Viser innlegg med etiketten eventyr. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten eventyr. Vis alle innlegg

søndag 22. mai 2016

Løragrisen - folkevise fra Bærum

File:Grisen og levemaaten hans-Eventyr(1915)p106.jpgEn folkevise fra Bærum - det er vel knapt til å tro!

Det var Moltke Moe som lærte visa av Margit Schetling fra Bærum. Han skrev ned noen vers i 1852 og noen i 1882. Hva Løragris betyr er det ingen som riktig vet. Visa er også skrevet ned i Telemark og Setesdal, men Bærums-versjonen ser ut til å være den eldste. Her er flere versjoner.
Noen kaller grisen og visa Den store grisen, Låvgris, Loagris, Loiagris og Soagris.

Vi Søstrene lærte den av en gammel Bærumslærer for mange år siden. Hun sang Løragris, så da har vi fortsatt med det. Under her står Bærums-versene om Løragrisen. Og her finner du noter.


Løragris fra 1852
Og Grisen gik ut paa Bakken, paa Bakken
Ei Mil var han i Nakken, ja Nakken.
-Ja Loiagris.-

Og Grisen gik uti Hagan, i Hagan
Ei Mil var han i Magan, i Magan.

Og Grisen han hadde Rompe lang, ja Rompe lang
Hu rak fra Bærom til Amsterdam, ja Amsterdam.

Og Grisen gjorde en liden Lort, en liden Lort
Og femten Hester di truken bort, di trak en bort.

Og Grisen pissa en liten Skvet, en liten Skvet
Og femten Kværner de gik saa let, de gik saa let

Vers fra 1882
Og Grisen han hadde Hue, ja Hue,
Som største Prestens Stue, ja Stue
-Ja Loragris. -

Og Grisen han hadde Ører, ja Ører,
Som store Laavedører, ja Dører,

Og Grisen han hadde Øier, ja Øier,
Som store Tjern uti Skauer, ja Skauer

Og Grisen han hadde Føtter, ja Føtter
Som store Gran ja Røtter, ja Røtter

Og Grisen han hadde Buster, ja Buster
Som store Gran ja Kvisten, ja Kvisten

Tegning: Th. Kittelsen fra eventyret Grisen og Levemåten hans. 

lørdag 27. februar 2016

Mere graut

Tenk at vi nordmenn har spist graut flere tusen år! Ikke rart det var mange grauter:

Det var ottegraut, dugurdsgraut og kveldsgraut. 
Det var vassgraut,
gryngraut,
helegrynsgraut,
havregraut, 
byggmjølsgraut,
risengrynsgraut,
fløtegraut,
rømmegraut,
smørgraut, 
mjølkegraut
og kjærnemelksgraut.

Det var graut til alle høytider: 
Sendingsgraut,
barselgraut, 
brudegraut, 
dåpsgraut, 
konfirmasjonsgraut og gravølsgraut.
Og så var det var 
julegraut, 
feitetirsdagsgraut, 
jonsokgraut  
olsokgraut  
barsokgraut
og mikkelsmessgraut. 
På første juledag var det Jomfru Marias sengegraut. Det var sågraut, slåttegraut og skuragraut, bufarsgraut, nedfarsgraut og tekkargrøt. 


Mest var det vassgraut. Varm og kald, tykk og tynn, tynn kaldgraut smurt på brødleiven, kald 
tjukkgraut i nistetina, stekt tjukkgraut i skiver, kokt på øl og med gammalost. Men til fest og høytid var det rømmegraut med hardkokt egg og sviske eller rosin og sukker og kanel og MYE fett, sånn som Tommeliten druknet i. Eller sånn som i sangen om Mass og 'n Lasse: 

Lass han koka ein rjomegraut,
tre heile dagar til ende.
Så femten kjerringar i smøret flaut.
"Han er feit!" sa han Mass,
"han er heit," sa han Lass.
"Seier du det!" sa han Mass til han Lasse.

Hurra for graut! Jeg sier som Margrethe Munthe sa for rundt 100 år siden:

Jeg spiser velling og melk og brød, 
og aldri grøten jeg vraker. 
For jeg vil gjerne bli frisk og rød, 
med runde deilige kjaker.


Her og her og her kan du lese mer om graut. I Norge feirer vi Grøtdagen 23. oktober. 
Bilde: Fra Norsk Billedbog for Børn, Elling Holst, tegning Eivind Nilsen, 1890. 

torsdag 25. februar 2016

Graut

I går var det om velling, så da får det handle om graut i dag. Graut har vi spist her i landet i flere tusen år. Ordet graut kommer fra norrønt grautr som betyr grovmalt eller grovkornet. Det engelske ordet great kommer visst også fra grovmalt. Ja, grauten er sannelig storartet!

På 1800-tallet spiste alle graut, høy og lav, fattig og rik, gammel og ung, morgen, middag og kveld. Oftest var det vassgraut, kokt på vann og grovt mel av bygg, rug eller havre.

Grauten kunne være så tjukk at du kunne spise den med neven. Da ble du både mett og trøtt. Den som spiser seg mett på graut, han går ikke langt før han sovner, sa de. Hvis ei jente svei grauten, da ble hun ikke gift det året, sa de også.

Det ble gjerne kokt så mye kveldsgraut at det var nok både til neste morgen og mere til. Når grauten sto utildekket natten over ble det skorpe oppå. Under den skorpa holdt grauten seg fin i mange dager selv om skorpa var aldri så muggen og fæl. Når det var mat, brettet du bare bort skorpelokket og så la du den pent på plass etterpå. Grauten var god til mye. Du kunne lage deg grøtomslag til å legge på verk og sår, sting og tannpine.

Gikk du på frierføtter og fikk servert vassgraut, da var det ikke mye håp. Og grautstellet i huset kunne fortelle mye. Det var en gutt som skulle fri og som gjerne vil finne ut om de var renferdige eller lortvelte i huset. Så ballet han ene hånda inn i duker og plagg og sa at det hadde gått vasstroll i den. Hvordan det gikk? Det kan du lese her: Sju år gammal graut. 

Bilde: Th. Kittelsen, Syv Aars gammel Gröd, 1904. 

onsdag 24. februar 2016

Velling

Den vellinga i ellinga vellinga er
nok tynn vassgraut. På 1800-tallet åt folk gjerne graut eller velling flere ganger om dagen. Og når det var lite mjøl i mjølbingen kunne det være mosemel i vellinga fra matmose, lutet islandslav. Så fikk du metta di den dagen.

Det var velling Mumle Gåsegg skreik på mens han lå i gåsegget: "Sild og velling, graut og mjølk!"  Ja, det var kar som gjorde vei i vellinga! Prinsesse fikk han også, og hele kongeriket.


Bilde: Fra eventyret Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen 1907.