Viser innlegg med etiketten sang. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sang. Vis alle innlegg

søndag 22. mai 2016

Løragrisen - folkevise fra Bærum

File:Grisen og levemaaten hans-Eventyr(1915)p106.jpgEn folkevise fra Bærum - det er vel knapt til å tro!

Det var Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling fra Bærum. Han skrev ned noen vers i 1852 og noen i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som riktig vet. Visa er også skrevet ned i Telemark og Setesdal, men Bærums-versjonen ser ut til å være den eldste. Her er flere versjoner.
Noen kaller grisen og visa Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris.

Vi Søstrene lærte den av en gammel Bærumslærer for mange år siden. Hun sang Løragris, så da har vi fortsatt med det. Under her står Bærums-versene om Løragrisen. Og her finner du noter.


Løragris fra 1852
Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken
Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.
-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan
Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang
Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort
Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet
Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

Vers fra 1882
Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,
Som største Prestens Stue, ja Stue
-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,
Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,
Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter
Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster
Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegning: Th. Kittelsen fra eventyret Grisen og Levemåten hans. 

søndag 8. mai 2016

Lysaker, på den lyse åkeren

Lysaker - Lysager - skrevet Liuszagger på 1500-tallet, kanskje Ljósakr fra gammelt. Navnet betyr den lyse åkeren. Gården ble kanskje ryddet i yngre jernalder. På 1800-tallet var Lysaker en ganske liten gård. Husene på gården lå omtrent der hvor stasjonen ligger nå.

Lysaker hadde både mølle og sag i den store Fåbrufossen, fossen i elva Fǫð som Lysakerelva het før. Saga gikk om natten og mølla om dagen. Fossen ble også kalt Lysakerfossen, Sagfossen og Møllefossen.

I 1809 hadde Peder Anker fått bygget Kjerraten i Åsa. Det var en innretning som dro digre tømmer fra Steinsfjorden og opp til Damtjern. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest til Storflåtan, fløtet nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelva til Peder Ankers sag ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget opp til planker og fraktet til Vækerø. Det er et vers som plankekjørerne sang:

Jeg går og stanker
og bærer planker
for kammerherre Anker,
for litt brennevin og litt øl
og litt kobber og litt sølv.

Brennevin og øl fikk de kjøpt hos Ole Torgersen i Lysaker gjestgiveri, et gult fint murhus bygget i 1808. På den tiden drakk folk mye mer brennevin enn kaffe, fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det var livlig i vertshuset på Lysaker, fullt av reisende og plankekjørere og arbeidsfolk og bønder på bytur, som drakk øl og brennevin, sang drikkeviser, spilte kort, fortalte skrøner og sloss. Værtshuset var antagelig i drift til 1816.

Fra skjenkestua på Lysaker, Historier fra Krokskauen, Reidar Holtvedt
Makan tel kjempekar som Anders Hønni har visst aldri vært i Bærom. Engong kom'n tel skjenkestua på Lysaker og skulle ha seg en pel brennevin som skikka var når dom var på bytur. Det var fullt ta følk som ståka og bærte seg og slogs. Det var et stort følje ta hallinger og  vallerser, måtru.
- Ja, kunne du greie detta for meg, så skulle du ha takk au, sa verten te'n Anders, og så gjekk'n inn tel dom og sa at nå fekk dom te seg som følk, og så fata'n en halling og slo rundt seg med, og rødda stua så døm kom huestups ut gjennom døra allihop!

22. januar 1866 ble Lysaker skole åpnet i et nytt fint skolehus på Myraplassen, med skolestue og lærerbolig for lærer Ivar Gustav Pedersen. Det var 100 elever, fordelt på tre trinn. Hvert trinn gikk på skolen to dager i uka, lørdag også. Tilsammen ble det bare to-tre måneder skole i året. En skoledag var 6 timer med en time hver av katekisme, bibelhistorie, salmesang, lesing, skriving og regning.
De ungene som hørte til på den nye Lysaker skole kom fra skolekrets nr. 5: Ramstad, Høvig, Ballerud, Stabæk store, Stabæk nordre, Stabæk skog, Skallum-Stabæk, Stabæk østre, Woll, Jahr, Lysaker, Fornebo, Lilleøen, Storøen, Snarøen, Oustøen og Malurtaasen. Tilsammen 100 børn, kan vi lese i festskrift for Lysaker skole 100 år. Her er folketellingen fra 1801 og 1865. 


7. oktober 1872 ble Christiania–Drammenbanen åpnet. I Bærum ble jernbanen finansiert ved at kommunen og privatfolk kjøpte aksjer. Ved åpningen var det bare stasjonene i Sandvika og Lysaker som var ferdig bygget. Høvik og Slependen stasjoner åpnet raskt, men Stabekk stasjon åpnet først i 1884. Blommenholm stasjon kom etter århundreskiftet. Her kan du lese mer om Lysaker og her kan du lese om kunstnerne i Lysakerkretsen. 

Bilder: Lysaker mølle malt av Hans Ditlev Franciscus Linstow, 1813. Lysaker stasjon rundt 1872.

mandag 11. april 2016

Fløyteregler og vers fra Jørn Gjeter

Vi er jammen heldige! For vi har vært på tur med Jørn Gjeter, til Sofiemyråsen, Vollen ungdomsskole og Follo barne- og ungdomsskole. Kjempehyggelig var det!

Jørn sier at nå er det tid for å finne fram tollekniven og spikke seljefløyter, sånn som ungene gjorde i gamle dager. Det trenger ikke være selje. Rogn går like bra. Her ser du hvordan. Husk å si en fløyteregle eller to når du banker på barken, så fløyta svår, sier Jørn.

Å sva eller svå eller gå er når barken slipper taket og du kan trekke den forsiktig av kvisten og slikke i deg sevja. Etter litt mer spikking kan du prøve å spille. Når fløyta er klar må du spille så mye du bare orker, for etter noen dager har barken blitt som en skrukkete gammal kjerring, og så må du vente helt til neste vår, sier Jørn Gjeter. Til vanlig heter han Jørn Simenstad og er en røver til å spille både seljefløyte, bukkehorn, geitelegg og lur. Her er noen fine fløyteregler:

Fløyteregle fra Grav i Bærum       
Kjære fløyte vil du gå 
skal du få en tobakk-skrå
og en flaske akkevitt
så blir du barken kvitt

Fløyteregle fra Asker
Tikk takk tikk takk
vil du gå 
skal du få kjøtt og kål 
i kongens gård
og to skilling etterpå

Fløyteregle fra Bø i Telemark
Kjære fløyte vil du svå 
så skal du få kjøtt og flesk 
i kongens gård 
og fire skilling etterpå

Fløytevers fra Risør
Svadilja Svadilja
la fløyta mi sva
la det renn’ i en bekk 
la det tiss’ i en sekk 
Om to minutter har fløyta mi svadd 
Om to minutter har fløyta mi svadd

Fløyteregle fra Jevnaker 
Kjære kjære jerpepipe
vil du gå skar du få
kjøtt og kål i kongens gål
og to skjelling attpå 
tæl krittpip' og tobakk!

Fløyteregle fra Arne Juksemage
Vil du gå
vil du gå
skal du få
går du ikke
til kvelden
hiver jeg deg på elden!

Fil:Seljefloyten 1889 Chr Skredsvig.jpgBilde: Gutten med seljefløyten, Chr. Skredsvig, 1889, malt ved Dælivann i Bærum mens Skredsvig bodde på Fleskum.

torsdag 7. april 2016

Han Mass og han Lasse og Hulda i Asker

En av yndlings- sangene mine da jeg var liten var den om Mass og Lasse på bjørnejakt, med bikkjdrap og sus og dus i Hosløse by, fylleslagsmål og knivstikking og 15 kjerringer som flaut i rømmegrautfettet. Det beste var når Mass og Lasse snakket. Jeg syns å huske siste verset sånn: "Eg er dau", sa'n Mass. "Som ei sild, sa'n Lass. "Seier du det," sa'n Mass til han Lasse.   


Mass og Lasse er skrevet ned mange steder i Norge og i Danmark og Sverige. I Danmark ble den trykt allerede i 1664 og den sto i Samling af Sange, Folkeviser og Stev : norske Almuedialekter med innledning av Jørgen Moe fra 1840. Her er visa på Hallingdalsk Dialekt.

Mass og Lasse er helt sikkert sunget og danset i Asker også, for det var Hulda Garborg som lagde danemåten til den i 1903-04, etter Sandøyardansen på Færøyene. Og Hulda bodde på Labråten som nå er en del av Asker museum. Under her er Huldas tekstversjon fra 1923.

Han Mass og han Lasse fra Norske dansevisur av Hulda Garborg  
Han Mass og han Lasse dei gingo på råd
trio heile dagar til ende,
korleis no dei skulde bamsen få:
"Me skal skjot 'n," sa han Mass;
"selja hudi," sa 'n Lass.
"Segje du det!" sa 'n Mass te 'n Lasse.

Og Mass spende bogen upp fyr kne
trie heile dagar til ende.
So skaut 'n bjønnen, so han datt ned.
"Eg trur 'n datt," sa han Mass.
"Kom, tak fatt," sa han Lass.
"Segje du det!" sa'n Mass te 'n Lasse.

Han Mass drog bjønnen til Hosløse by;
der stod ei bikkje og gapa i sky.
"Vil ho bite?" sa 'n Mass.
"Ho er kje å tru på," sa 'n Lass.

Og Mass slo kloa i bikkje-skinn;
so rengde han ut, det som før var inn.
"No er ho daud," sa 'n Mass.
"som ein sau," sa 'n Lass.

Han Mass drog bjønnen til Hosløse Hus;
og der var no mykji sus og dus.
"No vil me drikke," sa 'n Mass.
"til me sturte," sa 'n Lass.

Og Mass han koka ein rjomegraut;
og femtan kjeringar i smøre flaut.
"Han er feit," sa 'n Mass.
"Han er heit," sa 'n Lass.

Han Mass sette øltunna uppå bord;
so slo 'n i halsen kvar einaste tår.
"Tvi so du drakk!" sa 'n Lass.
"Eg var tyrst," sa 'n Mass.

Då vart 'n Lasse so vreid som ein tysk;
han sputta og banna som han vore rysk.
"Du ska blø," sa 'n Mass.
"Lat oss slåst!" sa 'n Lass.

Og Lasse drog ut sin store tolekniv,
so kjøyrde 'n den i Masse's liv.
"Au, au!" sa 'n Mass.
"No er du daud!" sa'n Lass.

Dansemåten: Kvilesteg og hoppsteg.  Alle dansar 5 kvilesteg og to sviktar av neste. Gut og jente tar saman med samdanstak 2, litt til sides for kvarandre, og dansar 10 hoppsteg rundt med sola (startar på venstre), gjerne 21/2 gong rundt. Hm. Vi skulle nok hatt et dansekurs med Hulda Garborg.

Portrett av Hulda Garborg (8764132659).jpgI 1897 flyttet Hulda og Arne Garborg til Labråten på Hvalstad i Asker. Hjemmet deres ble møtested for Askerkretsen. Hulda var brennende opptatt av norskdomsrørsla, at den norsk bondekulturen, landsmålet, folkedansen, bondedraktene og tradisjonsmaten ikke måtte forsvinne.
I 1895 ble hun leder av Det Norske Spellaget som spilte teater på nynorsk og ble Norges første riksteater. I 1912 ble Spellaget omgjort til Det Norske Teatret.
I 1902 dro hun til Færøyene for å studere folkeviser og sangdanser. Vel hjemme startet hun songdanslag, fikk utgitt Norske folkevisor med danseinstruksjoner i 1903 Da kom også boka Norsk Klædebunad (Fraa ymse bygdir). Hulda utviklet festdrakter, bunader, til å danse i. Flere av bunadene brukes i dag.  I 1907 kom Matstell paa Landsbygdi og i 1913 kom Norske dansevisur. blant mye annet! Her er om dans fra dagboken hennes fra 1903 til 1914. Morsom lesning!
Hulda var også kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre og den første kvinnen i formannskapet i Asker kommune. Hun bodde på Labråten til hun døde i 1934. Her er bilder av Hulda på Labråten og Labråten nå. Og her er mer om Hulda. 

Bilder: Bilde: Liten men god, Th. Kittelsen. Hulda Garborg i Huldadrakten, foto Eivind Enger. 

søndag 28. februar 2016

Grautkjerring

 Kjerringa ved peisen - Theodor Severin KittelsenKjerring er en som roter med nesa si i grua, et eldre kvinnfolk fra de lavere samfunnslag, fattig og fillete, lita, gammal og låghalt. 
Du trodde kanskje kjerring hadde noe med kjær å gjøre? Å nei! Det kommer fra norrønt karl som betyr kar eller kall. Så ble kar til kerling, altså en liten kar, og dårligere også vil nok mange si. I Nynorskbibelen fra 1921, der hvor Gudfader lager Eva av et av ribbeina til Adam, der står det svart på hvitt: "Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.”

Det er mange slags kjerringer: Kaffikjerring, sladrekjerring, trollkjerring, fantekjerring, torgkjerring, legdekjerring, skravlekjerring, signekjerring, husmannskjerring, gardkjerring, grautkjerring. Kjølsvinet på en båt kalles også kjerring, og den kjeppen du henger kaffekjelen på.

Det fins dugelige kjerringemner. Og kjerringer som gjør deg et morsstykke igjen, som du savner når alt går på tverke sånn som med mannen som skulle stelle hjemme og datt på hue i grautgryta, og grepa grautkjerringer som Gonil i visa som setter grautgryta på bordet så ikke unga skal gå sultne, mens gamle Gullbrand er vrien og vrang og bare tenker på seg selv. Å nei, vi greier oss ikke uten kjerringer.

Gamle Gullbrand 
Gamle Gullbrand, Gamle Gullbrand 
tru om trolli vi taka deg, 
fe han æ no så vrang og vrien, 
han tenkjer berre på sjave seg.

Gamle Gonil, kok no grauten 
gje no bonni koss' noko mat 
kom med skeii og et med saupen 
set fram gryta me treng 'kje fat.

Gamle Gonil, kok no grauten 
stampe klumpane vel ut 
gje no bonni ein liten biti 
so dei ikkje svelt ut.

No hev me eti og æ så mette 
og grauten va' no så framifrå
No vi me leggje konn, 
no æ me trøytte, 
i ei seng så varm utav
halm og strå. 

Bibelord i Nynorskbibelen 1921 er fra 1. Mosebok 2,23. Her kan du høre Har du sett noko te kjærringa mi. Bilde: Kjerringa ved peisen, Th. Kittelsen.

lørdag 27. februar 2016

Nissegraut

Den viktigste grauten i gamle dager var kanskje den som som ble servert under tuntreet eller på låven hver torsdag og på julekvelden - grøtofferet til til forfaren i haugen, rudkallen, gadrvorden, godbonden - til nissen på låven, han som passet på gård og grunn og dyr i fjøs og stall. Fikk han ikke grauten sin kunne det gå galt, sånn som på Ramstad.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
"Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua."


På låvinn med graut åt nisså, fra Nordmør
Det va ei vekje så skull ga på låvinn med graut åt nisså. Så tøkt 'å grauten va så god, å så åt 'å 'n opp. Åre ette att kom vekjå att med graut. Da tok 'n 'å, å dansa 'å i hel. Å mea song 'n:

Dompen å du, å dompen å du,
Å no ska vi dans, å no ska vi snu,
for du åt opp rømmegrauten i fjor.
Dompen å du, å dompen
Domp, dompe, dompedomp domp
Domp, domp, domp.
For du åt opp rømmegrauten
For dompedulla du, å dompen.

Bilde: Nisen og katten, Th. Kittelsen 1887.
På låvinn med graut åt nisså, Segner – Gåter – Folketru Frå Nordmør, Edvard Langset.

Mere graut

Tenk at vi nordmenn har spist graut flere tusen år! Ikke rart det var mange grauter:

Det var ottegraut, dugurdsgraut og kveldsgraut. 
Det var vassgraut,
gryngraut,
helegrynsgraut,
havregraut, 
byggmjølsgraut,
risengrynsgraut,
fløtegraut,
rømmegraut,
smørgraut, 
mjølkegraut
og kjærnemelksgraut.

Det var graut til alle høytider: 
Sendingsgraut,
barselgraut, 
brudegraut, 
dåpsgraut, 
konfirmasjonsgraut og gravølsgraut.
Og så var det var 
julegraut, 
feitetirsdagsgraut, 
jonsokgraut  
olsokgraut  
barsokgraut
og mikkelsmessgraut. 
På første juledag var det Jomfru Marias sengegraut. Det var sågraut, slåttegraut og skuragraut, bufarsgraut, nedfarsgraut og tekkargrøt. 


Mest var det vassgraut. Varm og kald, tykk og tynn, tynn kaldgraut smurt på brødleiven, kald 
tjukkgraut i nistetina, stekt tjukkgraut i skiver, kokt på øl og med gammalost. Men til fest og høytid var det rømmegraut med hardkokt egg og sviske eller rosin og sukker og kanel og MYE fett, sånn som Tommeliten druknet i. Eller sånn som i sangen om Mass og 'n Lasse: 

Lass han koka ein rjomegraut,
tre heile dagar til ende.
Så femten kjerringar i smøret flaut.
"Han er feit!" sa han Mass,
"han er heit," sa han Lass.
"Seier du det!" sa han Mass til han Lasse.

Hurra for graut! Jeg sier som Margrethe Munthe sa for rundt 100 år siden:

Jeg spiser velling og melk og brød, 
og aldri grøten jeg vraker. 
For jeg vil gjerne bli frisk og rød, 
med runde deilige kjaker.


Her og her og her kan du lese mer om graut. I Norge feirer vi Grøtdagen 23. oktober. 
Bilde: Fra Norsk Billedbog for Børn, Elling Holst, tegning Eivind Nilsen, 1890.