Viser innlegg med etiketten mat. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mat. Vis alle innlegg

mandag 29. februar 2016

Måsa i grauten

File:Islandslav Flora Danica.jpgOm våren i gamle dager, når det var nesten tomt for mel i melbingen, da ble det lite graut i gryta. Da måtte mor finne noe mer å ha oppi grauten og vellinga. For eksempel kunne hun lage mel av mose og koke måsagraut.

Den beste mosen til graut og velling er ikke mose, men en type lav som heter islandslav. Den kalles også islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose og grisemose. Kjært barn har mange navn, som en sier.

Det går også an å spise trollskjegg. Det er sånt brunt skjegg som vokser på trær. Både islandslav og trollskjegg må lutes og kokes før du kan spise det. Her står det hvordan du får bort den bitre smaken. 
Navlelav kan du spise rett fra skogen. Og her er en lang liste over andre saker og ting du kan spise i skog og mark. 

Her og her står det mer om graut og på 1814-bloggen vår står det mer om islandslav.  

Bilde: Islandslav - matmose - fra Flora Danica, 
en gang mellom 1761 og 1883.   


søndag 28. februar 2016

Sengegraut

Th. Kittelsen, Grautkjerringer, postkort.jpgGraut i senga? Er det dynegraut, sånn risengrynsgraut som godgjør seg noen timer i sengevarmen? Neida. Sengegraut er barselgraut, graut til barsøl - eller barns-øl - barselsgilde.

I middelalderen var barseltiden 40 dager. Mor ble regnet som uren og udøpt i ukene fra fødselen til første kirkegang når hun skulle være inngangskone og følges til alteret av presten og ungen skulle døpes. I den tiden måtte mor og barn beskyttes mot onde makter og trollpakk. Hvis en ikke passet på kunne det plutselig ligge en bytting i vogga.

I barseltiden kom sendingskjerringene. Det var naboer og slektninger som kom med mat og hjelp. Mora skulle hvile, ikke koke og streve. Kjerringene hadde med seg sengegraut - fint pyntet rømmegraut, kanskje med sukker og kanel i rutemønster på toppen eller med hardkokt egg og sviske eller rosin. Grauten ble også kalt feitegraut. Mora trengte mye fett for å komme til hektene. Og hvile. Å føde barn i gamle dager var som å stå med en fot i grava.

Fettet i sengegrauten var også fint å smøre på såre barnerumper. Men det kunne bli mye sengegraut. Så sent som i 1957 var det en kone fra Byneset som fikk 30 sendinger med rømmegraut.

Det er mange måter å koke rømmegraut på. Her er noen gamle oppskrifter. På midten av 1700-tallet spiste folk Marias sengegraut første juledag.På Færøyene heter sengegraut nornagreytur - nornegraut. Og hvis ei jente svir grauten blir hun ikke gift det året.

Her er en interssant artikkel: Barselomsorg i et tverrkulturelt og historisk perspektiv. 

Bilde: Grautkjerringer, Th. Kittelsen, 1904.

lørdag 27. februar 2016

Nissegraut

Den viktigste grauten i gamle dager var kanskje den som som ble servert under tuntreet eller på låven hver torsdag og på julekvelden - grøtofferet til til forfaren i haugen, rudkallen, gadrvorden, godbonden - til nissen på låven, han som passet på gård og grunn og dyr i fjøs og stall. Fikk han ikke grauten sin kunne det gå galt, sånn som på Ramstad.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
"Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua."


På låvinn med graut åt nisså, fra Nordmør
Det va ei vekje så skull ga på låvinn med graut åt nisså. Så tøkt 'å grauten va så god, å så åt 'å 'n opp. Åre ette att kom vekjå att med graut. Da tok 'n 'å, å dansa 'å i hel. Å mea song 'n:

Dompen å du, å dompen å du,
Å no ska vi dans, å no ska vi snu,
for du åt opp rømmegrauten i fjor.
Dompen å du, å dompen
Domp, dompe, dompedomp domp
Domp, domp, domp.
For du åt opp rømmegrauten
For dompedulla du, å dompen.

Bilde: Nisen og katten, Th. Kittelsen 1887.
På låvinn med graut åt nisså, Segner – Gåter – Folketru Frå Nordmør, Edvard Langset.

Mere graut

Tenk at vi nordmenn har spist graut flere tusen år! Ikke rart det var mange grauter:

Det var ottegraut, dugurdsgraut og kveldsgraut. 
Det var vassgraut,
gryngraut,
helegrynsgraut,
havregraut, 
byggmjølsgraut,
risengrynsgraut,
fløtegraut,
rømmegraut,
smørgraut, 
mjølkegraut
og kjærnemelksgraut.

Det var graut til alle høytider: 
Sendingsgraut,
barselgraut, 
brudegraut, 
dåpsgraut, 
konfirmasjonsgraut og gravølsgraut.
Og så var det var 
julegraut, 
feitetirsdagsgraut, 
jonsokgraut  
olsokgraut  
barsokgraut
og mikkelsmessgraut. 
På første juledag var det Jomfru Marias sengegraut. Det var sågraut, slåttegraut og skuragraut, bufarsgraut, nedfarsgraut og tekkargrøt. 


Mest var det vassgraut. Varm og kald, tykk og tynn, tynn kaldgraut smurt på brødleiven, kald 
tjukkgraut i nistetina, stekt tjukkgraut i skiver, kokt på øl og med gammalost. Men til fest og høytid var det rømmegraut med hardkokt egg og sviske eller rosin og sukker og kanel og MYE fett, sånn som Tommeliten druknet i. Eller sånn som i sangen om Mass og 'n Lasse: 

Lass han koka ein rjomegraut,
tre heile dagar til ende.
Så femten kjerringar i smøret flaut.
"Han er feit!" sa han Mass,
"han er heit," sa han Lass.
"Seier du det!" sa han Mass til han Lasse.

Hurra for graut! Jeg sier som Margrethe Munthe sa for rundt 100 år siden:

Jeg spiser velling og melk og brød, 
og aldri grøten jeg vraker. 
For jeg vil gjerne bli frisk og rød, 
med runde deilige kjaker.


Her og her og her kan du lese mer om graut. I Norge feirer vi Grøtdagen 23. oktober. 
Bilde: Fra Norsk Billedbog for Børn, Elling Holst, tegning Eivind Nilsen, 1890. 

torsdag 25. februar 2016

Graut

I går var det om velling, så da får det handle om graut i dag. Graut har vi spist her i landet i flere tusen år. Ordet graut kommer fra norrønt grautr som betyr grovmalt eller grovkornet. Det engelske ordet great kommer visst også fra grovmalt. Ja, grauten er sannelig storartet!

På 1800-tallet spiste alle graut, høy og lav, fattig og rik, gammel og ung, morgen, middag og kveld. Oftest var det vassgraut, kokt på vann og grovt mel av bygg, rug eller havre.

Grauten kunne være så tjukk at du kunne spise den med neven. Da ble du både mett og trøtt. Den som spiser seg mett på graut, han går ikke langt før han sovner, sa de. Hvis ei jente svei grauten, da ble hun ikke gift det året, sa de også.

Det ble gjerne kokt så mye kveldsgraut at det var nok både til neste morgen og mere til. Når grauten sto utildekket natten over ble det skorpe oppå. Under den skorpa holdt grauten seg fin i mange dager selv om skorpa var aldri så muggen og fæl. Når det var mat, brettet du bare bort skorpelokket og så la du den pent på plass etterpå. Grauten var god til mye. Du kunne lage deg grøtomslag til å legge på verk og sår, sting og tannpine.

Gikk du på frierføtter og fikk servert vassgraut, da var det ikke mye håp. Og grautstellet i huset kunne fortelle mye. Det var en gutt som skulle fri og som gjerne vil finne ut om de var renferdige eller lortvelte i huset. Så ballet han ene hånda inn i duker og plagg og sa at det hadde gått vasstroll i den. Hvordan det gikk? Det kan du lese her: Sju år gammal graut. 

Bilde: Th. Kittelsen, Syv Aars gammel Gröd, 1904. 

onsdag 24. februar 2016

Velling

Den vellinga i ellinga vellinga er
nok tynn vassgraut. På 1800-tallet åt folk gjerne graut eller velling flere ganger om dagen. Og når det var lite mjøl i mjølbingen kunne det være mosemel i vellinga fra matmose, lutet islandslav. Så fikk du metta di den dagen.

Det var velling Mumle Gåsegg skreik på mens han lå i gåsegget: "Sild og velling, graut og mjølk!"  Ja, det var kar som gjorde vei i vellinga! Prinsesse fikk han også, og hele kongeriket.


Bilde: Fra eventyret Kjetta som var så fæl til å ete, Th. Kittelsen 1907.