Drengsrud og Vardåsen, kjemper og varder

I går var vi i førsteklasse på Vardåsen og Drengsrud. Da fikk vi jammen gått litt på Gamle Drammensvei, eller Kongeveien eller Sølvveien eller postveien som gikk fra Christiania, gjennom Bærum, over Nes bru, forbi Ravnsborg skysstasjon, gjennom Asker, forbi Drengsrud, over Gjellebekk og Lier til Drammen og så videre til sølvgruva på Kongsberg. Før var veien sølete og humpete og smal. Nå er den fin og flat og har asfalt og ligner ikke mye på den veien som ble laget i 1665!

Drengsrud betyr gården til Dreng. Rud kommer fra rydning, rydningsgård. Dreng betyr en ung og modig mann og var et vanlig navn i gamle dager. Det var nok en som het Dreng som først ryddet gård på Drengsrud.

Å rydde en gård i gamle dager var en svær jobb: Du måtte hugge trær og busker, få stein og røtter ut av jorda, pløye, bygge hus til folk og dyr, med bare øks, hakke og ard.

Men Dreng var sterk. Drengsrudkjempa ble han kalt, for han kunne løfte digre kampesteiner like lett som småstein. På Skaugum bodde det en gretten gubbe som het Tåbe Skauom. Tåbe og Dreng kranglet mye om hvor grensen gikk mellom gårdene. Så fant de på at Dreng skulle kaste noen digre steiner over mot Skaugum. Den steinen som datt ned lengst unna Drengsrud skulle være grensen mellom gårdene. Noen sier at grensesteinen  ligger ved Tåbemyr og at Tåbe Skouom druknet i den myra. Kanskje det er han som spøker der?

Fra Drengsrud kan du se rett over på Hagahogget, Askers høyeste topp, 459 meter over havet. Nesten på toppen er det et gammelt bjørnehi i en hule, men heldigvis ingen bjørn. Vardåsen, åsen med varden, er bare 349 meter over havet. Men den er godt synlig fra alle kanter. Det var nok derfor det var vardebål der i gamle dager. Når bålet brant og ilden lyste fra topp til topp var det signal om at det kom fiender, kanskje med båt inn fjorden. Da matte mannfolka ta med seg våpen og dra i krigen - sånn som på tegningen under. 

Vardebål kalles også bune, brannvarde, vedvarde, ildvarde, vete, viti eller våttå. Helt fra eldre jernalder var det varslingsbål på toppene. Varden på Nesodden, Vettakollen, Varingskollen, Brannfjell, Håøya, Kolsås, Vardåsen i Røyken og Vardåsen i Lier er gamle vardebåltopper.  

På 900-tallet var vardebålene en del av leidangen langs kysten. Ellingen Elle melle deg fortelle handler visstnok om det. I Gulatingsloven står det at hvis vardevakten sovnet og fienden kom uten at ilden var tent, da ble vardevakten lyst fredløs. Det var folk rundt på gårdene som hadde jobben med å holde vardevakt, sørge for ved, bygge, tenne og passe bålene. I 1676 måtte seks bønder i Asker betale bot fordi de hadde sendt kvinnfolk til å holde utkikk!

Da svenskene truet landet på 1600-tallet, ble det bålsystemet utvidet mot svenskegrensa og innover i landet. Det brant varselbål på toppene da Karl 12. kom i 1716. I 1779 var det skogbrann på Vardåsen. Da ble brannvarden flyttet til Skaugumsåsen for der var det mer ved. Det var der ilden brant i 1814.

Bilder: Trollgubben har Th. Kittelsen tegnet til eventyret om Askeladden som stjal sølvendene til trollet. Bålvardene på toppene som varsler om fiendtlige skip er et tresnitt i Olaus Magnus' Historia de gentibus septentrionalibus fra 1555. Her står det mer om vardebål.