Løkeberg og Stabekk, et berg med løk og en rett bekk

Løkeberg kommer fra laukr og berg,
gården ved berget der det vokser løk. Det var kanskje ramsløk, eller bjørnelauk som folk kalte den. Gården ble kanskje ryddet i folkevandringstien. I 1801 bodde det 20 mennesker på Løgeberg. Folk flest kalte gården for Lauka’bær.

På den tiden var Løkeberg en stor gård med egen drengestue, 3 tjenestegutter og 5 tjenestejenter. På gården var det kalkberg og kalkovn som ga penger i kassa. Ved Bjørnkollen var det gråsteinbrudd. Og i Løkebergelva som nå kalles Øverlandsevla var det både sag ved Sagfossen og kvern som het Løkeberkvenna ved Kvernfossen. Løkeberg hadde fiskerett i elva og i Engervannet og setret på Løkebergseter i Bærumsmarka sammen med Ramstad. I 1826 hadde gården 7 hester, 22 kuer og 27 sauer.

Ikke langt fra Løkeberg ligger Dælivannet og Fleskum gård. Fleskumsommeren 1886 bodde flere kunstnere på Fleskum hos Christian Skredsvik og Maggi Plathe på Fleskum: Gerhard Munthe, Eilif Peterssen, Harriet Backer, Kitty Kielland og Erik Werenskiold. Flere kjente malerier er fra den sommeren, blant annet Kitty Kiellands Sommernatt fra Dælivannet. Fleskum - Flæskeimi - kommer kanskje av flesk og heim, fleskheim.

Stabekk kommer kanskje fra stadr og bekk - en rett eller rolig bekk. På 1800-tallet ble navnet skrevet Stabæk. Da var det fire Stabekk-gårder.

Store Stabekk er antagelig den eldste og ble kanskje ryddet i vikingtiden. Våningshuset og låven på gården er fra 1670. I 1801 eide Madam Karen Roverud gården.

Østre Stabekk ligger nederst ved jernbanen. I 1801 bodde det seks husmenn uten jord der. I 1805 solgte Peder Anker på Bogstad gården til Madam Roverud på Store Stabekk. Peder Anker beholdt Stabekk skog og Myraplassen, der hvor Lysaker skole ligger. I 1824 overtok grev Herman Wedel Jarlsberg skogen, da ble den kalt Greveskogen eller Grevestøkket.

”Akte deg du!”, fra Bærum
Engong kom en mann kjøranes fra by’n, han kjørte fort, og hadde nær kjørt på en gammal krokete mann og ei kjærring, som kom gåanes opp bakken ved Myraplassen ved Stabekk. Den gamle krokryggen blei sinna og skreik etter han som kjørte: ”Akte deg du, så du itte kjører nasan av deg!” Og det var itte langt han kom før begge sælapinna flau ut av olene og hesten for sin vei og mannen og vogna reste i renna.

Tidlig på 1800-tallet gikk to store veier gjennom Bærum: Gamle Drammensvei mellom Christiania og Drammen og Gamle Ringeriksvei  fra Stabekk over Krokskauen til Ringerike og videre til Bergen. Veien gikk gjennom tunet på Østre Stabekk. Gården var skysstasjon og gjestegiveri for reisende. I 1872 ble Drammensbanen åpnet og jernbaneansatte begynte å bygge seg hus langs linja. Stabæk stoppested ble åpnet i 1884 med en liten billettkiosk. Stasjonsbygningen kom i 1904.

På Øvre Stabekk bodde det 14 mennesker i 1801. I 1814 bodde bodde Paul Frederik Michael Heltzen på gården. Da ble gården kalt Skriver-Stabæk, for Heltzen var sorenskriver. Han var også varepresentant på Eidsvoll og representant for Akershus på det første overordentlige Storting i 1814. Da Jens Ring kjøpte gården i 1839 ble den kalt Ring-Stabekk. Det var han som bygget Slottet i 1851. 

Skallum var en ganske liten gård som tidligere hadde vært seter. I 1801 bodde det bare 6 mennesker der. Navnet ble skrevet Skjelme-Stabæk eller Stabek Skalme og kommer kanskje fra skalm eller skolm som er en todelt frøbelg. Her kan du lese om Stabekk-gårdene, om Store Stabekk,  om Østre Stabekk, om Ringstabekk 

og Skallum.  

Bilder: Kitty Kielland Sommernatt 1886. Stabekk, avfotografert maleri. Den kulturhistoriske Utstlling i Kristiania 1901.

Drengsrud og Vardåsen, kjemper og varder

I går var vi i førsteklasse på Vardåsen og Drengsrud. Da fikk vi jammen gått litt på Gamle Drammensvei, eller Kongeveien eller Sølvveien eller postveien som gikk fra Christiania, gjennom Bærum, over Nes bru, forbi Ravnsborg skysstasjon, gjennom Asker, forbi Drengsrud, over Gjellebekk og Lier til Drammen og så videre til sølvgruva på Kongsberg. Før var veien sølete og humpete og smal. Nå er den fin og flat og har asfalt og ligner ikke mye på den veien som ble laget i 1665!

Drengsrud betyr gården til Dreng. Rud kommer fra rydning, rydningsgård. Dreng betyr en ung og modig mann og var et vanlig navn i gamle dager. Det var nok en som het Dreng som først ryddet gård på Drengsrud.

Å rydde en gård i gamle dager var en svær jobb: Du måtte hugge trær og busker, få stein og røtter ut av jorda, pløye, bygge hus til folk og dyr, med bare øks, hakke og ard.

Men Dreng var sterk. Drengsrudkjempa ble han kalt, for han kunne løfte digre kampesteiner like lett som småstein. På Skaugum bodde det en gretten gubbe som het Tåbe Skauom. Tåbe og Dreng kranglet mye om hvor grensen gikk mellom gårdene. Så fant de på at Dreng skulle kaste noen digre steiner over mot Skaugum. Den steinen som datt ned lengst unna Drengsrud skulle være grensen mellom gårdene. Noen sier at grensesteinen  ligger ved Tåbemyr og at Tåbe Skouom druknet i den myra. Kanskje det er han som spøker der?

Fra Drengsrud kan du se rett over på Hagahogget, Askers høyeste topp, 459 meter over havet. Nesten på toppen er det et gammelt bjørnehi i en hule, men heldigvis ingen bjørn. Vardåsen, åsen med varden, er bare 349 meter over havet. Men den er godt synlig fra alle kanter. Det var nok derfor det var vardebål der i gamle dager. Når bålet brant og ilden lyste fra topp til topp var det signal om at det kom fiender, kanskje med båt inn fjorden. Da matte mannfolka ta med seg våpen og dra i krigen - sånn som på tegningen under. 

Vardebål kalles også bune, brannvarde, vedvarde, ildvarde, vete, viti eller våttå. Helt fra eldre jernalder var det varslingsbål på toppene. Varden på Nesodden, Vettakollen, Varingskollen, Brannfjell, Håøya, Kolsås, Vardåsen i Røyken og Vardåsen i Lier er gamle vardebåltopper.  

På 900-tallet var vardebålene en del av leidangen langs kysten. Ellingen Elle melle deg fortelle handler visstnok om det. I Gulatingsloven står det at hvis vardevakten sovnet og fienden kom uten at ilden var tent, da ble vardevakten lyst fredløs. Det var folk rundt på gårdene som hadde jobben med å holde vardevakt, sørge for ved, bygge, tenne og passe bålene. I 1676 måtte seks bønder i Asker betale bot fordi de hadde sendt kvinnfolk til å holde utkikk!

Da svenskene truet landet på 1600-tallet, ble det bålsystemet utvidet mot svenskegrensa og innover i landet. Det brant varselbål på toppene da Karl 12. kom i 1716. I 1779 var det skogbrann på Vardåsen. Da ble brannvarden flyttet til Skaugumsåsen for der var det mer ved. Det var der ilden brant i 1814.

Bilder: Trollgubben har Th. Kittelsen tegnet til eventyret om Askeladden som stjal sølvendene til trollet. Bålvardene på toppene som varsler om fiendtlige skip er et tresnitt i Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555. Her står det mer om vardebål.