Bekkestua er stua ved bekken.Den het egentlig bare Bækken - eller Bechen - og var husmannsplass under Øvre Stabekk, eller Ring-Stabekk som den ble kalt da Ole Ring overtok gården i 1839.
Forbi Bekkenstua rant Bekkestu-bekken. Den er øvre del av Ramstad-bekken som renner ut i Solvikbukta og var grensebekk mellom Nadderud og Øvre Stabekk.
Gamle Ringeriksvei gikk over bekken ved Bekkenplassen og Bekken ga bervertning til folk som reiste på Gamle Ringeriksvei mot Verk, over Krokskogen til Ringerike. Det ble nok servert en og annen dram i den stua ved bekken.
1801 bodde kanskje en av husmennene på Øvre Stabæk på Bekken? I 1865 var Martin Pedersen
Husmand uden Jord. Han bodde sammen med kona si Dorthea Arnesdatter, barna Line Martinsdatter 9 år, Mathilde Martinsdatter 5 år, Dorette Martinsdatter 3 år og Frederikke Martinsdatter 1 år. De hadde også en Logerende, en leieboer, fra Christiania som het Frederikke Ek og sønnen hennes Frederik på 13. Da var det nok folksomt i den vesle Bekke-stua!
I riktig gamle dager ble Hosle skrevet Hasla, Hasle og Horsle, fra hasseltreet og elva Hasla - Øverlandselva. Hosle er en av de eldste gårdene i østre Bærum, ryddet i eldre jernalder.
I 1801 var gården delt i Østre og Vestre Hosle. Da bodde det 20 mennesker på gårdene. Husmannsplasser og bruk under Hoslegårdene: Furu, Ommen, Bekkeløkka, Hoslehøyden, Skottebråtan, Petersborg, Jonstykket, Gran, Hosletoppen, Bråten, Nordli, Toppås og Lønnås. Gjennom Hoslegårdene gikk Hoslegata - Hoslegutua - kirkeveien til Haslum kirke. Der gikk folk på kirkevei fra Sørkerdalen, Fossum Verket og Nordbygda.
Det er ikke bare hassel på Hosle og langs Hoslegutua. Det er mye alm også, for Hosle ligger midt i kalkbeltet. Og der hvor det er kalk i jorda, der trives almen. Vestre Hosle hadde kalkovn ved plassen Ommen. Østre Hosle hadde kalkovn ved Omsbakken.
Fortsatt er det almestyvinger langs Hoslegutua. Alm har store blader med masse næring til kuene om vinteren. Av alm kan du også lage barkemel. Almebarken reddet mange fra å sulte i hjel i de fæle nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet. Egentlig bruker du ikke barken, men basten eller silvevet - den lyse litt slimete innerbarken. Det beste er bast fra litt tynne to-tre år gamle greiner.
Først må du få bort den brune ytterbarken. Så må du ta av innerbarken, tørke den, hakke den opp i småbiter og male den til mel sammen med korn. Før var det vanlig med blandkorn, for eksempel havre og rug eller havre og bygg. Bruk dobbelt så mye vanlig mel som barkemel, ellers blir det nesten umulig for magen å fordøye. Så blander du melet med vann og litt salt til en passelig tykk deig, klapper deigen til flate kaker og steker dem på plate eller takke eller panne. Kakene kan være omtrent som tykke flatbrød. Du kan bruke barkemelet i graut og velling også, gjerne blandet med islandslav. Barkebrød og mosagraut er ikke verdens beste mat, men det er mye bedre enn å sulte!
Bilder: Å kjøre på hjul, Johannes Flintoe 1827. Alm fra Bilder ur Nordens Flora, C. A. M. Lindman,
1917-1926.