Hosle og Bekkestua, gården ved gutua og stua ved bekken

Bekkestua er stua ved bekken.
Den het egentlig bare Bækken - eller Bechen - og var husmannsplass under Øvre Stabekk, eller Ring-Stabekk som den ble kalt da Ole Ring overtok gården i 1839.

Forbi Bekkenstua rant Bekkestu-bekken. Den er øvre del av Ramstad-bekken som renner ut i Solvikbukta og var grensebekk mellom Nadderud og Øvre Stabekk.
Gamle Ringeriksvei gikk over bekken ved Bekkenplassen og Bekken ga bervertning til folk som reiste på Gamle Ringeriksvei mot Verk, over Krokskogen til Ringerike. Det ble nok servert en og annen dram i den stua ved bekken.


1801 bodde kanskje en av husmennene på Øvre Stabæk på Bekken? I 1865 var Martin Pedersen
Husmand uden Jord. Han bodde sammen med kona si Dorthea Arnesdatter, barna Line Martinsdatter 9 år, Mathilde Martinsdatter 5 år, Dorette Martinsdatter 3 år og Frederikke Martinsdatter 1 år. De hadde også en Logerende, en leieboer, fra Christiania som het Frederikke Ek og sønnen hennes Frederik på 13. Da var det nok folksomt i den vesle Bekke-stua!



I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla - Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene i østre Bærum, ryddet i eldre jernalder.

I 1801 var gården delt i Østre og Vestre Hosle. Da bodde det 20 mennesker på gårdene. Husmannsplasser og bruk under Hoslegårdene: Furu, Ommen, Bekkeløkka, Hoslehøyden, Skottebråtan, Petersborg, Jonstykket, Gran, Hosletoppen, Bråten, Nordli, Toppås og Lønnås. Gjennom Hoslegårdene gikk Hoslegata - Hoslegutua - kirkeveien til Haslum kirke. Der gikk folk på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda.

Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hosle ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.

Fortsatt er det almestyvinger langs Hoslegutua. Alm har store blader med masse næring til kuene om vinteren. Av alm kan du også lage barkemel. Almebarken reddet mange fra å sulte i hjel i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet. Egentlig bruker du ikke barken, men basten eller silvevet - den lyse litt slimete innerbarken. Det beste er bast fra litt tynne to-tre år gamle greiner. 

Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg. Bruk dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk deig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte! 

Bilder: Å kjøre på hjul, Johannes Flintoe 1827. Alm fra Bilder ur Nordens Flora, C. A. M. Lindman,

1917-1926.

Kommuneblomster i Asker og Bærum

Jeg lurer på om det er sånn at alle kommuner i Norge har
kommuneblomst? I hvert fall har vi kommuneblomster i Asker og Bærum.

I Asker er det selvfølgelig ask. Fraxinus excelsior heter den på latin. Asker har navn etter ask. Det er masse askekaller der, som sogneprest Vogelius fikk plantet langs Kirkeveien, til vinterfôr for kuer. Det er derfor det er askekaller i Askers kommunevåpen.

Ask er nyttig til mye annet enn kufôr, for eksempel til å varsle sommerværet: Eik før ask gir plask, ask før eik gir steik. Den ble brukt som medisin mot sår og benbrudd, magesyke og ormebitt. Gikk du med askeblad i lomma lot ormen deg i fred. Vikingene trodde til og med at verdens første mann ble laget av en askestamme!








I Bærum er det gulveis som er kommuneblomst. Anemone ranunculoides heter den på latin, Den ser ut som gul hvitveis, bare at blomsten har fem blomsterblader som er litt lodne på utsiden. Ranunculoides betyr lik Ranunculus - og Ranunculus er smørblomst på latin.

Gulveisen kan ikke brukes til noe som helst - hele planten er faktisk giftig. Men den lyser som en liten gul sol i skogen. Og den er veldig sjelden. Du finner den i Kjaglidalen i Skuiområdet og nedover langs Sandvikselva, og på Tanum, blant annet ved Ringi kalkovn.

Både gulveis og ask trives godt i edelløvskogen som vokser i Asker og Bærum, sammen med andre arter som liker varme og god jord - alm, lind, lønn,  hassel, eik, bøk og svartor og masse blomster, insekter, fugler og dyr.

Bilder: Ask fra Flora batavia, Jan Kops 1893. Gulveis fra Flora Batava, Jan Kops, 1832.

Blommenholm og Haslum - oksehode og hasselheim

Blommenholm skole ligger på gamle Oxhoved gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr oksehode, så kanskje det var et eldgammelt offersted på gården. Eller kanskje fikk den navnet fordi Sandviksåsen lignet ryggen på en okse med hodet på Oxehoved. I folketellingen fra 1801 kalles gården Oxud. I matriklen fra 1818 er det visstnok forandret til Blomesholm.

På begynnelsen av 1800-tallet bodde Madam Ingeborg og Johannes Engebretsen på Oxud. Ingeborg var 58 år og Johannes 49. Det var de som ga gården navnet Blommenholm. Datteren Kirsti på 26, tre tjenestedrenger, to tjenestepiger, en legdegutt, en huskone og enda to mannfolk bodde på gården. Og en nisse.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua.” 

På husmannsplassen Milesten var det vertshus og hvilestue for reisende på Den drammenske kongevei til Sandvika og Drammen. Nå heter veien Gamle Drammensvei. Milesten lå akkurat en gammel norsk miil - 11,295 km - fra Christiania torv. Milesteinen står der enda. På Milstejn i 1865 bodde Ole Olsen på 31 år. han Handler Kaffe, Sigarer og Øl står det i folketellingen og bodde sammen med moren Anne Evensdatter på 70 år som Understøttes af Fattigvæsenet og Ole Svendske på 40 som er Inderst og Dagarbejder. På Blommenholm i 1865 var det 10 mennesker og 20 kuer. Oxehoved hadde kalkovn i Bjerkåsen og ved Sjøholmen. Rett ved skolen ligger en gammel låve. Kanskje muren er murt med kalk fra kalkovnen?

Haslum skole ligger på gamle Haslum gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra hassel og elva Hasla som nå heter Øverlandselva. Heim er gård eller hjem. Haslum er gården ved Hasla hvor det vokser hassel. Før sa Bærumsfolk Haschlom. Navnet har blitt skrevet Hasllæim, Hazlin, Haslim og Haslom.
Haslum hadde sag og kvern i Øverlandselva, seter på Haslumseter sammen med Ramstad og Nordby og egen kalkovn som leverte kalk til byggingen av slottet i 1834. Husmannsplasser var Haslumhøyden, Haslumekret, Tveter, Åsterud, Åsteløkken, Lille-Garlaus (Godthaab) og Holtet.

På 1800-tallet var Haslum delt i Østre og Vestre Haslum.
Østre Haslum var enkesete for Asker prestegjeld. I 1801 bodde Mutter Vogel på gården. Mor Fugl betyr det. Mutter Vogel var enke etter sogneprest i Asker og Bærum Franz Vogelius. Madam Salig Vogelius, eller Fru Catharina Marie Vogelius som hun het, var 79 år og drev Østre Haslum gård sammen med to husjomfruer, to tjenestepiker, en tjenestedreng og Nils Gundersen som var tjenestedreng og soldat. Skolen ligger på Østre Haslom.

Haslum kirke ble bygget på slutten av 1100-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet eide Peder Anker kirken. Til Haslum kirke kom folk fra hele Østre Bærum og fra Sørkedalen.

Like ved Haslum kirke ligger det en gravhaug. Kirken ble kanskje på et gammelt gudehov for vikingguder? I vikingtiden var hasselbusken hellig. Den var tordenguden Tor sitt tre og beskyttet mot lynnedslag. Når vikingene holdt ting ble tingvollen merket med hasselkvister. Innenfor hasselringen fikk ingen bære våpen og den som brøt ringen ble lyst fredløs.

Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis noen delte en dobbeltnøtt med kjæresten sin, kom kjærligheten til å vare evig. En hasselnøtt i lomma kunne beskytte mot ulykker og trolldom, hjelpe mot tannverk og vondt i ryggen. Hasselkvister kunne holde orm borte og var de beste ønskekvistene når man skulle lete etter vann.

Bilder: Milestenen på Milesten, eget. Hassel fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885, Gera, Germany.

Gullhaug og Lommedalen, med gull i haugen og lom

I gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år siden. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærum. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Eine gård. Den ble ryddet i middelalderen, en gang mellom vikingtien og svartedauden. Navnet kan komme av at den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

Einer er bra mot nesten alt: løs mage, hard mage, promping, tannverk, hodeverk, forkjølelse, kikhoste, lungesyke, gikt, feber og flass, utslett og sår som skal gr. Den er fin til ølbrygging og brennevin, til å vaske med og strø på gulvet. Einerbark er bra mot ormebitt og einebær verner mot hekser og underjordiske og trollpakk!

På 1800-tallet hørte Eine gård til Bærumsverket. På Eines husmannsplasser, Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen, bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er St. Olaven. Det var der Olav den hellige ga hesten sin vann da han hoppet fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. 

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen, til blåsebelger og hammere på Bærums Verk og til spikerhammeren på spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.

Lommedalen var som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trusju, som folk sa før. 

Gårdene i Lommedølene brente kull - køl- til Bærums Verk. Overalt i Bærums skoger er det navn på kølabånner som forteller om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn og  Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner som datt i mila og brant opp. På Hansinebånn fødte en som het Hansine en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni hogget de kølaved. I juli var det slåttonn. I august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant de mila og i februar kjørte de køl til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester køl som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers om dem som folk brukte si på Ringerike:  

"Du Lommedøling 

du kølabælj,

Du holder søken, 

men inga helj."

Og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Ringeriking 

din ertesekk,

du går å lepjar 

i hvær en bekk!"

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I Lommedalen er det mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampenjegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller! Det kan nok hende ungene var redde for både ulv og bjønn på skoleveien og i gjeterskauen. Og så var det jo underjordiske og huldra - ulera - som folk sa i Bærum. 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum

To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Bilde: Einer fra Bilder ur Nordens Flora, Carl Axel Magnus Lindman, mellom 1917 og 1926. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. 

Eik i lia og på Eik sin mark

Nå er den store digre turneen til alle førsteklassinger i hele Bærum i gang, med kjempehyggelig start på Eikeli og Eiksmarka. Både Eiksmarka og Eikeli har navn fra eiketreet og den eldgamle gården Eik som kan ha blitt ryddet en gang i eldre jernalder. Gården er helt borte nå.

Det var sikkert mye eik på Eikgården. Jeg vet ikke om det er noen gamle eiker i området nå, men på Eikeli har de plantet et nytt lite eiketre rett utenfor skolen. Eikelielevene kan lett få vite hvordan sommerværet blir.

Værtegn fra eik og ask
Eik før ask gir plask
Ask før eik gir steik

Spretter eik før ask
får sommeren plask.
Spretter ask før eik
blir sommærn bleik.

Eika vokser i 500 år og dør i 500 år, sies det. Gamle eiketrær kan være fra vikingtida! Eika var Tor med hammeren sitt tre. På latin heter det quercus. Det betyr styrke.

Det er viktig å ta vare på gamle eiker. De gir mat og hus til dyr og planter. Opptil 1500 forskjellige arter kan holde til i gamle hule kjempedigre eiker. Mange av artene er på Norges rødliste. Minst 120 billearter, 98 sopparter og 5 lavarter på rødlisten er tilknyttt eik. Gamle hule eiker er en av Norges fem utvalgte naturtyper. Her står det om hule eiker i Asker og Bærum og her fra Harvest.

Eikeli var husmannsplass under Grav gård. Kuene på Grav dro til seters på Gravsvollen. I folketellingen fra 1801 er det tre husmannsplasser. Hvilken som var Egelie er ikke godt å si. Husmannen lånte hus og jord av bonden på Grav i bytte mot å arbeide på gården når bonden trengte det. I våronna var det travelt for Eikelihusmannen, for da måtte han få korn og potet i jorda både hos Gravbonden og hos seg selv.

Husmannen på Egelie måtte kanskje hugge stein og brenne kalk også, for Grav hadde kalkovn i Liomåsen. Liomåsen betyr kalkovnåsen. Det gamle ordet for kalk var lim. Kalk ble brukt til å lime sammen stein til mur. I Bærum hadde mange gårder kalkovn. Det er derfor Bærum har en kalkovn i kommunevåpenet sitt. I folketellingen fra 1865 leser vi at det bor en husmann med jord, kone, to oppfostringsbarn, en tjenestepike og et barn Udsadt af Christiania Fattigvæsen på Ekeli.

Eiksmarka skole ligger på Eik sin mark, skogen og utmarka til Eik. Kuene fra Eik dro til seters i Bærumsmarka, kanskje der det kalles Eiksbakk. Fra 1670 hørte Eik til Bogstadgodset sammen med blant annet Fossumgårdene. Fossum kommer fra Fossimi, av foss og heim, altså gården ved fossen, øverst i elva Fåd fra Fådvannet. Nå heter elva Lysakerelva og vannet Bogstadvannet.
På Fossum var det jernverk fra 1788 til 1874, med hammer og masovn skole for verksungene.

I folketellingen fra 1801 leser vi at det bodde det 20 mennesker på Eeg. I folketellingen fra 1865 for Ek østre og Ek vestre finner vi en husmann uten jord og en leidlending. De første bæringene som utvandret til Amerika var fra Eik. I 1851 dro Tore Ingebretsen Eik og kona Hele Nilsdatter med fire unger. Uken etter var det 21 bæringer fra Eik, Østern, Dæli og Fossum og Isi som dro til Amerika.

Bilder: Eik - Quercus robur - fra  Deutschlands Flora in Abbildungen, 1796. Hammeren på Fossum, Georg Haas for Christian August Lorentzen, mellom 1792 og 1796.

Bamse Brakar i Asker og Bærum

Bjørn betyr det brune dyret. Men du måtte ikke si bjørn, for det kunne lokke ham fram. Det var bedre å kalle ham Bamse Brakar,  Go’far, Han far sjøl i stua, Pelsgubben, Skogbonden eller et annet hedersnavn.

Likevel er det er mange steder i Asker og Bærum som har bjørn og bjønn i navnet. Ikke bare bjørnehiet i Hagahogget og Bjønnapalen, den bukta på Løkeneslandet hvor det kanskje ble jakta bjønn og den ble liggende pal. 

Skal tro om det har vært bjønn alle de stedene? Eller er det kanskje som med Bjørnegård som var gården til Bjørn, eller Bjarni? Kanskje det var funnet sportegn eller spor etter bjørn - en utgravd maurtue, blå bjørnebæsj eller klorrisp og bjørnebitt på trærne? Kanskje det var holmer og hauger som lignet på bjønn?  Eller kanskje det vokste dugelig med bjørnemose på myrene?

Det var flere husmannsplasser med bjørn i navnet: Bjørndalen under Asker Prestegård, Bjørnsvik under Gyssestad i Bjørnsvika hvor Bjørnsvikbekken renner ut, Bjørnehølet under Yggeset og Bjørnerud under Guriby.

Bjønnestøkket er et jorde på Stein. Bjønneberget er en bergpynt på Øvre Vensås. Bjørndalen er en liten dal nordøst for Nordre Kjaglia. Gjennom dalen renner Bjørndalsbekken. 
På Haveråsen i Vestmarka ligger det et gjengrodd tjern som heter Bjønneputt. Bjønna er - eller var - en hytte på Haga. Bjørnen er en holme sør for Ostøya.

Det er flere myrer med bjørnenavn: Bjørnemyra ved Haslum som har gitt navn til Bjørnkollen og Bjørnemyrshaugen. Ved Bjørum er det også en Bjørnemyr. Syd for Eine ligger kølabånn Bjønnemyrsbånn, Bjønnemyra og Bjønnemyrsbekken. Fra Store og Lille Bjønnemyr på Kolsås kommer Bjønnemyrsbekken. Den renner ut i Glittredammen. På Gupu ligger Bjønnemyrsbekken og et jorde som heter Bjønnen. 
Kanskje noen vet om enda fler?

Bilde: Bjørn: Illustrations de La Ménagerie du Muséum National d'Histoire Naturelle, 1808. Bjørnemose: Flora Batava 1844. 

Fløyteregle fra Asker

Skal tro om det ikke er seljefløytetid? Da kan det være lurt å lære seg en fløyteregle, sånn som ungene sa i gamle dager når de banket på barken så den skulle løsne. Denne står i Otto Valstads bok om  Ola Enfoldig fra 1916. 

Fløyteregle fra Asker
Tikk takk tikk takk
vil du gå 
skal du få kjøtt og kål 
i kongens gård
og to skilling etterpå

Selje er det treet som har gåsunger. Men du trenger ikke selje for å spikke fløyte. Det går fint med rogn også. Egentlig burde vi heller si barkefløyte, for det er jo mest barken vi bruker. Her står det hvordan du spikker fløyte. Husk å si fram fløytereglen når du banker på barken.



Bilder: Selje fra Thomés Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz, 1885. Fløyta har jeg tegnet.

Om ask i Asker

Asker betyr asketrær og har navn etter asketrærne på Askergårdene. Askar het de fra gammelt og ble ryddet en gang i jernalderen. I vikingtiden og utover middelalderen het Askerbygda Skogheimsherad, etter gården Skogheimr, skoggården. Senere ble Skogheim til Skouom. Nå heter den Skaugum. Skogheimr ble også ryddet i jernalderen, på samme tide som Haslum - Haslheimr og Tanum - Tunheimr. Bærum - Bergheimr - var antagelig også en gård fra den tiden.

Askar var kanskje ikke den eldste gården i Skogheimsherad, men mektig og viktig var den.  Ved gravhaugene ved kirken har det antagelig vært et gammelt kultsted hvor folk samlet seg til blot og ting. Da folk i Skogheimsherad vendte seg til Kvitekrist på 1100-tallet ble det bygget kirke på Vestre Asker.

Vikingene trodde at den første mannen - Ask - ble laget av en askestamme og at verdenstreet Yggdrasil var et asketre. Asken var hellig, og brukbar til mye. For eksempel til dyrefôr. Å bruke lauv og kvist til dyrefôr har folk gjort fra eldgammel tid. Asketreet har store blader og høy fôrverdi og var spesielt bra. For å kunne høste blader og greiner ble askestammene styvet - kuttet av et stykke over bakken i passe høyde og sånn at ikke husdyra rakk opp til knopper og lauv. Med jevne mellomrom ble styvingstrærne lauvet, rispet eller riset og gitt til dyra. Her kan du lese mer.

Sånne askestyvinger kalles også askekaller. I Asker er det askekaller nesten over alt, til og med i kommune-våpenet.
Noen av askekallene ved Asker kirke er nesten 250 år gamle. De ble plantet av sogneprest Johan Christopher Vogelius mellom 1752 og 1780. En hel alle´av styvingstrær fikk han plantet i veggrøftene langs Kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. De ser ut som en flokk småtroll som står vakt på hver side av veien.

Bilder: Askers kommunevåpen. Askestyvingen har jeg tegnet.

Måsa i grauten

Om våren i gamle dager, når det var nesten tomt for mel i melbingen, da ble det lite graut i gryta. Da måtte mor finne noe mer å ha oppi grauten og vellinga. For eksempel kunne hun lage mel av mose og koke måsagraut.

Den beste mosen til graut og velling er ikke mose, men en type lav som heter islandslav. Den kalles også islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose og grisemose. Kjært barn har mange navn, som en sier.

Det går også an å spise trollskjegg. Det er sånt brunt skjegg som vokser på trær. Både islandslav og trollskjegg må lutes og kokes før du kan spise det. Her står det hvordan du får bort den bitre smaken. 

Navlelav kan du spise rett fra skogen. Og her er en lang liste over andre saker og ting du kan spise i skog og mark. 

Her og her står det mer om graut og på 1814-bloggen vår står det mer om islandslav.  

Bilde: Islandslav - matmose - fra Flora Danica, 
en gang mellom 1761 og 1883.