mandag 29. februar 2016

Steinerskolen, Mellom-Nes og Nes Bru, 2 Mile fra Christiania

I dag har vi vært sammen med førsteklassinger fra Mellom-Nes og andre- og tredjeklassinger fra asker Steinerskole som ligger på Landøya og Øvre Nes. Både Øvre Nes og Mellom-Nes har navn etter den gamle Nes-gården og Landøya var husmanns-plass under Nes. Gården var en av de eldste gårdene i Asker. Det er funnet saker og ting der fra både steinalderen, bronsealderen og vikingtiden, så på Nes har det bodd folk lenge!

Like i nærheten av skolene ligger Nesbru og den gamle Nes Bru, akkurat der hvor Drammensveien, den gamle Kongeveien som var hovedveien mellom Oslo og Drammen, gikk over Neselva i gamle dager. 

Det har vært bru på Nes fra 1600-tallet. Den som ligger der nå ble bygget i 1800, akkurat 14 år før vi fikk Grunnloven. Langs kanten av brua er det store stabbesteiner. De står der for at folk ikke skal falle i vannet. 

Ved siden av brua er det en milestein. Den viser at du er akkurat 2 mil fra Christiania, eller Oslo, og 1 mil fra milesteinen på Blommenholm. På steinen står det "2 MILE FRA CHRISTIANIA", så er det Den norske løve og et posthorn, sånn som postrytterne brukte når de kom ridende med posten mellom Christiania og Drammen og videre til Stavanger. 



Å ri med post i gamle dager var nesten som en stafett. De som var postryttere var gjerne bønder som bodde langs postveien. Når en postrytter nærmet seg stedet der en ny postrytter skulle overta, blåste han i posthornet for å varsle at nå måtte nestemann gjøre seg klar. Posthornet var også bra å ha når postrytteren kom ridende i full galopp, over Nes Bru for eksempel, så folk kom seg unna i en fart og ikke datt på hodet i Neselva!  

Bilder: Egne. Postrytteren tegnet postkontrollør Jens Schanche i 1775. 

Måsa i grauten

File:Islandslav Flora Danica.jpgOm våren i gamle dager, når det var nesten tomt for mel i melbingen, da ble det lite graut i gryta. Da måtte mor finne noe mer å ha oppi grauten og vellinga. For eksempel kunne hun lage mel av mose og koke måsagraut.

Den beste mosen til graut og velling er ikke mose, men en type lav som heter islandslav. Den kalles også islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose og grisemose. Kjært barn har mange navn, som en sier.

Det går også an å spise trollskjegg. Det er sånt brunt skjegg som vokser på trær. Både islandslav og trollskjegg må lutes og kokes før du kan spise det. Her står det hvordan du får bort den bitre smaken. 
Navlelav kan du spise rett fra skogen. Og her er en lang liste over andre saker og ting du kan spise i skog og mark. 

Her og her står det mer om graut og på 1814-bloggen vår står det mer om islandslav.  

Bilde: Islandslav - matmose - fra Flora Danica, 
en gang mellom 1761 og 1883.   


søndag 28. februar 2016

Søstrene på Værket kommer på besøk!


I morgen braker det løs! Da skal vi to gamle kjerringene på tur, for da begynner den store digre turneen til alle førsteklassinger på alle barneskoler i hele Asker og Bærum!

Vi skal fortelle om hvordan det var i bygdene her i gamle dager, for 150 år siden og mer, på den tiden da det nesten bare var jorder og gårder og kuer og trær, da ungene gikk på omgangsskole og gjette kuer og det var både ulv og bjørn. Og troll!

Flyttelasset er pakket og klart: Kinna og konta og kørja og krakkene og kartet og kubjella og luer og hatter og bukker og troll og bunding og hva det nå er alt sammen. Til og med en potet og en sildebete. Og et bjørkeris. Og en stein.

Gjett om vi gleder oss!

Grautkjerring

 Kjerringa ved peisen - Theodor Severin KittelsenKjerring er en som roter med nesa si i grua, et eldre kvinnfolk fra de lavere samfunnslag, fattig og fillete, lita, gammal og låghalt. 
Du trodde kanskje kjerring hadde noe med kjær å gjøre? Å nei! Det kommer fra norrønt karl som betyr kar eller kall. Så ble kar til kerling, altså en liten kar, og dårligere også vil nok mange si. I Nynorskbibelen fra 1921, der hvor Gudfader lager Eva av et av ribbeina til Adam, der står det svart på hvitt: "Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.”

Det er mange slags kjerringer: Kaffikjerring, sladrekjerring, trollkjerring, fantekjerring, torgkjerring, legdekjerring, skravlekjerring, signekjerring, husmannskjerring, gardkjerring, grautkjerring. Kjølsvinet på en båt kalles også kjerring, og den kjeppen du henger kaffekjelen på.

Det fins dugelige kjerringemner. Og kjerringer som gjør deg et morsstykke igjen, som du savner når alt går på tverke sånn som med mannen som skulle stelle hjemme og datt på hue i grautgryta, og grepa grautkjerringer som Gonil i visa som setter grautgryta på bordet så ikke unga skal gå sultne, mens gamle Gullbrand er vrien og vrang og bare tenker på seg selv. Å nei, vi greier oss ikke uten kjerringer.

Gamle Gullbrand 
Gamle Gullbrand, Gamle Gullbrand 
tru om trolli vi taka deg, 
fe han æ no så vrang og vrien, 
han tenkjer berre på sjave seg.

Gamle Gonil, kok no grauten 
gje no bonni koss' noko mat 
kom med skeii og et med saupen 
set fram gryta me treng 'kje fat.

Gamle Gonil, kok no grauten 
stampe klumpane vel ut 
gje no bonni ein liten biti 
so dei ikkje svelt ut.

No hev me eti og æ så mette 
og grauten va' no så framifrå
No vi me leggje konn, 
no æ me trøytte, 
i ei seng så varm utav
halm og strå. 

Bibelord i Nynorskbibelen 1921 er fra 1. Mosebok 2,23. Her kan du høre Har du sett noko te kjærringa mi. Bilde: Kjerringa ved peisen, Th. Kittelsen.

Sengegraut

Th. Kittelsen, Grautkjerringer, postkort.jpgGraut i senga? Er det dynegraut, sånn risengrynsgraut som godgjør seg noen timer i sengevarmen? Neida. Sengegraut er barselgraut, graut til barsøl - eller barns-øl - barselsgilde.

I middelalderen var barseltiden 40 dager. Mor ble regnet som uren og udøpt i ukene fra fødselen til første kirkegang når hun skulle være inngangskone og følges til alteret av presten og ungen skulle døpes. I den tiden måtte mor og barn beskyttes mot onde makter og trollpakk. Hvis en ikke passet på kunne det plutselig ligge en bytting i vogga.

I barseltiden kom sendingskjerringene. Det var naboer og slektninger som kom med mat og hjelp. Mora skulle hvile, ikke koke og streve. Kjerringene hadde med seg sengegraut - fint pyntet rømmegraut, kanskje med sukker og kanel i rutemønster på toppen eller med hardkokt egg og sviske eller rosin. Grauten ble også kalt feitegraut. Mora trengte mye fett for å komme til hektene. Og hvile. Å føde barn i gamle dager var som å stå med en fot i grava.

Fettet i sengegrauten var også fint å smøre på såre barnerumper. Men det kunne bli mye sengegraut. Så sent som i 1957 var det en kone fra Byneset som fikk 30 sendinger med rømmegraut.

Det er mange måter å koke rømmegraut på. Her er noen gamle oppskrifter. På midten av 1700-tallet spiste folk Marias sengegraut første juledag.På Færøyene heter sengegraut nornagreytur - nornegraut. Og hvis ei jente svir grauten blir hun ikke gift det året.

Her er en interssant artikkel: Barselomsorg i et tverrkulturelt og historisk perspektiv. 

Bilde: Grautkjerringer, Th. Kittelsen, 1904.

lørdag 27. februar 2016

Nissegraut

Den viktigste grauten i gamle dager var kanskje den som som ble servert under tuntreet eller på låven hver torsdag og på julekvelden - grøtofferet til til forfaren i haugen, rudkallen, gadrvorden, godbonden - til nissen på låven, han som passet på gård og grunn og dyr i fjøs og stall. Fikk han ikke grauten sin kunne det gå galt, sånn som på Ramstad.

Nissen på Blommenholm, fra Bærum
"Engong for lang ti’ sia som jenta på Blommenhølm sette julegrauten ut tél nissen, tok ’a aa hadde smørret unnerst i nollen for aa érte’n. Da nissen fekk se at de’ ittno smør var paa grauten, blei’n sinna, aa for aa hevne sei, jikk ’n tel fjøse aa vrei hue om paa den besste kua. Men da’n saa hadde iti opp grauten aa fekk se smørret paa bønn, angr’an sei. Han tok da den dræpte kua aa jikk tel Ramsta’ me’ ’a, der tok’n ei som lign’a, la den daue paa baasen i stelle’ aa jikk te’ bars tél Blommenhølm me’ den andre aa sette ’a paa baasen tel den han hadde dræpt. De’ var ingen som mærka no’ tél denna ombyttinga før’e vaaren kom aa kuene blei slept ut; for da strauk kua té’ bars tél Ramsta’ aa folka der kjendt’a igjen me’ engong. De’ blei mye stri om denne kua."


På låvinn med graut åt nisså, fra Nordmør
Det va ei vekje så skull ga på låvinn med graut åt nisså. Så tøkt 'å grauten va så god, å så åt 'å 'n opp. Åre ette att kom vekjå att med graut. Da tok 'n 'å, å dansa 'å i hel. Å mea song 'n:

Dompen å du, å dompen å du,
Å no ska vi dans, å no ska vi snu,
for du åt opp rømmegrauten i fjor.
Dompen å du, å dompen
Domp, dompe, dompedomp domp
Domp, domp, domp.
For du åt opp rømmegrauten
For dompedulla du, å dompen.

Bilde: Nisen og katten, Th. Kittelsen 1887.
På låvinn med graut åt nisså, Segner – Gåter – Folketru Frå Nordmør, Edvard Langset.

Mere graut

Tenk at vi nordmenn har spist graut flere tusen år! Ikke rart det var mange grauter:

Det var ottegraut, dugurdsgraut og kveldsgraut. 
Det var vassgraut,
gryngraut,
helegrynsgraut,
havregraut, 
byggmjølsgraut,
risengrynsgraut,
fløtegraut,
rømmegraut,
smørgraut, 
mjølkegraut
og kjærnemelksgraut.

Det var graut til alle høytider: 
Sendingsgraut,
barselgraut, 
brudegraut, 
dåpsgraut, 
konfirmasjonsgraut og gravølsgraut.
Og så var det var 
julegraut, 
feitetirsdagsgraut, 
jonsokgraut  
olsokgraut  
barsokgraut
og mikkelsmessgraut. 
På første juledag var det Jomfru Marias sengegraut. Det var sågraut, slåttegraut og skuragraut, bufarsgraut, nedfarsgraut og tekkargrøt. 


Mest var det vassgraut. Varm og kald, tykk og tynn, tynn kaldgraut smurt på brødleiven, kald 
tjukkgraut i nistetina, stekt tjukkgraut i skiver, kokt på øl og med gammalost. Men til fest og høytid var det rømmegraut med hardkokt egg og sviske eller rosin og sukker og kanel og MYE fett, sånn som Tommeliten druknet i. Eller sånn som i sangen om Mass og 'n Lasse: 

Lass han koka ein rjomegraut,
tre heile dagar til ende.
Så femten kjerringar i smøret flaut.
"Han er feit!" sa han Mass,
"han er heit," sa han Lass.
"Seier du det!" sa han Mass til han Lasse.

Hurra for graut! Jeg sier som Margrethe Munthe sa for rundt 100 år siden:

Jeg spiser velling og melk og brød, 
og aldri grøten jeg vraker. 
For jeg vil gjerne bli frisk og rød, 
med runde deilige kjaker.


Her og her og her kan du lese mer om graut. I Norge feirer vi Grøtdagen 23. oktober. 
Bilde: Fra Norsk Billedbog for Børn, Elling Holst, tegning Eivind Nilsen, 1890.