Løkeberg og Stabekk, et berg med løk og en rett bekk

Løkeberg kommer fra laukr og berg,
gården ved berget der det vokser løk. Det var kanskje ramsløk, eller bjørnelauk som folk kalte den. Gården ble kanskje ryddet i folkevandringstien. I 1801 bodde det 20 mennesker på Løgeberg. Folk flest kalte gården for Lauka’bær.

På den tiden var Løkeberg en stor gård med egen drengestue, 3 tjenestegutter og 5 tjenestejenter. På gården var det kalkberg og kalkovn som ga penger i kassa. Ved Bjørnkollen var det gråsteinbrudd. Og i Løkebergelva som nå kalles Øverlandsevla var det både sag ved Sagfossen og kvern som het Løkeberkvenna ved Kvernfossen. Løkeberg hadde fiskerett i elva og i Engervannet og setret på Løkebergseter i Bærumsmarka sammen med Ramstad. I 1826 hadde gården 7 hester, 22 kuer og 27 sauer.

Ikke langt fra Løkeberg ligger Dælivannet og Fleskum gård. Fleskumsommeren 1886 bodde flere kunstnere på Fleskum hos Christian Skredsvik og Maggi Plathe på Fleskum: Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland og Erik Werenskiold. Flere kjente malerier er fra den sommeren, blant annet Kitty Kiellands Sommernatt fra Dælivannet. Fleskum - Flæskeimi - kommer kanskje av flesk og heim, fleskheim.

Stabekk kommer kanskje fra stadr og bekk - en rett eller rolig bekk. På 1800-tallet ble navnet skrevet Stabæk. Da var det fire Stabekk-gårder.

Store Stabekk er antagelig den eldste og ble kanskje ryddet i vikingtiden. Våningshuset og låven på gården er fra 1670. I 1801 eide Madam Karen Roverud gården.

Østre Stabekk ligger nederst ved jernbanen. I 1801 bodde det seks husmenn uten jord der. I 1805 solgte Peder Anker på Bogstad gården til Madam Roverud på Store Stabekk. Peder Anker beholdt Stabekk skog og Myraplassen, der hvor Lysaker skole ligger. I 1824 overtok grev Herman Wedel Jarlsberg skogen, da ble den kalt Greveskogen eller Grevestøkket.

”Akte deg du!”, fra Bærum
Engong kom en mann kjøranes fra by’n, han kjørte fort, og hadde nær kjørt på en gammal krokete mann og ei kjærring, som kom gåanes opp bakken ved Myraplassen ved Stabekk. Den gamle krokryggen blei sinna og skreik etter han som kjørte: ”Akte deg du, så du itte kjører nasan av deg!” Og det var itte langt han kom før begge sælapinna flau ut av olene og hesten for sin vei og mannen og vogna reste i renna.

Tidlig på 1800-tallet gikk to store veier gjennom Bærum: Gamle Drammensvei mellom Christiania og Drammen og Gamle Ringeriksvei  fra Stabekk over Krokskauen til Ringerike og videre til Bergen. Veien gikk gjennom tunet på Østre Stabekk. Gården var skysstasjon og gjestegiveri for reisende. I 1872 ble Drammensbanen åpnet og jernbaneansatte begynte å bygge seg hus langs linja. Stabæk stoppested ble åpnet i 1884 med en liten billettkiosk. Stasjonsbygningen kom i 1904.

På Øvre Stabekk bodde det 14 mennesker i 1801. I 1814 bodde bodde Paul Frederik Michael Heltzen på gården. Da ble gården kalt Skriver-Stabæk, for Heltzen var sorenskriver. Han var også varepresentant på Eidsvoll og representant for Akershus på det første overordentlige Storting i 1814. Da Jens Ring kjøpte gården i 1839 ble den kalt Ring-Stabekk. Det var han som bygget Slottet i 1851. 

Skallum var en ganske liten gård som tidligere hadde vært seter. I 1801 bodde det bare 6 mennesker der. Navnet ble skrevet Skjelme-Stabæk eller Stabek Skalme og kommer kanskje fra skalm eller skolm som er en todelt frøbelg. Her kan du lese om Stabekk-gårdene, om Store Stabekk,  om Østre Stabekk, om Ringstabekk 

og Skallum.  

Bilder: Kitty Kielland Sommernatt 1886. Stabekk, avfotografert maleri. Den kulturhistoriske Utstlling i Kristiania 1901.

Rykkinn, Bryn og Hammerbakken

Rykkinn var en liten husmannsplass under Berger gård. Navnet ble skrevet Røchind, men folk flest sa Røkkinn.  Rykk inn, betyr det. Rykkinn var en plass hvor folk rykket inn og tok seg en hvil.

Plassen lå ved ved den gamle Gruveveien langs Eineåsen hvor malmen fra Busoppkastet ble fraktet til Verket tidlig på 1600-tallet. Etter at Verket fikk malm med båt fra Arendal og Kragerø til Malmskrivergården i Sandvika ble veien kølavei fra Kjaglidalen, Bjørumskogen og Isimarka.


I kølkjøringa i februar kunne det stå kølkjørere i kø fra Isigrenda til Busopp og enda lengre. Da passet det bra å ta seg en hvil på Røkkinn. Køllassene var digre kurver, kørjer, av treflis på meier, med magre gamper foran og en sotsvart kølkjører som holdt i tømmene.

Det gikk med utrolige mengder køl til den digre masovnen på Verket. På et kart fra 1780 er det 11 kølaveier fra Bærums skoger til Verket, fra over 600 miler hvor det ble brent kull. I den travleste tiden om vinteren kom det et køllass  hvert annet minutt gjennom gata på Verket, rundt 15 000 lass til sammen. På den tiden var ikke Verket rent og fint som nå! Og det er derfor inngangen til de små arbeiderboligene i Verksgata ligger på baksiden - så ikke folk skulle få så mye skitt inn i stua.

Berger ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer av berg. Det er ikke så rart, sånn som den ligger - rett under Gommerudåsen og like ved Kolsås. Før sa folk flest Bærjer. Bergerkuene dro til Avtjennsetra om sommeren. Gommerud ble ryddet i middelalderen. Navnet kommer av Gudmundrud – Gudmunds rydningsgård. Gommerud var en av de fire første gårdene var en av de fire første gårdene som kongen i Danmark-Norge, Christian Kvart, lot Verket få bruke i starten i 1610. De som bodde i arbeiderboligen og husmannsplassene på Gommerud jobbet på Bærums Verk.

Junta og Juntekjærka, Arne Mohus 
Juntekjærka er en stor stein i Gommerudåsen. Steinen ligger på en kirke - derav navnet. I Gommerudåsen bodde Jotuntrollet. Juntekjærka hørte henne til. 
Junteåsen heter kollen ovenfor helseheimen. Olav Kristensen Gommerud ble dratt på kjelka av mor sin. De skulle til skomakeren i Røkenkroken. Da de kom et stykke på veien, ropte gutten til moren: "Se den sværingen som krabber opp over åsen. Se den fine stakken hun har, og kjeppen." 

Bryn kommer fra Bruvin, bru og vin, gården ved brua. Den ble ryddet i eldre jernalder. Bryn setret på Kvernhusdalen i Kjaglidalen og senere på Avtjenna. Brynsfolket brente køl og kjørte malm for Bærums Verk og måtte holde i stand sin del av veien mellom Verket og Sandvika.

På slutten av 1700-tallet var det travelt på brua ved Bryn, Løken bru. Lass på lass med jernmalm ble frakta på vogner og sleder langs Malmveien mellom Verket og Ladestedet Sandviken. Veien gikk fra Malmskrivergården i Sandvika, opp de bratte Evjebakkene, videre til Rud, over Lomma ved Vøien eller om Løken og brua ved Bryn, opp bakkene mot Verket, over Danielsbrua og inn Verksgata. På vegen tilbake var det ovner, ferdigsmidde og støpte ting av jern og rujern på lasset. I 1800 bygde Peder Anker ny bru, Kølabrua, like ved vadestedet over Isielva. I 1861 ble Bryn kirke bygd på Klosterjordet på Bryn. Navnet kommer nok fra 1400-tallet, da Bryn hørte til Tanum kirke og Nonneseter kloster.

Lefse-Lars og huldrefjøset, Reidar Holtvedt
Dom fortælte om en som hette Lefse-Lars innante Kjaglia. En gong lå'n på ei ta Belsetbønna og brende ei mile, men midt på natta hadde'n vakne ta det tusle utføre. Og brått var'e ei fremmen kjerring som lokte på koiedøra te'n. 
- Du mann, du svir håret ta ryggen på likeste kua mi! sa'a og hadde vøri så ærj at det gnistre ta'a.
Huldrefjøset hadde løggi like underan mila, da måtru. Men han Lars kunne itte gjøra noenting, han, mila kunja itte fløttast, hu, etter at hu var tent, hu måtte brenne ferdig. Detta hadde'n sagt tel'a au, begripeligen - men huldrekjerringa hadde hemne seg - han Lars hadde støtt vøri sjuk etterpå, og det var itte lenge, så døe'n.

Hammerbakken ligger omtrent så midt i Bærum som du kan komme, like ved Glitredammen som blir regnet som Bærums geografiske midtpunkt. Skolen har navn etter hammeren på spikerverket i Lomma. Der var det vannhjul i fossen Spikerbruksfallet, også kalt Hammerfallet, og hammersmie med spikerhammer. Spikerhammeren hamret rujern til spiker. Den var mindre og raskere enn den digre stangjernshammeren på Verket, men bråkte fælt for det. I 1818 arbeidet 6 mann og 12 gutter på Spikerbruket.

Det var også en husmannsplass som het Hammerbakken som hørte til en av Løkengårdene. Navnet Løken kommer fra leik og vin, så Leikvin var kanskje et gammelt kultsted for allslags idrettsleker for mannfolk. Andre vin-gårder i nærheten er Bryn og Vøien. Løken var også en av de fire første gårdene under Verket. Verkets hester og kjørere ble innkvartert på Løken. Tidlig på q1800-tallet var gården solgt fra Verket og delt i tre Løkengårder: Søndre, Nordre og Mellem i midten. Løkenfolket setret også på Avtjenna - Avtjernsetra - i Holmevannsalmeningen.

På Kolsåstoppen bakom Løken og Hammerbakken var det brannvarde, eller vete. Vardebrenning på toppene var et varslingssystem som ble brukt helt fra folkevandringstiden. Når det var fare for krig, måtte vardevakta opp på Kolsås for å holde utkikk mot Vettakollen og Skaugumsåsen. Hvis det lyste på en ås måtte han i all hast tenne varden. Det var melding til alle våpenføre mannfolk om at de måtte finne fram sabler og gevær og dra avgårde for å forsvare landet. I 1814 brant varden på Kolsås.

Heksene på Kolsås, fra Budstikka

Dette hendte under krigen mot svenskene i 1716. Svenskekongen Karl XII tok Christiania og prøvde å beleire Akershus festning. Norske styrker lå i Asker og Bærum og gjorde seg klare til å falle fienden i ryggen. Svenskekongen sendte folk utover mot Drammen med avstikkere opp i Bærum. Budstikkene gikk fra gård til gård og vardene ble tent på de høyeste toppene.

På Kolsås sto varden klar. Det gjaldt bare å få den tent og få satt ut vakt døynet rundt. Det var ikke lett, for alle visste hva slags styggedom som huserte der om natta. Men så var det ’n Busteru’n som tjente på Løken. Han var stor og sterk. Ikke var han redd heller. Med tung bør på ryggen la han i vei opp skrentten. Rikelig med proviant måtte han ha med seg, og godt med klær. Det var i slutten av mars, dette, men ennå full vinter med snø og is. 

Utpå ettermiddagen kom han fram til varden øverst på Kolsås. Han fikk tent varden, fikk seg no mat og ordnet seg til for natta. Og sovna ganske raskt, trøtt og sliten som han var.

Men rett som det var våknet han av snakk og spetakkel. Like ved ser han trollfolk! De hujer og skriker, danser og slåss! Mest er det gamle kjerringer og unge jenter. Flere og flere kommer, opp av sprekker og gjennom lufta. 

Busteru’n ble redd, kan du vel skjønne. Men da ser han ei han kjenner i flokken. Det er a Kari fra klufta, tjenestejenta på Kolsberg. 

”Ikke vær redd, Busteru’n” sier Kari. ”Je kjenner døm alle i hop, ser’u. Je ska passe på at døm itte gjør dei no. Kom og bli me, da vel!” 

Jo da, Busteru’n var ikke vond å be. Det ble flust med mat og drikk og mangeslags moro, så han våkna ikke før langt utpå lyse dagen. Da var alle borte.

Bilde:  Johannes Flintoe,Hvor  er skyssen? - Trumf! 1816. Løken bro på Brynsveien i Bærum, kirken i bakgrunnen er Bryn kirke, bildet er tatt ca 1900, fotograf: Thorkel Jens Thorkelsen. Heksene på Kolsås, Th. Kittelsen. 

Bærums Verk og Lesterud, om mønsterskolen på jernverket og køl

Skolen på Verket er Bærums eldste skole.  I Anna Kreftings tid som principalinne på jernverket var det omgangsskole for verksungene. Men da Conrad Clausen ble verkseier og Principal i 1773 ble det fast skole på Verket. Sogneprest Vogelius skrev en omstendelig skoleplan og Carl Fredrik Ruge ble ansatt som skolemester for 82 unger fra Verket og nederst i Lommedalen.

Peder Anker lot bygge et skjønt og rummelig skolehus på i Verksgata. Han lot residerende kappelan Jacob Neumann utarbeide en ny Reconeret Plan for den i Aaret 1802 nyotganiserte Skole paa Bærums Jernværk  blant om skolefagene og skolehusets indvendige indretning. Lars Wold ble ansatt som skolemester for 83 barn fra 6 år til konfirmasjonsalder. Skolen fikk eget bibliotek med 128 bøker som både læreren, elevene og arbeiderne på Verket fikk låne. Verksskolen var i det hele tatt en foregangsskole og mønsterskole i hele prestegjældet og i videre  kredser, ja, også i Danmark roste man skolen!

I 1860 var det 108 skolepliktige barn på Verket. 25. januar 1861 ble derfor en ny skolebygning innviet, en toetasjes mursteinbygning ved Lommedalsveien, oppført av baron Harald Wedel Jarlsberg. Storskolen brant i 1934.

20. august 1900 ble et nytt skolehus innviet, Småskolen, bygget av barondøtrene Harriet og Caroline. Det året var det 77 unger på Verket. Her finner du Verkensunger, i folketellingen fra 1801 og 1865. I Trygve M. Davidsens bok Min barndoms dal kan du lese mer om skolen på Verket. 

Nå ligger Bærums Verk skole der hvor Helset gård lå - Helgi eller Helga sin gård som ble ryddet i vikingtiden. Før sa Bærumsfolk Hærsett. Helset lå under Bærums Verk fra rundt 1700 og ble drevet sammen med gårdsbruket på Verket.

Lesterud var husmannsplass under Skollerud.  Skolli er det gamle ordet for rev og rud er rydning. Gården ble ryddet en gang i middelalderen. Lesterud kommer av lest og rud. Kanskje bodde det en skomaker der som brukte skomakerlest når han laget sko. Noen kaller også sokkene sine for lester. Men jeg lurer nå på om ikke Lesterudnavnet har med kull å gjøre - eller køl som Bærumsfolk sa før.

Ihvertfall ble det brent køl på Lesterud, til den store masommen på Verket, og på plassen Kølabånn like ved og på alle husmannsplasser og finneplasser i nærheten. Ordet lest kommer av av last og er et hulmål. En lest kunne være 12 tønner korn, 16 tønner malm eller 18 tønner kull og salt. I Bærum var en køllest 9 tønner. Det er rundt 1,45 m³, eller omtrent så mye som en hest kunne greie å trekke. Det gikk en lest køl oppi en kølkørj.

Det var hundrevis av kølabønner i Bærums skoger. Om du kommer til en flat fin plass i skogen og sparker litt i bakken og finner helt kølsvart, feit jord, da står du på en gammel kølabånn hvor det har vært kølmile. En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester ved som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn.

Det var vanskelig og hardt arbeid å reise og brenne en mile. Først reiste du kongen, en stor stokk i midten av mila. Rundt kongen reiste du mileveden, 4 alen eller 2,5 m lang, stående litt på skrå. Langs kongen var det en tennkanal.

Når mileveden var på plass måtte mila bares og jordes - dekkes med granbar og jord. Mange kølabrennere pjutret på mila før de tente - leste fra skrifta eller svarteboka eller et vers, og kastet på litt av julematen for at mila skulle bli god. Så måtte mila stå og ulme i 2-3 uker, midt på svarte vinteren, og kølabrenneren måtte passe på som en smed, så varmen var helt riktig, ikke for varm og ikke for kald. Så måtte mila slokkes med vann, døpes. Da var det ofte ei vassmerr, et kvinnfolk som bar vann.

Når tre varmes opp til 150 grader fordamper vann og sevje. Mellom 150 og 275 grader blir treet til kull uten å brenne opp, men blir temperaturen over 280 grader brenner alt opp. Det hendte at kølmiler brant opp og kølabrenneren mistet hele årslønna. Det hendte at kølbrennere datt i mila også.

Pinnebønn, fra Bryllup i Bærum, Tryggve T. Johnsrud
Engong for lang ti’ sea blei det borte ei jente i Bærom. Folk mente hu var ”hau’tien.” Og dom ringte med klokkene i både Haslom og Tønnomkjørka, men det hjælpte itte, hu blei borte. Engong no’n var ute og lette etter’a og satt på en kølabånn og hvilte, kom det en gammal tusseladd ruslandes, han stavra seg fram med stokk i handa. Han helste på følket som satt der, og fekk greie på å dom gikk etter. Da tok’n to pinner og la i kors på bønn og tok så te å mana. Best det var, kom jenta farandes opp tor bakken så klølastomp og støv gauv om’a. Da dom så spørt a’ å a’ hadde vøri henne, sa a’ at a’ ”hadde vøri hos no’n følk og hatt det så gildt atte.” Og den kølabønn heter ”Pinnebønn” den dag i dag.

I Arne Mohus Husmannsplasser i Bærum 3, Lommedalen står det både om Lesterud og Skollerud.
Lesterudplassen ble tidlig nedlagt. Her er folketelling for Skollerud 1801 og 1865. 

Bilder: Peter Christian Frederik Wergmann: Bærums Jernverk 1836-37. fra boken "Norge, fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen". Kølmile antagelig fra Elverumskanten, foto Erling Syringen.

Emma Hjort på Tokis rydning og Tanum på tunet ved kirken

Emma Hjorth skole ligger på gamle Tokerud gård. Rud kommer av rjódur som betyr en åpning i skogen. Gårder som ender på rud blir kaldt for rydningsgårder. Gården ble kanskje ryddet en gang mellom vikingtiden og svartedauden av en mann som het Tóki eller en dame som het Tóka. Skolen har navn etter fru Emma Hjorth som kjøpte begge Tokerudgårdene tidlig på 1900-tallet.

Bærumsfolk sa gjerne Tukeru’. I
1801 bodde en familie på 6 og en tjenestepike på Tokerud. I 1826 hadde de 2 hester, 4 kyr og 10 sauer. Tokerud hadde fiskerett i Sandvikselva - lakseelva Løxa - to teinesteder som het Tokerudfisket. Det er fortsatt fisk i Sandvikselva.  

I 1865 var gården delt i Østre og Vestre Tokerud og flere plasser. Da bodde det gårdbrukere og håndverkere med familier der - en tømmermann, en snekker, en murer og en skomaker.

Kuene på Tokerud dro til seters på Haugsvollen, eller Høksvollen som folk sa før, sammen med kuer fra Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud og Billingstad og Aastad i Asker. Haugsvollen er en av de eldste setrene i Vestmarka og den største. I 1774 setret ni gårder på vollen. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året.

Tanum skole har navn etter Túnheimr,  fra tun og heimr, gården med gjerde, med inngjerdet jord. På Tanum har det bodd folk fra steinalderen. Folk flest sa Tønnom. På 1800-tallet var gården delt i Søndre og Nordre Tanum og flere husmannsplasser, blant annet Tanumbråten, Sylta, Krogløkken, Lagerud, Kruggedalen og Holstkleiva - eller Jonasberget - hvor skolen ligger. I 1801 bodde det 34 mennesker på Tanum gårdene. I 1826 hadde de til sammen 6 hester, 24 kuer og 34 sauer. Her er folketellingen fra 1865.

Tanumgårdene skar is i Ståvivann. De hadde ishus nord for kirken og seter på Tanumvollen i Vestmarka. Der var det mye ulv tidlig på 1800-tallet. Værste ulveårene var i 1835 til 1840. Det hendte ulven løp på fjordisen og en gang løp en flokk på 18 ulver over jordene på Ringi!

På begynnelsen av 1800-tallet var det Peder Anker på Bogstad som eide Tanum kirke. Tanum var annekskirke for Vestre Bærum kirkesogn i Asker prestegjeld hvor Jacob Neumann var sognepres. Bærum kommune kjøpte den i 1850. Til Tanum kom folk fra gårdene og plassene i Vestre Bærum, Bærums Verk og Lommedalen.

Etter gudstjenesten samlet folk seg på kjærkesletta for å å høre nyheter. Der sto det hester på rad og rekke, det var unger som lekte, kjerringer som sladret og ungdommer som fant seg kjæreste. Det var militæreksersis utover hele 1800-tallet og gapestokk og tremærr for avstraffelse av lokale bråkmakere og ulydige dragoner. Utenfor kirken ligger fortsatt Brudesteinen hvor bruden sto på når hun skulle opp og ned fra hesten. Hvis du hører godt etter kan du høre at det synger i den steinen!

Ved kirken er det en eldgammel eik og flere gravhauger fra eldre jernalder. Fire av dem er store, så Tanum var et viktig sted hvor folk dyrket de gamle gudene i jernalderen og vikingtiden. Det var nok derfor kirken ble bygget akkurat der og viet til Jomfru Maria 9. mars en gang tidlig på 1100-tallet. Det var ikke helt lett å få bygget den, sier et gammelt sagn:

Sagnet om Tanum kirke, fra Bærum
Egentlig skulle kirken vært på ”Kirkehaugen” på Vøyen. Her var det tidligere en stor rund haug. En del byggematerialer var alt kjørt på plass, men en natt ble de flyttet opp til der hvor gården Kirkerud ligger nå. Heller ikke der skulle kirken ligge, for en natt senere ble materialene ført opp til Tanum, og der ble kirken bygget. Maktene greide ikke å bli enige om kirken skulle ligge nord-sør eller øst-vest. Derfor blir av og til hele kirken løftet rett opp i lufta og snudd nord-syd – og satt på plass igjen som den er nå. Det er spådd at kirken skal rase sammen og synke i jorda en første pinsedag, men hvilket år det skal skje vet ingen.  

Bilder: Histoire naturelle des poissons , Marcus  Elieser Bloch, 1796. Kadetter utenfor Tanum kirke 1890, ukjent fotograf digitalt.museum. 

Evje i elvebukta, Jong i hestevika

Evje skole ligger på den gamle Effuien eller Effe 
gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra norrønt efja, elvebukt, bakevje. Folk folk flest sa gjerne Evju eller Ivju. Fra 1400-tallet til 1840 hørte gården til Vor Frelsers kirke i Christiania. I 1826 hadde de 1 hest, 4 kuer og 6 sauer på gården og fiskerett i Sandvikselva. Løxa het elva i gammel tid, lakseelva.

Studenterbraaten var husmannsplass under Evje. Den fikk navn etter at studenter fra Uppsala hadde friluftsfest i Evjehøga før de besteg Kolsåstoppen, den 27. juni 1852.

I folketellingen fra 1801 skrives navnet Evju og i
1815 Eviue. I 1865 var gården delt i flere bruk. Martin Halvorsen på den ene. Både han og to sønner var steinbrytere. De hadde en ku. På den andre bodde Anders Hansen, han var gårdbruker og Former ved B. J. V., Bærums Jern Verk, og hadde 5 kuer og 4 sauer. Noe var solgt til Løkke. Et stykke udyrket jord og noe løvskog i Evjebakken var solgt til Bærum kommune i 1860 til skoletomt.

11. januar 1865 ble den første faste skolen i Bærum åpnet, bygget etter baron Harald Wedel Jarlsbergs tegning. Bygningen indeholdt i 1. etage skolestue og lærerbolig bestaaende av 2 værelser og kjøkken, i 2. etage 2 kvistværelser, som hørte med til lærerboligen, kan vi lese i Skolevæsen. De faste skoler fra Bærum : en bygds historie. 

Den første læreren var Jens Martin Kristofersen. Til sammen var det 122 elever som gikk på skolen 2 dager i uka. Skoledagen var 6 timer, en time hver av sånt som elevene måtte lære til konfirmasjonen - katekisme, bibelhistorie og salmesang - og lesing, skriving og regning. Skoleåret startet 1. mai og fulgte onnene og gårdsarbeidet. Til sammen ble det ikke mer enn 36 uker skole i året. Elevene kom fra Evje, Løken, Kulsberg, Hauger, Dæhli, Gjettum, Levre, Helgerud, Løkke, Hamang, Dønski, Rud, Gyssestad, Ødehamang, Kjørbo, Bjørnegaard, Jong, Blommenholm, Sandvigen, Valler og Solberg.

Fastskolen på Evje var en stor forbedring fra omgangsskolen og den halvfaste skolen som hadde været forsøkt et aar eller 2 paa Levre og i Sandviken. I 1824 hørte barn fra Snarøen til Gommerud til samme omgangsskoledistrikt. I hele dette distriktet med en omreisende lærer var det bare 100 skolepliktige barn. Av disse skulle 20 ha lært å skrive og 6 ha lært å regne, kan vi lese i Evjes festskrift fra 1985. På Evje skoles hjemmeside er det mer skolehistorie.

I riktig gammel tid het Jong Jórangr. Hestvika betyr det - fra Jór som betyr hest og angr som betyr vik. Det har bodd folk på Jong fra eldre jernalder. I 1801 var Jong delt i Østre og Vestre. I 1814 var det tre Jong-gårder: Østre Jong, Vestre Jong og Mellom-Jong, som også ble kalt Grå-Jong. I 1865 var det 13 familier som bodde på Jonggårdene, småbruk og husmannsplasser. Jong hadde kalkovn, kølabånn på Jongsbånn og seter på Haugsvollen i Vestmarka.

Fredag 22. oktober 1847 skjedde det noe dramatisk på en løkke på Østre Jong. Da ble øksemorderen Peter Olsen Ringeneie henrettet. Det var den siste henrettelsen i Asker og Bærum. Historien kan du lese i her i Stein Ryans bok Hustrudrapet i Risfjellkastet : om Peter Olsen Ringeneie : en kriminalhistorie fra Bærum 1846. Eller her og her. 

Høksvollen som folk sa før, er en av de eldste setrene i Vestmarka, og den største. I 1774 var det ni gårder som setret på vollen - Aas, Jong, Grini, Haug og Kirkerud, og Billingstad og Åstad i Asker. Fra tidlig på 1800-tallet bodde det også husmannsfolk der hele året. Setertiden i Bærum var lang, fra rundt Skoklefallsdagen 3. juni på primstavkalenderen. Den dagen var våronna slutt, åkrene var pløyd, kornet var sådd, hesten skulle spennes fra skjekene - skoklene - og du skulle sitte med henda i fanget. Da ruslet buskapen fra Jong seterveien - fereksla - mot Vestmarka, eller Setermarka som folk sa før. Der ble de hele sommeren, kanskje helt til Mikkelsmess 29. september.

Det var mye som var farlig i skauen for en liten gjeterunge. Det var både ulv og bjønn, underjordiske, tusser og troll. Og hulder, eller Ulera som Bærumsfolk kalte henne. Ulera var en pen, ung jente med lang, lys flette. Og hale! Ulera hadde kurompe under stakken! Og fine, feite kuer. Fikk du tak i ei huldreku, da hadde du alltid nok melk. På Høksvollen var det en seterkjerring som het Kari som traff ei huldreku.

Kaffi-Kari og huldrekua
På Haugsvollen var det ei seterkjerring som hette Kaffi-Kari. En St. Handsdag var det ei stor feit bjelleku med fin og grann låt i bjella som hadde kømmi inn i fokken hennes. Det var ei av kyra tel Ulera det, som kom fram på midtsommerdagen. Om hu bare hadde hatt noe a sølv eller stål og fått kasta over ryggen på ei huldreku, da hadde kyra blitt hennes. Men Kaffi-Kari hadde verken sølv eller stål. Og rett som det var så hadde kua blitt borte i en tåkedott.  

I Historielagets fine bøker Vestmarka - seterliv og kølabrenneng og Vestmarka - veifar og vandring kan du lese om setermarka. Og i Brent kalk kan du lese mer om kalkbrenning, om kalkovnen på Slependen, ladestedet og Slæben Tollsted hvor Slæbendkalk - kalk fra Asker og Bærum - ble skipet ut. Slæben eller Slepa var farvannet innenfor øyene der hvor vinterveien til byen gikk over isen, fra enden på slepa - Slep-enden.

Bilder: Mellom- Jong. "I kveldingen kom de fram til en stor, grom gård" - Erik Werenskiold, 

illustrasjon til De tre Kongsdøtre i Berget det blaa, P. Chr. Asbjørnsen, Eventyrbog for Børn III. Norske Folkeeventyr, København 1887. ABC-Bog af Hans Jacob Grøgaard Med et Udtog af "Skolelærerforeningens ABC" Bergen 1859. 

Blommenholm og Haslum - oksehode og hasselheim

Blommenholm skole ligger på gamle Oxhoved gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet betyr oksehode, så kanskje det var et eldgammelt offersted på gården. Eller kanskje fikk den navnet fordi Sandviksåsen lignet ryggen på en okse med hodet på Oxehoved. I folketellingen fra 1801 kalles gården Oxud. I matriklen fra 1818 er det visstnok forandret til Blomesholm.

På begynnelsen av 1800-tallet bodde Madam Ingeborg og Johannes Engebretsen på Oxud. Ingeborg var 58 år og Johannes 49. Det var de som ga gården navnet Blommenholm. Datteren Kirsti på 26, tre tjenestedrenger, to tjenestepiger, en legdegutt, en huskone og enda to mannfolk bodde på gården. Og en nisse.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua.” 

På husmannsplassen Milesten var det vertshus og hvilestue for reisende på Den drammenske kongevei til Sandvika og Drammen. Nå heter veien Gamle Drammensvei. Milesten lå akkurat en gammel norsk miil - 11,295 km - fra Christiania torv. Milesteinen står der enda. På Milstejn i 1865 bodde Ole Olsen på 31 år. han Handler Kaffe, Sigarer og Øl står det i folketellingen og bodde sammen med moren Anne Evensdatter på 70 år som Understøttes af Fattigvæsenet og Ole Svendske på 40 som er Inderst og Dagarbejder. På Blommenholm i 1865 var det 10 mennesker og 20 kuer. Oxehoved hadde kalkovn i Bjerkåsen og ved Sjøholmen. Rett ved skolen ligger en gammel låve. Kanskje muren er murt med kalk fra kalkovnen?

Haslum skole ligger på gamle Haslum gård. Den ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer fra hassel og elva Hasla som nå heter Øverlandselva. Heim er gård eller hjem. Haslum er gården ved Hasla hvor det vokser hassel. Før sa Bærumsfolk Haschlom. Navnet har blitt skrevet Hasllæim, Hazlin, Haslim og Haslom.
Haslum hadde sag og kvern i Øverlandselva, seter på Haslumseter sammen med Ramstad og Nordby og egen kalkovn som leverte kalk til byggingen av slottet i 1834. Husmannsplasser var Haslumhøyden, Haslumekret, Tveter, Åsterud, Åsteløkken, Lille-Garlaus (Godthaab) og Holtet.

På 1800-tallet var Haslum delt i Østre og Vestre Haslum.
Østre Haslum var enkesete for Asker prestegjeld. I 1801 bodde Mutter Vogel på gården. Mor Fugl betyr det. Mutter Vogel var enke etter sogneprest i Asker og Bærum Franz Vogelius. Madam Salig Vogelius, eller Fru Catharina Marie Vogelius som hun het, var 79 år og drev Østre Haslum gård sammen med to husjomfruer, to tjenestepiker, en tjenestedreng og Nils Gundersen som var tjenestedreng og soldat. Skolen ligger på Østre Haslom.

Haslum kirke ble bygget på slutten av 1100-tallet. På begynnelsen av 1800-tallet eide Peder Anker kirken. Til Haslum kirke kom folk fra hele Østre Bærum og fra Sørkedalen.

Like ved Haslum kirke ligger det en gravhaug. Kirken ble kanskje på et gammelt gudehov for vikingguder? I vikingtiden var hasselbusken hellig. Den var tordenguden Tor sitt tre og beskyttet mot lynnedslag. Når vikingene holdt ting ble tingvollen merket med hasselkvister. Innenfor hasselringen fikk ingen bære våpen og den som brøt ringen ble lyst fredløs.

Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis noen delte en dobbeltnøtt med kjæresten sin, kom kjærligheten til å vare evig. En hasselnøtt i lomma kunne beskytte mot ulykker og trolldom, hjelpe mot tannverk og vondt i ryggen. Hasselkvister kunne holde orm borte og var de beste ønskekvistene når man skulle lete etter vann.

Bilder: Milestenen på Milesten, eget. Hassel fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885, Gera, Germany.

Gullhaug og Lommedalen, med gull i haugen og lom

I gamle dager trodde folk at det var gull i haugen nordøst i Gommerudfjellet. Det var sånn den fikk navnet sitt. Det med gullet er visst ikke sant. Men de fant i hvert fall jern i Eineåsen, da de gikk og lette der med ønskekvist for over 400 år siden. Da ble kong Christian Kvart av Danmark-Norge glad, og bestemte å lage jernverk i Bærum. Restene av gruva ligger der enda.

Skolen ligger på den gamle Eine gård. Den ble ryddet i middelalderen, en gang mellom vikingtien og svartedauden. Navnet kan komme av at den ligger i enden av Lommedalen - eller kanskje fordi det vokste ekstra mye enebærbusker oppi Eineåsen.

Einer er bra mot nesten alt: løs mage, hard mage, promping, tannverk, hodeverk, forkjølelse, kikhoste, lungesyke, gikt, feber og flass, utslett og sår som skal gr. Den er fin til ølbrygging og brennevin, til å vaske med og strø på gulvet. Einerbark er bra mot ormebitt og einebær verner mot hekser og underjordiske og trollpakk!

På 1800-tallet hørte Eine gård til Bærumsverket. På Eines husmannsplasser, Sleiverud, Myrene, Bakken, Værtshusløkka og Sagmesterplassen, bodde folk som arbeidet på Verket. I Vekterstua bodde vekteren og på Grinda sto Jegerstua hvor jegeren til verkseieren bodde.

På østre stupet av Gommerudfjellet er det en stor og flere mindre jettegryter. Det er ikke så langt unna skjerpene hvor de utvant den første malmen til Verket tidlig på 1600-tallet. Den største jettegryta er St. Olaven. Det var der Olav den hellige ga hesten sin vann da han hoppet fra Kolsås. I den gryta ofret folk penger i gammel tid.

St. Olaven, sagn fra Bærum
En gang var sjølveste Sante Olaven ute og rei over Kørsåstoppen. Han skulle heim tel Ringerike der´n var vokst opp. Da han var heilt oppe på Kørsåsvarden, snudde han seg og oppdaga at´n blei forfulgt av fiende-folk. Da treiv´n pisken sin Olav og satte i gang å piske gampen så den gjorde et voldsomt sprang fra Kørsåstoppen og helt fram te´framste del av Gommerudfjellet. Der hvor gampen landa, kan man ennå se to store fordypninger i bakken. 

Lommedalen - eller Lommdæl'n som folk sa før - har navn etter elva Lomma som renner gjennom dalen, fra langt innpå Krokskauen til Vøyenenga. For to hundre år siden ga Lomma kraft til kverner, møller og sager i dalen, til blåsebelger og hammere på Bærums Verk og til spikerhammeren på spikerbruket på Hammerbakken. I 1808 røyk den store dammen ved Trehørningen. Da var det storflom på Verket. Lomma har nok navn etter lommen, den rare fuglen smed føttene nesten bak på halen, som skriker sårt som et barn i skogen og varsler styggvær.

Lommedalen var som en egen bygd i Bærum med over tjue gårder og rydningsplasser og mange husmannsplasser som ligger der ennå, fra Eine i syd og opp til Kampen. Kuene dro til seters på Vensåsseter, Langebru, Barlinddalen og Jonsrudkampen. Skolen ligger på Øvre Trulsrud - eller Trusju, som folk sa før. 

Gårdene i Lommedølene brente kull - køl- til Bærums Verk. Overalt i Bærums skoger er det navn på kølabånner som forteller om bånnen som lå der: Tobånn, Nybånn, Fellesbånn, Gamlebånn, Bråtabånn, Olsabånn, Bikkjemyrsbånn og  Kjærlighetsbånn. På Oppbrennerbånn var det engang en milebrenner som datt i mila og brant opp. På Hansinebånn fødte en som het Hansine en unge. Og på noen kølabånner hendte det at huldra dukket opp.  

Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene og passe inn med det daglige gårdsarbeidet og onnene: I mai var det våronn. I juni hogget de kølaved. I juli var det slåttonn. I august og september skurånn og innhøsting. I november  var det å kjøre kølaveden til kølabånn. I desember var det å reise mila. I januar brant de mila og i februar kjørte de køl til Verket. Så var det å å kjøre ut møkk på jordet i mars og april og så var det å begynne på'n igjen.

En vanlig kølmile ga mellom 40 og 70 lester køl som det tok 120 dagsverk å lage og som Bærums Verk brente opp i masovene på et døgn. Lommedølingene var arbeidsomme folk! Det var et vers om dem som folk brukte si på Ringerike:  

"Du Lommedøling 

du kølabælj,

Du holder søken, 

men inga helj."

Og så svarte Lommedølinga med samme mynt:
"Du Ringeriking 

din ertesekk,

du går å lepjar 

i hvær en bekk!"

I nærheten av Gullhaug ligger Bjønnemyr og Bjønnemyrsbekken. I Lommedalen er det mange steder med navn etter rovdyr: Ulverud, Tasserud, Ulvestøkket, Vesle-Tasserud, Ulverudløkka, Tassebråtan og Ulvebråtan, Gaupemyra, Bjønneberget og Bjønnemyra. I 1814 skjøt Ole Nilsen på Kampen 3 fullvoksne bjørner og en voksen ulv. I 1818 skjøt han også en bjønn og i 1819 en ulvegaupe. Det gikk gjetord om Kampenjegerne. Hans Kampen - storjegeren som også ble kalt Jerpe-Hans - skulle visstnok ha felt 26 bjørner utover på 1800-tallet. Og da de ryddet opp i bua etter far hans, Ola Kampen, fant de 88 bjørneskaller! Det kan nok hende ungene var redde for både ulv og bjønn på skoleveien og i gjeterskauen. Og så var det jo underjordiske og huldra - ulera - som folk sa i Bærum. 

Huldrene i Sandbruhagan, Tryggve T. Johnsrud, Bryllup i Bærum

To jenter i Lommedal’n var engong ute og og gikk, da dom kom til Sandbruhagan, fekk dom høre så fin dansemusikk. At det var huldremusikk skjønte dom, for så fin musikk kunne itte no’n andre der få tel. Den ene jenta tok tel og ville svinge seg etter musikken, men den andre, som var eldre, fekk tak i a’ så a’ itte kom tel. For den som danser etter huldremusikk, får huldrene makt over. Hu som ville danse blei fælt gammal, og kunne te’ det siste huse flere ta’ slåtta som a’ hørte dengongen.

Bilde: Einer fra Bilder ur Nordens Flora, Carl Axel Magnus Lindman, mellom 1917 og 1926. Huldra og kølabrenneren fra 'Svenska folksägner', Herman Hofberg, 1882, tegnet av Per Daniel Holm. 

Snarøya, Storøya og brua over Hundsund

Før var Snarøya en øy. Hele øya tilhørte Snarøen Hovedgård. Den ble ryddet i middelalderen.

Navnet Snarøya kan komme av at øya var full av snar - av busker, kratt og småskog. Eller kanskje fordi den offisielle isveien fra Slependen til Christiania om vinteren tok en snarvei over øya? Det skrev ihvertfall Christian Kølle i boken sin Kort beskrivelse over Snarøen - en liden Gaard ved Christiania fra 1792.

I folketellingen fra 1801 står det at det bodde 20 mennesker på Nesøen hovedgård, blant annet Xtian Kølle, husbonde og hans døtre Catharine Hermine, Helene og Ambrolia. Catharine Hermine var Norges første kvinnelige maler og Norges første kvinnelige fotturist. Blant annet gikk hun frem og tilbake til Italia to ganger, siste gangen var hun 69 år! Ofte vandret hun alene og med upassende reiseantrekk: med skjørtekanten midt på leggen, tykke fettlærstøvler, hatt, paraply og en reisepose på armen med pistol oppi, i tilfelle hun ble overfalt av sinte hunder.

I 1867 kjøpte Valentin Fürst hele Snarøya og grunnla Snarøen Brug. Høvleriet var den største industri-arbeidsplassen i Bærums, ja i hele Akershus, med 240 mann i arbeid, egen landhandel og skole, egen skole - Bergvang - sykekasse for arbeiderne, arbeiderboliger og hornorkester!  Snarøens Høvleri og Sagbrug var i drift til 1906.

Storøya er en del av Fornebulandet. For lenge siden da havet sto høyere var det en øy. Storøya ble også kalt Store Oxenøen eller Oxøy. På Storøya lå Storøen gård, også kalt Store Oxenøen gård. I gammel tid var Store Oxenøen gård en del av storgården Fornebu, sammen med Lille Oxenøen - Lilleøya - Langodden og Rolfsøya.
Hva Fornebu betyr vet ingen sikkert. Kanskje det kommer fra Fornabu - Fornis bosted, eller fra Fornabuðir - gamle buer. Kanskje det var buer til saltkoking. Det ble ihvertfall kokt mye salt i Asker og Bærum i gammel tid, både på Saltbuvollen - Sarbuvollen - og på Holmsbu ved Holmen i Asker. Og kanskje på Kjarrbu - Kjørbo?

Storøya var en ganske liten gård. Rundt 1814 var den krongods, tillagt stattholder Christian Frederik, han som Eidsvollsmennene valgte til konge i Norge i Grunnlovsåret. Christian Frederik lot oberstløytnant Müller med frue få bo på gården. I 1865 eide en familie fra Asker Storøya. Det var mor Anne M. Kristoffersdatter og barna Hans Olsen på 23 som hjælper til med gaardsbr., Magnus Olsen på 15, Josefine Olsdatter på 18 og Constanse Olsdatter på 6. De hadde 1 hest, 10 kuer, 5 sauer, litt over 3 tønner såkorn og 16 tønner settepotet.

Mellom Fornebolandet og Snarøen gikk Hunnesunnbrua. Brua var et sted hvor det skjedde merkelige og mystiske ting, forteller et gammelt sagn fra Bærum:

Ei mils vei fra by’n ligger ei lita øy som hetter Jeita. Når du ror forbi Jeita, og inn gjønnom ei smal bukt som kalles Kjilen, kommer du tel Hunnesunn. Nå er det landfast der, og Snarøya er itte no’n øy lenger. Men før i ti’a gjekk sjøen over ved Hunnesunn, og det var ei bru over sundet, og den brua kalles Hunnesunnbrua. Var’e et bå’n eller om det var en vaksen au som var bytta om eller som hadde væri lrenge sjuk, så skulle et par kvinnfølk møte ’inann på den brua tre torsdagskvelder etter’nann. Å så sku dom ta den sjuke og bære’n tre gonger rundt brua. Så blei’n enten bra igjen, eller så døde’n straks etter. Men ingen måtte si så mye som et ord til’nann mens dom bar.

På Fornebulandet ligger
Koksabukta og Storøykilen naturreservat. Der er det tørreng, hagmark, sivskog, våtmark ved sjøen, strandeng og forskjellig slags skog. Det er observert nesten 300 forskjellige fuglearter, rundt 700 plantearter og masse insekter der.

Der ligger også Lilløyplassen som er nasjonalt våtmarkssenter. Før het den plassen Oxenøen lille eller Lil øya og var husmannsplass under Fornebu.

Bilder: Snarøen Hovedgård, malt av Catharine Hermine Kølle. Og Lilløyplassen.

Jansløkka og Hvalstad, en kunstner og en skatt

Jansløkka skole ligger på Jansløkken, jordet til Jan. Kanskje Jan var husmann på prestegården. Det var ihvertfall prestegården som eide jordet til Jan. Jansløkka er Askers eldste skole. Nå er det skolemuseum i den gamle skolebygningen fra 1844. Skolemuseet sier at den ble tatt i bruk 16. januar, og var da en to-delt skole med 37 elever i småskolen, og like mange i storskolen. Barna møtte fram hver sin dag 2 ganger i uka. De store elevene fikk første dagen.
Skolens første lærer var Martin Wettre. Han flyttet inn i 1. etasje ved siden av skolestua.  Låve, fjøs, stall, stabbur og bryggerhus fantes ved skolebygningen. 

Det ser ut som en gård på Jansløkka enda, med mange småhus og den store nye låven, jordene rundt og alle askekallene som sogneprest Vogelius fikk plantet mellom 1752 og 1780. En hel allé av styvinger er det langs Kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. Noen er nesten 250 år gamle. Det er visst en skatt i en av gravhaugene ved skolen. Kanskje det er Prinsehaugen, der hvor sogneprest Neumann skålte med kronprins Karl Johan i 1815?

Skattegraving på Røyrin Det var en kveld på 1830-tallet at presten på Røyrin satte gårdsfolkene sine i gang med å grave i en av haugene for å lete etter skatten. Plutselig så de et merkelig lys over prestegården, det så nesten ut som den sto i brann! De løp til prestegården for å slukke, men der var alt i orden. De fortsatte å grave - men da så de det samme underlige lyset over presttegården. Etter det var det ingen som turte å grave mer og det ble bestemt at gravhaugene skulle få ligge i fred.

Jeg vet ikke om ungene på Hvalstad gikk på omgangsskole eller på Jansløkka. Fra 1848 gikk de kanskje på Vogellund, Askers nest eldste skole oppkalt etter sogneprest Vogelius - i Det gule huset på Holmen hvor det er kunst nå.

Hvalstad - Hvalsstaðir -  ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kan komme fra hval eller kval som betyr en høyderygg, eller kanskje det betyr Vale sitt sted. I 1826 var det 3 hester, 8 kuer og 8 sauer på gården og to husmannsplasser, Bekken og Kornbråten. I 1858 kjøpte Andreas Olsen Bekken. Han var møbelsnekker og lærer. I 1862 fikk han en sønn som het Otto. Otto vokste opp på Øvre Hvalstad, ble møbelsnekker og utdannet seg til lærer ved Asker seminarium. Men han ville heller bli kunstner.

Otto flyttet tilbake til Asker sammen med Mathilde Georgine, Tilla. De var blitt hemmelig forlovet da Tilla var 16 år gammel og Otto var tegnelæreren hennes i Tønsberg. I "Kunstnerdalen" bodde også Hulda og Arne Garborg, Rasmus Løland, Kristofer Uppdal og flere andre i Askerkretsen. Otto malte og tegnet ofte Asker-motiver. Bøkene hans, for eksempel Ola Enfoldig, Ola Mangfoldig og Odelsgutt og legdegutt forteller mye om Asker og gamle dager.

Trøstevers fra Ola Enfoldig
Puh, puh, puh, san!
Og mølleren han mol,
og toppen han gol;
læg paa en lammelort
imorra er det attegrodd!
Puh, puh, puh!

 For utsmykningen av Asker kirke fikk Otto Kongens fortjenstemedalje i gull. Tilla etablerte Asker husflidslag og Asker bondekvinnelag. Hjemmet deres er nå Asker museum. 
Bilder: Eget. Asker kirke og prestegård med skolen bak. Prinsehaugen, Otto Valstad 1938. På digitalt.museum kan du se flere Otto Valstad-bilder.

Drengsrud og Vardåsen, kjemper og varder

I går var vi i førsteklasse på Vardåsen og Drengsrud. Da fikk vi jammen gått litt på Gamle Drammensvei, eller Kongeveien eller Sølvveien eller postveien som gikk fra Christiania, gjennom Bærum, over Nes bru, forbi Ravnsborg skysstasjon, gjennom Asker, forbi Drengsrud, over Gjellebekk og Lier til Drammen og så videre til sølvgruva på Kongsberg. Før var veien sølete og humpete og smal. Nå er den fin og flat og har asfalt og ligner ikke mye på den veien som ble laget i 1665!

Drengsrud betyr gården til Dreng. Rud kommer fra rydning, rydningsgård. Dreng betyr en ung og modig mann og var et vanlig navn i gamle dager. Det var nok en som het Dreng som først ryddet gård på Drengsrud.

Å rydde en gård i gamle dager var en svær jobb: Du måtte hugge trær og busker, få stein og røtter ut av jorda, pløye, bygge hus til folk og dyr, med bare øks, hakke og ard.

Men Dreng var sterk. Drengsrudkjempa ble han kalt, for han kunne løfte digre kampesteiner like lett som småstein. På Skaugum bodde det en gretten gubbe som het Tåbe Skauom. Tåbe og Dreng kranglet mye om hvor grensen gikk mellom gårdene. Så fant de på at Dreng skulle kaste noen digre steiner over mot Skaugum. Den steinen som datt ned lengst unna Drengsrud skulle være grensen mellom gårdene. Noen sier at grensesteinen  ligger ved Tåbemyr og at Tåbe Skouom druknet i den myra. Kanskje det er han som spøker der?

Fra Drengsrud kan du se rett over på Hagahogget, Askers høyeste topp, 459 meter over havet. Nesten på toppen er det et gammelt bjørnehi i en hule, men heldigvis ingen bjørn. Vardåsen, åsen med varden, er bare 349 meter over havet. Men den er godt synlig fra alle kanter. Det var nok derfor det var vardebål der i gamle dager. Når bålet brant og ilden lyste fra topp til topp var det signal om at det kom fiender, kanskje med båt inn fjorden. Da matte mannfolka ta med seg våpen og dra i krigen - sånn som på tegningen under. 

Vardebål kalles også bune, brannvarde, vedvarde, ildvarde, vete, viti eller våttå. Helt fra eldre jernalder var det varslingsbål på toppene. Varden på Nesodden, Vettakollen, Varingskollen, Brannfjell, Håøya, Kolsås, Vardåsen i Røyken og Vardåsen i Lier er gamle vardebåltopper.  

På 900-tallet var vardebålene en del av leidangen langs kysten. Ellingen Elle melle deg fortelle handler visstnok om det. I Gulatingsloven står det at hvis vardevakten sovnet og fienden kom uten at ilden var tent, da ble vardevakten lyst fredløs. Det var folk rundt på gårdene som hadde jobben med å holde vardevakt, sørge for ved, bygge, tenne og passe bålene. I 1676 måtte seks bønder i Asker betale bot fordi de hadde sendt kvinnfolk til å holde utkikk!

Da svenskene truet landet på 1600-tallet, ble det bålsystemet utvidet mot svenskegrensa og innover i landet. Det brant varselbål på toppene da Karl 12. kom i 1716. I 1779 var det skogbrann på Vardåsen. Da ble brannvarden flyttet til Skaugumsåsen for der var det mer ved. Det var der ilden brant i 1814.

Bilder: Trollgubben har Th. Kittelsen tegnet til eventyret om Askeladden som stjal sølvendene til trollet. Bålvardene på toppene som varsler om fiendtlige skip er et tresnitt i Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555. Her står det mer om vardebål.

Nissegraut

Den viktigste grauten i gamle dager var kanskje den som som ble servert under tuntreet eller på låven hver torsdag og på julekvelden - grøtofferet til til forfaren i haugen, rudkallen, gadrvorden, godbonden - til nissen på låven, han som passet på gård og grunn og dyr i fjøs og stall. Fikk han ikke grauten sin kunne det gå galt, sånn som på Ramstad.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
"Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua."


På låvinn med graut åt nisså, fra Nordmør
Det va ei vekje så skull ga på låvinn med graut åt nisså. Så tøkt 'å grauten va så god, å så åt 'å 'n opp. Åre ette att kom vekjå att med graut. Da tok 'n 'å, å dansa 'å i hel. Å mea song 'n:

Dompen å du, å dompen å du,
Å no ska vi dans, å no ska vi snu,
for du åt opp rømmegrauten i fjor.
Dompen å du, å dompen
Domp, dompe, dompedomp domp
Domp, domp, domp.
For du åt opp rømmegrauten
For dompedulla du, å dompen.

Bilde: Nisen og katten, Th. Kittelsen 1887.
På låvinn med graut åt nisså, Segner – Gåter – Folketru Frå Nordmør, Edvard Langset.