med seg. Men de tok for mye av ølet samtidig, og derfor ble de fulle. En av dem ble liggende borti Skuikleivene. Da folk kom og fant denne ene røveren, ble han truet til å si hvor de andre var, og så ble de fanget alle sammen. 

På Isi var det ulvestue. Hvordan en ulvestue virker kan du lese om i Asbjørnsen og Moe sitt eventyr "Han far sjøl i stua, der det både er en rev og en ulv og en bamse og ei gammal kjerring - ikke ulik Karine Mosedotten - som havner i ulvestua. Det var mye ulv i Bærum for 200 år siden. ”Ulvene ofte tute i flokkevis i nærheten av Bøndernes Huse” skrev sogneprest Neumann i 1817. Ofte kom skrubben helt innpå gårder og husmannsplasser og åt opp gårdshunder. Om vinteren løp den på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver på jordene på Ringi.


På Levre har det bodd folk fra eldre jernalder. Navnet kommer av lifrar - lever - kanskje fordi Levregården ligger på en høyde som ligner på en lever? Før sa folk i Bærum Lævre. På 1800-tallet var gården delt i Nordre, Søndre, Vestre og Mellem Levre. Nordre Levre er den eldste. Våningshuset fra 1765 ligger der ennå, like ved skolen. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 

Levre setret på Avtjerna sammen med Belset, Berger, Bryn, Kolsberg og Løken. Gården hadde kalkovn både øst for Levrebekken og nord for Brynsveien ved Levreveien, og kalkbrudd.
Brenning av kalk til å mure med - lim som folk sa før - var god inntekt for folk i Asker og Bærum gjennom mange hundre år. Det er jo derfor Bærum har en kalkovn - limovn - i kommunevåpenet. Mange murer i Bærum og Oslo er murt med lim fra Levre. Levre leverte kalk til Akershus festning i 1597 og brente kalk utover på 1800-tallet. Ikke langt fra skolen ligger Kalkstien. Den går langs gamle kalksteinsbrudd, nedraste store og små bondekalkovner og slaggsteinshauger. Mer om kalkbrenning i Asker og Bærum kan du lese her.

Bilder: Ulvestua på Isi, tegnet av M. Brochmann. Kolsås og Levre 1910. Fotograf John Bernhard Rekstad.

Emma Hjort på Tokis rydning og Tanum på tunet ved kirken

Emma Hjorth skole ligger på gamle Tokerud gård. Rud kommer av rjódur som betyr en åpning i skogen. Gårder som ender på rud blir kaldt for rydningsgårder. Gården ble kanskje ryddet en gang mellom vikingtiden og svartedauden av en mann som het Tóki eller en dame som het Tóka. Skolen har navn etter fru Emma Hjorth som kjøpte begge Tokerudgårdene tidlig på 1900-tallet.

Bærumsfolk sa gjerne Tukeru’. I
1801 bodde en familie på 6 og en tjenestepike på Tokerud. I 1826 hadde de 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Tokerud hadde fiskerett i Sandvikselva - lakseelva Løxa - to teinesteder som het Tokerudfisket. Det er fortsatt fisk i Sandvikselva.  

I 1865 var gården delt i Østre og Vestre Tokerud og flere plasser. Da bodde det gårdbrukere og håndverkere med familier der - en tømmermann, en snekker, en murer og en skomaker.

Kuene på Tokerud dro til seters på Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, sammen med kuer fra Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud og Billingstad og Aastad i Asker. Haugsvollen er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største. I 1774 setret ni gårder på vollen. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året.

Tanum skole har navn etter Túnheimr,  fra tun og heimr, gården med gjerde, med inngjerdet jord. På Tanum har det bodd folk fra steinalderen. Folk flest sa Tønnom. På 1800-tallet var gården delt i Søndre og Nordre Tanum og flere husmannsplasser, blant annet Tanumbråten, Sylta, Krogløkken, Lagerud, Kruggedalen og Holstkleiva - eller Jonasberget - hvor skolen ligger. I 1801 bodde det 34 mennesker på Tanum gårdene. I 1826 hadde de til sammen 6 hester, 24 kuer og 34 sauer. Her er folketellingen fra 1865.

Tanumgårdene skar is i Ståvivann. De hadde ishus nord for kirken og seter på Tanumvollen i Vestmarka. Der var det mye ulv tidlig på 1800-tallet. Værste ulveårene var i 1835 til 1840. Det hendte ulven løp på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver over jordene på Ringi!

På begynnelsen av 1800-tallet var det Peder Anker på Bogstad som eide Tanum kirke. Tanum var annekskirke for Vestre Bærum kirkesogn i Asker prestegjeld hvor Jacob Neumann var sognepres. Bærum kommune kjøpte den i 1850. Til Tanum kom folk fra gårdene og plassene i Vestre Bærum, Bærums Verk og Lommedalen.

Etter gudstjenesten samlet folk seg på kjærkesletta for å å høre nyheter. Der sto det hester på rad og rekke, det var unger som lekte, kjerringer som sladret og ungdommer som fant seg kjæreste. Det var militæreksersis utover hele 1800-tallet og gapestokk og tremærr for avstraffelse av lokale bråkmakere og ulydige dragoner. Utenfor kirken ligger fortsatt Brudesteinen hvor bruden sto på når hun skulle opp og ned fra hesten. Hvis du hører godt etter kan du høre at det synger i den steinen!

Ved kirken er det en eldgammel eik og flere gravhauger fra eldre jernalder. Fire av dem er store, så Tanum var et viktig sted hvor folk dyrket de gamle gudene i jernalderen og vikingtiden. Det var nok derfor kirken ble bygget akkurat der og viet til Jomfru Maria 9. mars en gang tidlig på 1100-tallet. Det var ikke helt lett å få bygget den, sier et gammelt sagn:

Sagnet om Tanum kirke, fra Bærum
Egentlig skulle kirken vært på ”Kirkehaugen” på Vøyen. Her var det tidligere en stor rund haug. En del byggematerialer var alt kjørt på plass, men en natt ble de flyttet opp til der hvor gården Kirkerud ligger nå. Heller ikke der skulle kirken ligge, for en natt senere ble materialene ført opp til Tanum, og der ble kirken bygget. Maktene greide ikke å bli enige om kirken skulle ligge nord-sør eller øst-vest. Derfor blir av og til hele kirken løftet rett opp i lufta og snudd nord-syd – og satt på plass igjen som den er nå. Det er spådd at kirken skal rase sammen og synke i jorda en første pinsedag, men hvilket år det skal skje vet ingen.  

Bilder: Histoire naturelle des poissons , Marcus  Elieser Bloch, 1796. Kadetter utenfor Tanum kirke 1890, ukjent fotograf digitalt.museum. 

Råd og klumsebønn mot bjønn

I gamle dager, da det var bjørn i Asker og Bærum, var det ikke greit å være liten gjeteunge. Ungene hadde med seg gjeterhorn i skauen for å skremme bort bamsen om han kom for nær.

Et godt råd var å aldri si bjørn. Det kunne lokke han fram. Det beste var å bruke et noa-navn, som Bamse Brakar, Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben eller Skaubonden.

Et råd som Hanna liker godt er å legge seg ned og late som du er død.

Jeg liker bedre det rådet som presten Pontoppidan skrev ned på 1700-tallet, det med å lette på stakken og vise bamsen det som er under. Og i gamle dager hadde jenter og kjærringer for det meste ingenting innunder stakken, så da er det ikke til å undres over at bamsen ble ille til mote og stakk til skogs.

Du kunne også prøve å klumse bamsen og liksom godsnakke med ham og si fram en klumsebønn. Klumse betyr å trollbinde, fjetre, lamslå, gjøre stiv eller ubevegelig.

Klumsebønn mot bjønn
Klomsa være deg tann og tunge,
klumsa være deg lever og lunge
og klumsa være deg bjønn!

Klumsa vere deg, bjørn,
med tann og tunge,
 med lever og lunge, 
de blosugar, din tarmtruar! 
Sjå hu! Sjå!

Jeg klomser bjørnen i munnen
som roten i grunnen;
Jeg klomser hans klo,
hans tenner, hans tunge.
hans lever, hans lunge,
jeg klomser ham i en jordfast sten.

At fri sine Kreaturcr fra Graaben og Bjørne fra Urskog 1815 A. Chr. Bang
Læs disse Ord i Salt 3 Gange:
Jomfru Maja og Mete
kan vel gjete;
Droning Dyre
kan vel styre, —
hun styre.

I Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter Dr. Anton Chr. Bang, 1920 er det flere klumsebønner.  

Bilde: Erik Werenskiold, illustrasjon til "Ræven som Gjæter", P. Chr. Asbjørnsen og J. Moe, Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, København 1883. Erik Werenskiold må vel nesten regnes som bæring siden han bodde her i bygda mange år?

Bamse Brakar i Asker og Bærum

Bjørn betyr det brune dyret. Men du måtte ikke si bjørn, for det kunne lokke ham fram. Det var bedre å kalle ham Bamse Brakar,  Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben, Skogbonden eller et annet hedersnavn.

Likevel er det er mange steder i Asker og Bærum som har bjørn og bjønn i navnet. Ikke bare bjørnehiet i Hagahogget og Bjønnapalen, den bukta på Løkeneslandet hvor det kanskje ble jakta bjønn og den ble liggende pal. 

Skal tro om det har vært bjønn alle de stedene? Eller er det kanskje som med Bjørnegård som var gården til Bjørn, eller Bjarni? Kanskje det var funnet sportegn eller spor etter bjørn - en utgravd maurtue, blå bjørnebæsj eller klorrisp og bjørnebitt på trærne? Kanskje det var holmer og hauger som lignet på bjønn?  Eller kanskje det vokste dugelig med bjørnemose på myrene?

Det var flere husmannsplasser med bjørn i navnet: Bjørndalen under Asker Prestegård, Bjørnsvik under Gyssestad i Bjørnsvika hvor Bjørnsvikbekken renner ut, Bjørnehølet under Yggeset og Bjørnerud under Guriby.

Bjønnestøkket er et jorde på Stein. Bjønneberget er en bergpynt på Øvre Vensås. Bjørndalen er en liten dal nordøst for Nordre Kjaglia. Gjennom dalen renner Bjørndalsbekken. 
På Haveråsen i Vestmarka ligger det et gjengrodd tjern som heter Bjønneputt. Bjønna er - eller var - en hytte på Haga. Bjørnen er en holme sør for Ostøya.

Det er flere myrer med bjørnenavn: Bjørnemyra ved Haslum som har gitt navn til Bjørnkollen og Bjørnemyrshaugen. Ved Bjørum er det også en Bjørnemyr. Syd for Eine ligger kølabånn Bjønnemyrsbånn, Bjønnemyra og Bjønnemyrsbekken. Fra Store og Lille Bjønnemyr på Kolsås kommer Bjønnemyrsbekken. Den renner ut i Glittredammen. På Gupu ligger Bjønnemyrsbekken og et jorde som heter Bjønnen. 
Kanskje noen vet om enda fler?

Bilde: Bjørn: Illustrations de La Ménagerie du Muséum National d'Histoire Naturelle, 1808. Bjørnemose: Flora Batava 1844. 

Bjørnedager på primstaven

Skal tro om bjørnen i bjørnehiet oppi Hagahogget lå og purka og sov i dag for 200 år siden? Etter Primstaven var det i dag, på Pave Sixtus 6. april, at bamsene begynte å våkne om våren.
Det er bamsefar som våkner først. Ofte legger han seg bare til å sove under et granskjørt eller bakom en rotvelt og når vårsola varmer i pelsen står han like godt opp.

Det var flere merkedager for bjørn på primstaven. For eksempel Sommermål 14. april, den første sommerdagen på primstaven, da du snudde fra vintersiden til sommersiden. Primstavmerket på var gjerne et tre. På vintersiden var det en vott. Den dagen var det viktig at ingen spiste ferskt kjøtt, og særlig ikke de som skulle være gjetergutter og gjeterjenter om sommeren. Gjorde de det, kom bamsen og tok buskapen i gjeterskauen.

Primstavmerket 22. mai på Bjørnevåk er gjerne en bjørn eller en bjørnefot. Da vogner Biørnen i sit Hi, og gaar ud for at strekke paa sig, skrev presten Wille fra Seljord. De som står opp sist er binner og unger.

21. september, Mattismess om høsten begynte bjørnen å samle mose til vinterhiet, mente noen. Andre mente bjørnen begynte å grave hi og tørke lyng på Britemesse 7. oktober. Det er særlig binner som skal ha unger som graver hi dypt i jorda eller i en gammel maurtue og fôrer med gress, lyng, bar og mose. Aller best var bjørnemose, sa folk før.

I Setesdal kalte folk Mortensmess 11. november for Bjørnekvelden.På Bjørnekvelden gikk bjørnene og la seg og sto ikke opp før 25. mars på Marimess om våren. Ingi Bjørnekveldsnatt ute og ingi Marimess inne, het det. Hele vinteren lå bjørnene i hiet og sugde på labben. Bare en eneste gang snudde de seg, skiftet labb og purket videre, trodde folk. Noen mente de snudde seg Midtvintersdagen 12. januar, andre mente Kyndelsmess 2. februar. Skal tro hvordan det var å ligge i hulen oppi Hagahogget, og om det var bamser eller binner med unger som sov der?

Bilder: Th. Kittelsen: En uheldig bjørnejakt. John Bauer: Stackars lilla Basse, 1912.

Bjørnejakt!

I gamle dager var det bjønn i Asker og Bærum. Oppi Hagahogget er det et gammelt bjørnehi.  Her er det en fin turbeskrivelse.

På Løkeneslandet i Asker er det en bukt som heter Bjønnapalen. Bukta der bjønnen lå pal betyr det. Der var det nok en bjønn som ble felt.

I Vestmarka ble visst siste bamsen skutt i 1780. Det var Even Pålsen Tjennsli som skjøt den i Ramsås skog. To daler fikk han i skuddpremie.

På Danielsbråten - Kampen - bodde storjegeren Ole Nilsen Kampen. I 1814 skjøt han 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. Han skjøt også en bjørn i 1818 og en ulvegaupe i 1819. Da han døde i 1847 og det ble ryddet opp etter ham ble det funnet 88 bjørneskaller!

Sønnen til Ole, Jerpe-Hans, var også en dugelig jeger og skal ha skutt bjørn. Jerpe-Hans var med Bernhard Herre som kjentmann på i skauen. Bernhard Herre var en av de første fra Christiania som vandret og gikk på jakt i marka som turist, bare for moro skyld, uten å ha et arbeid å gjøre. Han skrev om Nordmarka og Krokskogen i En Jægers Erindringer som kom ut i 1849.

I 1845 kom Lov om Udryddelse af Rovdyr og om Fredning af andet Vildt. Da var det rundt 3000 bjørner i Norge. Året etter at loven kom ble det felt 219 bjørner. Mellom 1850 og 1860 ble det skutt mellom 200 og 300 bjørn i året. Ordningen med skuddpremie varte fram til 1932 og i 1973 ble bjørnen totalfredet. Da var bamsefar nesten utryddet. Nå er det 150 bamser i Norge.

Bilde: Bjørnejakt, Johan Fredrik Eckersberg, før 1858.