Rykkinn, Bryn og Hammerbakken

Rykkinn var en liten husmannsplass under Berger gård. Navnet ble skrevet Røchind, men folk flest sa Røkkinn.  Rykk inn, betyr det. Rykkinn var en plass hvor folk rykket inn og tok seg en hvil.

Plassen lå ved ved den gamle Gruveveien langs Eineåsen hvor malmen fra Busoppkastet ble fraktet til Verket tidlig på 1600-tallet. Etter at Verket fikk malm med båt fra Arendal og Kragerø til Malmskrivergården i Sandvika ble veien kølavei fra Kjaglidalen, Bjørumskogen og Isimarka.


I kølkjøringa i februar kunne det stå kølkjørere i kø fra Isigrenda til Busopp og enda lengre. Da passet det bra å ta seg en hvil på Røkkinn. Køllassene var digre kurver, kørjer, av treflis på meier, med magre gamper foran og en sotsvart kølkjører som holdt i tømmene.

Det gikk med utrolige mengder køl til den digre masovnen på Verket. På et kart fra 1780 er det 11 kølaveier fra Bærums skoger til Verket, fra over 600 miler hvor det ble brent kull. I den travleste tiden om vinteren kom det et køllass  hvert annet minutt gjennom gata på Verket, rundt 15 000 lass til sammen. På den tiden var ikke Verket rent og fint som nå! Og det er derfor inngangen til de små arbeiderboligene i Verksgata ligger på baksiden - så ikke folk skulle få så mye skitt inn i stua.

Berger ble ryddet i eldre jernalder. Navnet kommer av berg. Det er ikke så rart, sånn som den ligger - rett under Gommerudåsen og like ved Kolsås. Før sa folk flest Bærjer. Bergerkuene dro til Avtjennsetra om sommeren. Gommerud ble ryddet i middelalderen. Navnet kommer av Gudmundrud – Gudmunds rydningsgård. Gommerud var en av de fire første gårdene var en av de fire første gårdene som kongen i Danmark-Norge, Christian Kvart, lot Verket få bruke i starten i 1610. De som bodde i arbeiderboligen og husmannsplassene på Gommerud jobbet på Bærums Verk.

Junta og Juntekjærka, Arne Mohus 
Juntekjærka er en stor stein i Gommerudåsen. Steinen ligger på en kirke - derav navnet. I Gommerudåsen bodde Jotuntrollet. Juntekjærka hørte henne til. 
Junteåsen heter kollen ovenfor helseheimen. Olav Kristensen Gommerud ble dratt på kjelka av mor sin. De skulle til skomakeren i Røkenkroken. Da de kom et stykke på veien, ropte gutten til moren: "Se den sværingen som krabber opp over åsen. Se den fine stakken hun har, og kjeppen." 

Bryn kommer fra Bruvin, bru og vin, gården ved brua. Den ble ryddet i eldre jernalder. Bryn setret på Kvernhusdalen i Kjaglidalen og senere på Avtjenna. Brynsfolket brente køl og kjørte malm for Bærums Verk og måtte holde i stand sin del av veien mellom Verket og Sandvika.

På slutten av 1700-tallet var det travelt på brua ved Bryn, Løken bru. Lass på lass med jernmalm ble frakta på vogner og sleder langs Malmveien mellom Verket og Ladestedet Sandviken. Veien gikk fra Malmskrivergården i Sandvika, opp de bratte Evjebakkene, videre til Rud, over Lomma ved Vøien eller om Løken og brua ved Bryn, opp bakkene mot Verket, over Danielsbrua og inn Verksgata. På vegen tilbake var det ovner, ferdigsmidde og støpte ting av jern og rujern på lasset. I 1800 bygde Peder Anker ny bru, Kølabrua, like ved vadestedet over Isielva. I 1861 ble Bryn kirke bygd på Klosterjordet på Bryn. Navnet kommer nok fra 1400-tallet, da Bryn hørte til Tanum kirke og Nonneseter kloster.

Lefse-Lars og huldrefjøset, Reidar Holtvedt
Dom fortælte om en som hette Lefse-Lars innante Kjaglia. En gong lå'n på ei ta Belsetbønna og brende ei mile, men midt på natta hadde'n vakne ta det tusle utføre. Og brått var'e ei fremmen kjerring som lokte på koiedøra te'n. 
- Du mann, du svir håret ta ryggen på likeste kua mi! sa'a og hadde vøri så ærj at det gnistre ta'a.
Huldrefjøset hadde løggi like underan mila, da måtru. Men han Lars kunne itte gjøra noenting, han, mila kunja itte fløttast, hu, etter at hu var tent, hu måtte brenne ferdig. Detta hadde'n sagt tel'a au, begripeligen - men huldrekjerringa hadde hemne seg - han Lars hadde støtt vøri sjuk etterpå, og det var itte lenge, så døe'n.

Hammerbakken ligger omtrent så midt i Bærum som du kan komme, like ved Glitredammen som blir regnet som Bærums geografiske midtpunkt. Skolen har navn etter hammeren på spikerverket i Lomma. Der var det vannhjul i fossen Spikerbruksfallet, også kalt Hammerfallet, og hammersmie med spikerhammer. Spikerhammeren hamret rujern til spiker. Den var mindre og raskere enn den digre stangjernshammeren på Verket, men bråkte fælt for det. I 1818 arbeidet 6 mann og 12 gutter på Spikerbruket.

Det var også en husmannsplass som het Hammerbakken som hørte til en av Løkengårdene. Navnet Løken kommer fra leik og vin, så Leikvin var kanskje et gammelt kultsted for allslags idrettsleker for mannfolk. Andre vin-gårder i nærheten er Bryn og Vøien. Løken var også en av de fire første gårdene under Verket. Verkets hester og kjørere ble innkvartert på Løken. Tidlig på q1800-tallet var gården solgt fra Verket og delt i tre Løkengårder: Søndre, Nordre og Mellem i midten. Løkenfolket setret også på Avtjenna - Avtjernsetra - i Holmevannsalmeningen.

På Kolsåstoppen bakom Løken og Hammerbakken var det brannvarde, eller vete. Vardebrenning på toppene var et varslingssystem som ble brukt helt fra folkevandringstiden. Når det var fare for krig, måtte vardevakta opp på Kolsås for å holde utkikk mot Vettakollen og Skaugumsåsen. Hvis det lyste på en ås måtte han i all hast tenne varden. Det var melding til alle våpenføre mannfolk om at de måtte finne fram sabler og gevær og dra avgårde for å forsvare landet. I 1814 brant varden på Kolsås.

Heksene på Kolsås, fra Budstikka

Dette hendte under krigen mot svenskene i 1716. Svenskekongen Karl XII tok Christiania og prøvde å beleire Akershus festning. Norske styrker lå i Asker og Bærum og gjorde seg klare til å falle fienden i ryggen. Svenskekongen sendte folk utover mot Drammen med avstikkere opp i Bærum. Budstikkene gikk fra gård til gård og vardene ble tent på de høyeste toppene.

På Kolsås sto varden klar. Det gjaldt bare å få den tent og få satt ut vakt døynet rundt. Det var ikke lett, for alle visste hva slags styggedom som huserte der om natta. Men så var det ’n Busteru’n som tjente på Løken. Han var stor og sterk. Ikke var han redd heller. Med tung bør på ryggen la han i vei opp skrentten. Rikelig med proviant måtte han ha med seg, og godt med klær. Det var i slutten av mars, dette, men ennå full vinter med snø og is. 

Utpå ettermiddagen kom han fram til varden øverst på Kolsås. Han fikk tent varden, fikk seg no mat og ordnet seg til for natta. Og sovna ganske raskt, trøtt og sliten som han var.

Men rett som det var våknet han av snakk og spetakkel. Like ved ser han trollfolk! De hujer og skriker, danser og slåss! Mest er det gamle kjerringer og unge jenter. Flere og flere kommer, opp av sprekker og gjennom lufta. 

Busteru’n ble redd, kan du vel skjønne. Men da ser han ei han kjenner i flokken. Det er a Kari fra klufta, tjenestejenta på Kolsberg. 

”Ikke vær redd, Busteru’n” sier Kari. ”Je kjenner døm alle i hop, ser’u. Je ska passe på at døm itte gjør dei no. Kom og bli me, da vel!” 

Jo da, Busteru’n var ikke vond å be. Det ble flust med mat og drikk og mangeslags moro, så han våkna ikke før langt utpå lyse dagen. Da var alle borte.

Bilde:  Johannes Flintoe,Hvor  er skyssen? - Trumf! 1816. Løken bro på Brynsveien i Bærum, kirken i bakgrunnen er Bryn kirke, bildet er tatt ca 1900, fotograf: Thorkel Jens Thorkelsen. Heksene på Kolsås, Th. Kittelsen.